Fordrev onde ånder fra barnesoldat

Det er enklere å få tilgivelse i Uganda enn i Norge. En barnesoldat med mange drap på samvittigheten fikk kollektiv tilgivelse av landsbyen da en heksedoktor manet vekk de onde åndene hans.

OFRET SVART GEIT: Denne svarte geiten ble ofret for å rense sjelen til barnesoldaten. Foto: Jon-Håkon Schultz

Tusenvis av barn ble kidnappet og brukt som leiesoldater av Lord’s Resistance Army (LRA) under den 22 år lange borgerkrigen i Uganda. Postdoktor Jon-Håkon Schultz ved Institutt for spesialpedagogikk har fulgt fem tidligere barnesoldatene gjennom halvannet år for å studere hvordan de mestrer og forstår traumene sine. Barna var tretten år da de ble tatt til fange.

– Alle har drept. Noen av dem har drept mer enn ti mennesker. De er i dag sterkt traumatiserte. De fleste ble truet til å drepe tidlig. De ble også truet til å smake ofrenes blod. Det har gjort traumet enda verre, stadfester Jon-Håkon Schultz.

En av barnesoldatene het “Charles”. LRA drepte faren hans da han var åtte år. Charles fryktet for livet. Han ble så redd for å sove hjemme at han kuttet ut skolen og overnattet ute på åkrene. Fem år senere ble han tatt av LRA.

Allerede etter to uker i fangenskap ble Charles tvunget til å drepe en voksen mann med stokkeslag. To måneder senere måtte han delta i et angrep på en 30-manns stor konvoi. Charles måtte binde fast armene til fangene. 20 ble drept med øks. 10 ble skutt. Det var blod overalt.

– Charles fikk panikk, men klarte å holde seg rolig. Hvis ikke, ville han selv blitt drept.

Etter fire år ble Charles skadeskutt av regjeringsstyrkene og tatt til fange. Myndighetene behandlet ham humant og sendte ham til et mottakssenter.

Ser syner

Det var første gang Charles kom i kontakt med et kollektivt renselsesritual. En geit ble slaktet for å rense ham og de andre barnesoldatene for onde ånder. Charles sa det hjalp, men mente han trengte et eget ritual for seg selv.

– Så går det tilsynelatende bra. Han stifter familie og får hjelp av Flyktninghjelpen til å utdanne seg som snekker. Moren hans føler likevel at hun har mistet sønnen sin. Mens brødrene er fulle av liv, er Charles helt lukket. Han smiler aldri og havner ofte i en psykotisklignende tilstand.

Han ser gjenferd av de sivile han drepte. Ofrene står ved et skogholt. En av dem går stadig igjen. Charles ser også syner av soldater som skal ta ham.

– Hver gang bruker Charles flere timer før han klarer å konsentrere seg igjen. Charles er utslitt og ber om hjelp til å bli renset for åndene til de drepte, som har bosatt seg i kroppen hans.

Moren har ikke råd til renselsesritualet. Det koster 500 kroner.

– Jeg ser Charles’ lidelser og tilbyr meg å betale for ritualet, selv om det påvirker meg som forsker. Charles legger frem tilbudet til sin mor og stefar. De er takknemlige, forteller Jon Håkon Schultz.

Hekseritualet

Familien kontakter heksedoktoren. Charles forteller henne hva han har gjort og hvordan han har det.

Heksedoktoren ber Charles skaffe seg en svart og en hvit geit. Han må også skaffe seg en svart og en hvit hane, olje, urter og en rekke andre remedier. Heksedoktoren tar med seg en trommeslager og fem sangere.

Ritualet går over fire dager. Hele landsbyen er med. Først må Charles tråkke på et egg, for egg er et symbol på renhet. Egg har verken munn eller ører og har derfor ikke sagt eller hørt noe vondt.

Sammen med eldstemann i landsbyen heller moren møkkete vann gjennom stråtaket til huset sitt.

– Det gir Charles renselse når han trer inn. Symbolikken er: “Du er velkommen tilbake til samfunnet vårt.”

De ofrer den svarte geiten for at blodet skal rense sjelen. Symbolikken er: “Charles ble truet til å drepe. Nå skal de onde åndene forlate ham.”

– Det er viktig at blodet får renne fritt. Når blodet har stivnet på bakken, tolker medisinkvinnen mønsteret.

Onde ånder

Ritualet fortsetter inne i stråhytten. Kvinnene tilkaller de onde åndene med hyl.

– Det er enormt. Det er intens lyd med sterk rytme. Sollyset titter igjennom støvet som virvles opp. Ikledd et hyeneskinn reiser Charles seg opp og danser. De onde åndene i ham tar helt overhånd. Så besvimer han.

Heksedoktoren sjekker hvordan han har det. Hun tar mye på ham og smører ham inn med luktoljer rundt nese og lepper.

– Han kvikner til og danser seg inn i en ny ekstase, akkompagnert av trommer, rytmeinstrumenter og hylende kvinner med et enormt lungevolum. De girer hverandre opp og fortsetter til de onde åndene er ute av ham. Det er en blanding av alvor og smil. Stemningen er suggererende.

På tunet drikker mennene hjemmebrent. Det blir festmiddag. Den sorte geiten skal spises. Det er ikke hverdagsmat. Etter måltidet vasker alle seg i det samme vaskevannet, som helles over hytten mens Charles er inne. Da blir han renset én gang til. Den hvite geiten blir ikke slaktet. Den går rundt i området som symbol på godhet.

Tilgivelse

En av barnesoldatene fortalte til Schultz at den verste straffen er fordømmelsen i landsbyen.

– Barnesoldatene lever i en hårfin balanse. Ved den minste feil blir de stemplet som besatt. Takket være ritualene blir det legitimt at de har et problem og at de vil gjøre noe med det.

Selv om Charles var besatt av onde ånder, kan han altså gå tilbake til rollen som vanlig samfunnsdeltager.

– Dermed blir det mulig å ordne opp i ondskapen. Det er ganske avansert. I Norge blir man fortsatt definert som drapsmann også etter soningen, påpeker Jon-Håkon Schultz.

Selv om vi er gode til å snakke om traumer i Vesten, er vi kanskje for dårlige til å legge dem bak oss.

– Det er nettopp det som ligger i ritualene i Uganda. Dette er faktisk en form for moderne traumepsykologi. De dramatiske ritualene med skriking er en kognitiv metode som gir så sterke inntrykk, at de kan utkonkurrere og ta plassen til de tidligere traumeminnene, påpeker Jon-Håkon Schultz, som nettopp har reist til Uganda for å studere nærmere hvilken effekt hekseritualet hadde på Charles.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Spesialpedagogikk Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere