Ekte sekstiåttere gjør som mor og far sier

Hvem ble radikalisert rundt 1968? Forestillingen om overklasseungdom som gjorde opprør mot sine konservative foreldre, står for fall.
– Mors og fars stemmegivning er den sikreste indikatoren på hvor radikale barna ble. Det var kommunistforeldre som i størst grad fikk ml-barn, fastslår professor i historie, Tor Egil Førland.

UNIK STUDIE: Tor Egil Førland røper nå de første resultatene fra en undersøkelse blant mer enn 1200 tidligere studenter ved Universitetet i Oslo.
– Tilbøyeligheten til å bli radikal var større desto mer radikale foreldrene var, påpeker forskeren. (Foto: Ola Sæther)

Studentopprøret i Paris, My Lai-massakren under Vietnamkrigen, invasjonen i Tsjekkoslovakia: Året er 1968 og ungdom verden over protesterer, aksjonerer og organiserer seg politisk i protest mot det etablerte samfunnet.

Også ved norske universiteter og høyskoler ble studentene kraftig radikalisert mot slutten av sekstitallet. ‘Sekstiåtter’ er ettertidens merkelapp på disse unge – som brøt tvert med foreldregenerasjonens verdier, levesett og politiske syn. Eller gjorde de egentlig det?

I mai i år, førti år etter, kommer boka Ekte sekstiåttere – som gir svar med vitenskapelige belegg. Boka baserer seg nemlig på et enestående datamateriale om seksti- og syttitallets unge radikale. Tor Egil Førland har skrevet boka sammen med vitenskapelig assistent Trine Rogg Korsvik og lektor i statsvitenskap, Knut-Andreas Christophersen, alle tre tilknyttet Universitetet i Oslo.

Unike data
– Dataene har vi hentet inn gjennom en spørreundersøkelse blant menn og kvinner som meldte seg til grunnfagseksamen i filosofi, sosiologi, pedagogikk og medisin ved UiO i årene 1964 til 1973, forteller Førland. Spørreskjema gikk ut til dem som var født i partallsårene fra og med 1940 til og med 1950, i alt 2177 personer. Av disse svarte 57 prosent.

– Når vi spør respondentene våre om hva de mente om ulike personer innen politikk og kultur på den tiden, og i hvilken grad de var enige i ulike synspunkter og slagord, blir det tydelig at den store skillelinjen går mellom marxist-leninistene på den ene siden og resten av radikalerne på den andre, sier Førland.

Barn av besteborgere eller arbeidere?

Forskeren viser til to konkurrerende myter om marxist-leninistene: Den ene sier at både ml-erne og de andre radikale sekstiåtterne er barn av besteborgere, at de kom fra Vestkanten i Oslo og gjorde opprør mot sine konservative foreldre. Den andre dreier seg spesifikt om ml-erne, og påstår at disse i overveiende grad var barn av arbeidere, bønder og fiskere omkring i Norge, og at de kom til Oslo og bidro til radikaliseringen. Det er ml-ernes egen fortelling om seg selv. ‘Borgerskapsfortellingen’ tilhører dem som har en mer kritisk holdning til sekstiåtteropprøret.

Den ferske undersøkelsen viser at begge forestillingene, om ekte sekstiåttere generelt og ml-ere spesielt, kan inneholde sannheter, selv om de delvis står i motsetning til hverandre.

– Det er ikke rart at bildet av ekte sekstiåttere som borgerbarn har fått feste seg. De fleste radikalere rundt 1968 kom fra middelklassehjem, og over sytti prosent av de ekte sekstiåtterne i vårt utvalg kom fra hjem der mor og far stemte på borgerlige partier.

Imidlertid er det viktig å minne om at de aller fleste studentene på universitetet den gang kom fra borgerlige hjem, både i klassemessig og partipolitisk forstand. Av disse to dimensjonene ved sekstiåtternes oppvekstmiljø var foreldrenes politiske syn langt viktigere enn hvilken klasse de tilhørte. Studenter med foreldre som stemte på borgerlige partier, ble radikale i langt mindre grad enn barn som hadde sosialdemokrater, sosialister eller kommunister til foreldre.

Holdninger går i arv

Det fantes relativt få sekstiåttere med kommunistforeldre. Blant dem som hadde slike foreldre, ble mer enn 30 prosent marxist-leninister.
– Resultatene våre viser at kommunisthjem i 1970 ‘fostret’ nesten tre ganger så mange ml-ere i forhold til hjem der mor og far stemte Arbeiderpartiet, og nesten seks ganger så mange sammenliknet med hjem der foreldre stemte Høyre. Jo mer radikalt oppvekstmiljøet var, dess mer radikale ble sekstiåtterne. Radikalisme går på sett og vis i arv, påpeker Førland.

NYFRELSTE BORGERBARN? Et påfallende trekk ved opprøret sist på sekstitallet og først på syttitallet, er at så mange ‘opprørere’ gjorde som mor og far. Bildet viser Frederikkebygningen på 1970-tallet. (Universitetshistorisk fotobase)

Langt på vei forsøkte ml-erne å realisere sine foreldres idealer.
– Dette bekrefter den store rollen hjemmet generelt synes å spille for avkommets politiske syn. Et påfallende trekk ved hele opprøret rundt 1968, er at så mange sekstiåttere gjorde som mor og far.

Klasse forsvinner

På spørreskjemaet ble de tidligere studentene ved UiO blant annet spurt om mors og fars utdanning og yrke, for på den måten å fastslå hvilken sosial klasse de selv tilhørte.

– I motsetning til det mange synes å tro, viser det seg altså at de politiske holdningene i hjemmet betydde mye mer for hvor radikale sekstiåtterne ble, enn hvilken klasse de tilhørte.
Riktignok var det større sannsynlighet for at en person fra arbeiderklassen ble radikal, og særlig at vedkommende ble ml-er. Studenter som var barn av fiskere og bønder, var særlig lite tilbøyelige til å bli radikale. Men dette hadde mindre med klassebakgrunn å gjøre enn det hadde å gjøre med om foreldrene selv var radikale, poengterer professoren.

Selv om ml-ere fra sosialdemokratiske og borgerlige hjem var i flertall, betydde kommunistbarna mye innad i bevegelsen:
– De hadde fått Marx’ og Lenins tanker med seg fra barnsben av og var ofte på et høyere ‘teoretisk nivå’ enn nyfrelste borgerbarn. Dermed ble det gjerne sønner og døtre av ‘gammelkommunister’ som kom til å lede den interne ideologiske kampen i den nye kommunistiske bevegelsen.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Samtidshistorie (etter 1945) Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere