Eliteslavene hadde egne slaver

Èn av tre var slaver i det muslimske Nord-Kamerun. Eliteslavene var soldater, embetsmenn og konkubiner for herskeren. Slaveriet forsvant ikke før franskmennene forlot landet i 1960.

KONKUBINER: Sultanens kone (sittende) er omgitt av konkubiner i haremet. Sjefskonkubinen står rett bak sultankonen. Bildet er antakelig tatt på 1930-tallet. Foto: NMS

Selv om slaveriet i Kamerun ble avskaffet da landet ble selvstendig i 1960, bor det fortsatt en del mennesker i landet som blir ansett som slaver den dag i dag. De bor enten sammen med sine tidligere eiere eller med etterkommerne deres.

– De gjenlevende slavene er i dag så gamle at de utgjør en økonomisk byrde for eierne sine. De kan ikke lenger arbeide. Det gir likevel stor prestisje å ha dem boende, forteller Marte Bogen Sinderud.

Hun har nylig tatt doktorgraden ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo om eliteslaveriet fra 1900 til 1960 i det muslimske riket Ngaoundere i Nord-Kamerun.

I tillegg til bruk av skriftlige kilder intervjuet hun, i løpet av sine tre lange feltarbeid, over 150 tidligere slaver og eliteslaver. Hun snakket også med en rekke slaveeiere.

Muslimsk herrefolk

Nord-Kamerun ble erobret av det muslimske fulanifolket i første halvdelen av attenhundretallet, som et ledd i jihad, hellig krig. I kjølvannet av jihaden ble det opprettet en rekke muslimske riker – lamidater – i Nord-Kamerun. Ngaoundere var et av de viktigste lamidatene.

Det var en del av det mektige Sokoto-kalifatet, et av de største rikene i Afrika før kolonitiden. Rundt århundreskiftet ble områdene som i dag utgjør Nord-Kamerun, kolonisert av tyskerne. Franskmennene overtok under første verdenskrig.

SLAVEGUTT: Sultan Baba Djelan (1957 61) med slavegutt. Sultanene brukte ofte barn som personlige tjenere. Foto: NMS

– I hele kolonitiden utgjorde eliteslaveriet en bemerkelsesverdig stabil institusjon. Forklaringen var store avstander og knappe ressurser.

Koloniherrene var avhengige av et godt samarbeid med det slaveeiende fulanifolket for å få administrasjonen til å fungere. De lot derfor slaveinstitusjonen være i fred, selv om slavehandel og slavejakt ble forbudt.

– Slaveriet ble et selvrekrutterende system der barn av slaver arvet foreldrenes slavestatus. Dessuten pågikk det slaveraid i mindre skala gjennom mesteparten av kolonitiden.

Så sent som på 1950-tallet var en tredel av befolkningen slaver. Et fåtall var eliteslaver.

På krigstokt og slaveraid

De mannlige eliteslavene ledet krigstokt og slaveraid og hadde administrative oppgaver. De hadde stor makt, levde godt og disponerte selv mange slaver.

De fungerte som herskerens rådgivere, samlet inn skatter og utførte andre administrative oppgaver.

– De satt bokstavelig talt i maktens sentrum og hadde store muligheter til å påvirke herskerens avgjørelser. Herskeren hadde mange rivaler som ønsket å underminere stillingen hans.

Eliteslavene ble ansett som mer lojale enn frie menn og økte herskerens kontroll over statsapparatet.

Både frie og ufrie mennesker var redde for eliteslavene. De var både fryktet og foraktet.

– Som herskerens forlengete arm hadde eliteslavene stor makt og kunne skade folk.

Maktkamp

Eliteslavene var avhengige av herskerens godvilje for å beholde posisjonene og privilegiene sine. Likevel var ikke alle eliteslavene lojale.

De kunne ha ambisjoner om å sette inn en annen hersker. De gikk heller ikke av veien for å drepe en de ikke ville ha på tronen, selv om det var svært risikofylt å gå bak ryggen på herskeren.

– Mistet herskeren troen på dem, mistet de absolutt alt, både boligen, konene, barna og slavene sine. Det var den totale sosiale ruin.

På attenhundretallet ble illojale slaver drept. Under koloniperioden ble de fleste sendt i eksil. Det ble også arrangert giftdrap i det skjulte.

BESVANGRETE KONKUBINER: Moren til Sultan Mohammadou Abbo er omgitt av sønnens konkubiner. Gravide konkubiner og konkubiner med nyfødte barn ble ofte tatt hånd om av sultanens mor utenfor palasset. Kvinnene med hatt er norske misjonærhustruer. Foto: NMS

Stort harem

Eliteslaver er ofte ensbetydende med mannlige slaver. Sinderud påpeker at det også fantes mange kvinnelige eliteslaver. De var konkubiner.

– Haremet i Ngaoundere var imponer-ende stort og kan ha vært det største i Vest-Afrika i forrige århundre. Så sent som på 1950-tallet bodde det 300 konkubiner i haremet. Tidlig på nittenhundretallet var antall konkubiner over tusen. En av de tidligere konkubinene sa: Vi var tallrike som sandkorn. Jo større harem, desto mer prestisje.

Konkubinene levde avsondret i palasset. Likevel hadde de rom for politisk manøvrering.

– Selv om man ikke skal overdrive innflytelsen deres, kunne de hviske noen ord i herskerens øre når embetsmenn skulle utnevnes og avgjørelser tas.

Lite sex

Det var alt annet enn løssluppen sex i haremet. Haremet var først og fremst et arbeidskollektiv som daglig produserte mat til hele det kongelige husholdet på mange hundre personer.

– De fleste konkubinene hadde ingen fysisk kontakt med herskeren. Han hadde sine favoritter. Det var derfor veldig vanskelig å bli gravid.

Ifølge islamsk lov hadde konkubinene visse rettigheter.

– Barna ble født frie og kunne arve tronen etter sin far. Mødrene ble frie når eieren døde. Det var derfor viktig for konkubinene å få barn med herskeren.

Haremsbestyrerne var evnukker. Da det ble slutt på å kastrere menn, overtok hermafroditter bestyrerrollen.

SULTANKJØRING: Sultan Mohammadou Abb (1929-39) i den franske distriktskommissærens bil foran inngangen til palasset i 1929. De to kvinnene er franske og gift med kolonitjenestemenn. Foto: NMS

Ingen hjelp

På femtitallet begynte kvinnelige slaver å rømme fra palasset. Noen av dem søkte tilflukt på den norske misjonsstasjonen i Ngaoundere. – Misjonærene prøvde å forhandle med den franske koloniadministrasjonen for at kvinnene kunne settes fri, men franskmennene tok parti med de lokale herskerne. Rømlingene ble fraktet tilbake til herskeren med franskmennenes hjelp. Det er et paradoks med de idealene franskmennene stod for. Slaveriet overlevde koloniperioden fordi franskmennene ikke ville gripe inn.

Varsomme samtaler

Som kvinne fikk Sinderud adgang til haremet, den innerste delen av palasset hvor hustruene, konkubinene og de andre kvinnelige slavene bodde. Samtalene var både formelle og uformelle. Sinderud hadde aldri sluppet inn i palassets harem om hun hadde vært en mannlig forsker.

Mange av dagens slaveetterkommere ønsker å skjule fortiden sin for omverdenen.

– Som forsker måtte jeg trå varsomt og lære meg å kommunisere med de rette ordene. Jeg brukte mye tid på å gå på besøk og skape tillit før jeg kunne begynne intervjuene med eksslavene. Jeg ble stilt overfor mange etiske dilemmaer. Av hensyn til informantenes ve og vel er det mye jeg ikke har kunnet skrive om. Det har til tider vært en vanskelig balansegang.

ELITESLAVER: Sultan Mohammadou Abbo (1948-57) omgitt av eliteslaver. Foto: NMS

Fornektelse

Marte Bogen Sinderud har ennå ikke presentert avhandlingen sin i Kamerun. Hun håper å gjøre det før jul.

– Jeg er svært spent på hvordan avhandlingen vil bli mottatt i Kamerun. Det er et sensitivt og ideologisk befengt tema blant mange kamerunske forskere. Kamerunere flest forbinder slaveri og slavehandel med europeerne, og vil helst ikke forholde seg til at slaveriet har vært svært utbredt på det afrikanske kontinentet.

Hybrid-land

Sinderud mener at studiene hennes åpner for en ny forståelse av den islamske statsformen i Nord-Kamerun før kolonitiden. Lamidatene blir vanligvis fremstilt som islamske statsdannelser.

– Jeg mener at lamidatene bare kan forstås ved å ta utgangspunkt i de erobrede folkegruppene.

Både konkubinene og de mannlige eliteslavene ble i stor grad rekruttert fra lokalbefolkningen. Ifølge lokal sedvane skulle herskeren være født av en lokal kvinne.

I løpet av noen generasjoner stod herskeren genetisk nærmere lokalbefolkningen enn fulani-folket.

– Herskeren stod med én fot i hver leir og ble et sammenbindende element i riket. Lamidat-institusjonen bør derfor oppfattes som en hybrid institusjon som regulerte forholdet mellom det islamske fulanifolket og den opprinnelige befolkningen i området. Systemet med eliteslaveri sikret at de erobrede folkegruppene fikk delta i maktens sentrum, selv om det var i underordnete roller. Det er den store finalen i avhandlingen min, forteller Marte Bogen Sinderud, som i dag er førsteamanuensis i historie ved Høgskulen i Volda.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Samtidshistorie (etter 1945), Moderne historie (etter 1800) Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere