Bokessay: Hva er 'utetisk'?

Ole Robert Sunde har skrevet bokessay om Johan L. Tønnessons bok: hva er SAKPROSA som kom ut på Universitetsforlaget i 2008.
Sunde (f. 1952) er skjønnlitterær forfatter. Han har utgitt dikt, essays, prosatekster og romaner. Hans siste utgivelse er: Jeg er et vilt begrep. Essays 2007.

På side 11 i Johan L. Tønnessons bok “hva er SAKPROSA” begir forfatteren seg ut i sjangeren bekjennelser, hvis ikke det også er innenfor sakprosaens domene, eller sakprosadogmene til sakprosaprofessoren Johan L. Tønnesson: “Jeg har viet store deler av mitt liv til sakprosaen. Mitt eget første store ideal blant sakprosaforfattere framførte sine tekster muntlig og tilsynelatende spontant. Ofte ropte hans stemme stygt inn i mikrofonen, da helst mot urolig vær og klisterføre i norske skoger. Han ble berømt for sakprosaiske enkeltformuleringer som “Saken er biff. Saken er karbonade. Saken er ertesuppe.”

Radiovirtuosen Bjørge Lillelien er Tønnessons store forbilde, hvem hadde trodd det, som sakprosaskribent, hvis han da ikke var både skuespilleren, rabagasten og dramatikeren på en av de minste scenene i landet, men med det største publikum, fordi han, som Tønnesson bemerker, og dermed tror seg å forklare fenomenet Lillelien: “… var journalistutdannet, og at han alltid var velforberedt, med lapper foran seg.” (11)

Det var vel skrevet med majuskler, definitivt tusj, for ikke å bli feillest, på flere lapper inntil mikrofonen, om ikke påstiftet veggen over, før Lillelien ble tatt av sin hyperbegeistring; med hodet ut av sin kommentatorboks, allerede ristende som det skaberakket det var, som om hans iver fikk det til å knake i sammenføyningene, uten at han i dette veldige øyeblikket glemte sakprosaens lapidariske påstandsprosa: “Saken er biff. Saken er karbonade. Saken er ertesuppe.”

Det som var prosaisk med Lillelien, og som Tønnesson så riktig kommenterer, var været, skismøring og stoppeklokkens ubønnhørlige gang, eller en fotballkamps utrolige hurtighet, som han greide å kommentere visuelt og sammenfallende med ballens urolige overaltværende, men også et spontant utfall av hyperbegeistring, som ofte gikk over i en slags eksentrisk galskap, som er alt annet enn den tønnessonske fornuften; jeg holdt på å si dogmatiske snusfornuft, for å innlemme alt, det vil si nesten alt, i sakprosaens manntall.

(Tegning: Ingrid Reime)

Er det ikke nøyaktig det som er Tønnessons sak med sakprosa – avgrensning og grenseforflytning: “Tenk hvis man selv kunne snakke og skrive slik når emnet var passeringstider eller vinkelen på et hjørnespark! Hvordan kunne det ikke da bli hvis man skrev om historie og politikk? Jeg arbeidet hardt for å avlure ham hans knep, og når jeg ble stor, skulle jeg skrive en stor bok om disse knepene. En sakprosaforsker var født,” (11), bare uten galskapen, den slående vitsen, aforismen, og fremfor alt; dette er ikke ved åpen mikrofon, på en scene, men i en bok om dogmer.

Og ikke Tønnesson alene, men et helt landslag som ivrer for de tønnessonske dogmene; laget er forsynt med én forsvarsrekke, og alle bærer samme navn: Kjell Lars Berge, Kjell Lars Berge, Kjell Lars Berge, Kjell Lars Berge, Lars Kjell Berge osv, og som enslig spiss ingen andre enn vår Tønnesson, jeg skriver “vår” ettersom “vi” er innlemmet i det store manntallet om sak, sak og bare sak: “Så har vi altså slått lerretet opp, med begreper som virkelighet, skjønnhet og institusjon… Det dreier seg om den dannelse vi både sammen og hver for oss bygger opp ved å beskrive verden og ved å reflektere over og kritisere den.” (31)

Tønnesson er tutafett til å holde tungen rett i munnen, ettersom han sjonglerer med mange begreper for å sette sakprosaen på plass eller den plassen hvor han, eller den ene Berge etter den andre, forlanger at den skal være; som en stadig lysende lampe i sivilisasjonens mørke natt, med Tønnesson som dens vokter: “Jeg velger å kalle sakprosaen innenfor det første virkeområdet for litterær sakprosa, mens den øvrige kalles funksjonell sakprosa. Dette innebærer selvsagt ikke at den funksjonelle sakprosaen er uten litterære kvaliteter, bare at den ikke hører hjemme i den litterære institusjonen.” (33/34)

I en av sine mange definisjoner, ved å praktisere lover; den tønnessonske lex – slik kan lampen bli et fyrtårn, skriver han: “I den litterære sakprosaen står alle litterære virkemidler til rådighet, så lenge kontrakten om den grunnleggende, direkte tilknytningen til virkeligheten er opprettholdt.” (34); hva kan det bety: “alle litterære virkemidler til rådighet”, altså alle –uansett om de er hentet fra dikt, noveller eller romaner; for det står så; “alle litterære virkemidler”, uansett, bare – der kom det, det måtte være en hake – “den grunnleggende, direkte tilknytningen til virkeligheten er opprettholdt”; hva kan det
være, som Lilleliens tøysete sluddermudder: “Saken er biff. Saken er karbonade. Saken er ertesuppe.”

Hva om denne kontrakten; hvis signatur, hva slags dokument, ikke er direkte, men indirekte og middelbar – hva skjer da, faller den da i grus, hvem bestemmer det, det vet du, jo visst, Tønnesson, at en ikke får ta i bruk “alle litterære virkemidler”, men noen få av dem – hvilke; litt fra poesien, litt fra novellen, men ingenting fra romanen; det står det ingenting om, for det er ingen nyanser, bare en lov, og denne loven er absolutt: “… så lenge kontrakten om den grunn grunnleggende, direkte tilknytningen til virkeligheten er opprettholdt”, finnes det alle mulige muligheter for alle litterære virkemidler. Hva er “… direkte tilknytningen til virkeligheten…”, som en type navlestreng som kuttes over av romaner, noveller og dikt, all den tid de har en direkte tilknytning til fiksjonen – det som ikke er virkelig, men til virkelig, usakprosaisk, fiktivt, romanesk, som vender ryggen til virkeligheten, som essayet, det skjønnlitterære essayet; denne bokens utpekte antagonist, ikke uten forfatteren Stig Sæterbakken, som blir Lilleliens antipode: Arrogant, jålete, narraktig.

Alle bøker om dogmer kan selv bli offer for dogmer; den som skriver lover, blir fort lovens vokter – dette er ikke en bok om hva er sakprosa, men en bok om Tønnessons sakprosa, med venner, og hans, og deres, direkte tilknytning til virkeligheten; som jeg ennå ikke forstår rekkevidden av; som om romanen, noveller, dikt eller det informale essayet ikke har direkte tilknytning til virkeligheten; dermed står ikke “alle virkemidler til rådighet”, for dem som våger, som sakprosaforfattere, uten direkte tilknytning til virkeligheten; de vil da bli stemplet som ikkesakprosaister, ut i det ikkevirkelige, som fiksjonalister, jålebukker, arrogante og narraktige.

Slik som Stig Sæterbakken, og hans essay “Litteraturen og det etiske”, som er blottet for virkelighet, ettersom han ikke er tilknyttet, direkte, til virkeligheten, hva var det Jan Erik Vold skrev: “Kriveligheten” – og dette minner mer og mer om “kriveligheten”: “Kriveligheten er mye viktigere enn virkeligheten”, er det det som er Lex Tønnesson; “krivelighetens” virkelighet – den som er mer virkelig enn virkeligheten; et fingeravtrykk fra alle brosjyrer, krigstyper og brannforskrifter eller like gjerne Pass deg for hunden.

Tønnesson forteller innledningsvis om den unge Sæterbakken; hans alder og hvor gammel han var da han debuterte, samt alle hans bøker, han til da, som ung mann, hadde skrevet, og hvor han avholdt sitt essay – i Den norske Forfatterforening. Dette essayet ble senere publisert i tidsskriftet Samtiden , og enda senere innlemmet, fortsetter Tønnesson å fortelle, i Sæterbakkens essaysamling, som også ble innkjøpt av “innkjøpsordningen for essaystikk”, men så kommer det: “Essayet ‘Litteraturen og det ‘etiske’ har i flere år stått på sakprosastudentenes pensumliste ved Universitetet i Oslo fordi vi som underviser der, anser det som en “vel, vel, vel”-tekst: vel tenkt, vel skrevet og vel egnet som forbilde for egen skrivning. Men uttrykket “vel, vel, vel” signaliserer også noen motforestillinger.” (67/68)

Hva slags sak er en “vel, vel, vel”-tekst, ettersom den blir så viktig i Tønnessons polemikk mot Sæterbakken, og for å felle en dom, henter han ammunisjon hos sine fiender, de skjønnlitterære essayistene, nærmere bestemt Bergenseksentrikeren Georg Johannesen, eller snarere det moderne norske essayets far, og hans kumphane, ifølge Tønnesson, Gerhard Haas, som har oppstilt 12 punkter for det gode essayet, og Tønnesson parallellfører Sæterbakkens essay opp mot disse dogmene: “Hvis Stig Sæterbakken skal leve opp til Johannesens normer, bør han tilfredsstille Haas’ krav. La oss derfor kort vurdere Stig Sæterbakkens essay etter samtlige tolv holdepunkter.” (69)

“Oss” – hvem er det, om ikke hele banden av Berge her og Berge der, må bite i det sure eplet og konkludere at Sæterbakken besto “svennestykket”, ikke uten å legge til: “Men må man være kritisk, opposisjonell og sprenglærd for å skrive essays, og må man beundre disse egenskapene for å lese dem med utbytte?”(74); som om lærdhet er et problem – så ung og så lærd, hvordan er det mulig – ifølge Tønnesson debuterte Sæterbakken som 17-åring – og var bare 33 år da han forfattet essayet “Litteraturen og det etiske”; og hadde allerede utgitt “åtte skjønnlitterære bøker og én essaysamling” (67), som om det hefter seg noe skamløst med en slik kopiøs ungdommelighet.

Men det stopper ikke der; det som kommer nå er bokens bunnnivå, og får Bjørge Lillelien til å framstå som en dyp tenker, med sitt lakoniske: “Saken er biff. Saken er karbonade. Saken er ertesuppe.” : På framskutt plass i Sæterbakkens essay stilles spørsmålet: “Er denne teksten utetisk?” Straks etterpå slås det fast at det for en forfatter er en æresbevisning å få stilt et slikt spørsmål til sin tekst. Selv kjenner jeg ikke til ordet “utetisk” og har heller ikke funnet det i noen ordbok. Altså en trykkfeil. Trykkfeilen finnes i alle versjoner av essayet. Kan det være slik at Samtidens og Cappelens redaktører og deres korrekturlesere har antatt at ordet finnes når en så lærd person benytter det? I så fall kan det være et symptom på det nevnte narrespillet.” (“Men ofte velger vi å mime lærdhet, og påtatt lærdhet kan lett bli et narrespill.”) (72/73)

Det er som om saken med “vel,vel, vel”-teksten ender her; latterliggjort og mistenkeliggjort for å være et “narrespill” på grunn av påtatt lærdhet, all den stund Samtiden, Cappelen og Den norske Forfatterforening ble tatt ved nesen (i parentes bemerket; etter å ha sendt en forespørsel til Sæterbakken, via e-post, svarer han: “I Samtiden nr. 1/2000 står det vitterlig “uetisk”, trykkfeilen kom først med Det onde øye”), men som sakprosaforskeren avlurer; et siste forsøk på å være høflig faller på sin egen urimelighet, på grunn av stedfortreder: “Analysen ovenfor har stort sett artet seg som en anerkjennelse av Sæterbakkens svennestykke. Selv om jeg har presisert at det må skilles mellom forfatteren slik han iscenesetter seg i teksten og den biografiske Stig Sæterbakken, tviler jeg ikke på denne personens alvor. I essayet skriver han tankevekkende og dyptloddende om et viktig tema. Litteraturkritikeren Øystein Rottem kunne sikkert ha rett da han i sin Dagblad-anmeldelse skrev at Sæterbakken demonstrerte en “hang til generaliserende formuleringer som ikke helt holder mål når man går dem nærmere etter i sømmene”. (74/75)

Hvis jeg skulle prøve meg på å være høflig, hva ville jeg da kunne si om hva er sakprosa; at den er et stridsemne, og ikke er redd for konfrontasjoner, eller redd for å be for sin syke mor; å redde sakprosaen – fra hva da, det vet jeg ikke, ettersom den nå har kommet inn i varmen som universitetsfag, radioprogram i NRK, og som sagt fått verdens første professorat i sakprosa, og nå med en egen bok om sakprosa, blant annet; og igjen – hva skal han redde som ikke allerede er reddet, og fra hva: “Fremdeles sitter skjønnlitteraturen solid plantet i førersetet. Den beste, litterære sakprosaen diskrimineres. For eksempel er én av de nye tekstsamlingene i norsk for videregående skole fra 2007 nesten kjemisk fri for sakprosatekster.” (133)

Er det der skoen trykker, for vår venn og sakprosaforsker; det er skjønnlitteraturen som skygger for solen; men om jeg nå skulle være høflig, fra mitt utetiske og drulne ståsted; hva kunne jeg si om denne dogmeboken; den er lettlest, skarp, og har mange grundige observasjoner – ikke minst det kapitlet som omhandler språkets historie; dets, som det har blitt kalt, “intertekstualitet” – sidene om “Metaforenes makt” viser at Tønnesson ikke er naiv, for nettopp tropene er sakprosaens problem; ikke for den som han benevner “funksjonell sakprosa”, men for den “litterære sakprosa”, som ikke må miste sin direkte tilknytning til virkeligheten.

Dette er også et filosofisk problem, som Tønnesson tar altfor lett på: denne avgrensningen gjør sakprosaen fattigere; nei, nå ble jeg igjen uhøflig, og mens jeg er det, som for å avslutte, eller for å si det som denne boken mest av alt mangler – til tross for sine friske slag, både høyt og lavt – og for meg er det også et sakprosaproblem, som fordobles med Tønnessons bekjennelser om å avlure sin store helt – er nettopp Bjørge Lilleliens polymorfe vitalitet; Tønnessons bok er det motsatte av fantasifull galskap; triviell normalskap.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Andre litteraturvitenskapelige fag Av Ole Robert Sunde
Publisert 1. feb. 2012 11:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere