Kirken velsignet slaveriet

I løpet av 400 år ble mellom 10 og 12 millioner afrikanere fraktet over Atlanterhavet. Den katolske kirken aksepterte slaveriet som institusjon lenge etter at andre kirkesamfunn og stater hadde fordømt det. Omsider slår også pavekirken endelig fast at slaveri er en forbrytelse mot menneskeverdet, og oppfordrer alle samfunnsinstitusjoner til å arbeide aktivt mot alle former for slaveri. Året er 1965.

SIST AV ALLE: – Den katolske kirken bidro ikke til å avvikle slaveriet. Tvert imot: Det at alle de vestlige landene var imot, var avgjørende for at den katolske kirken til sist endret sitt offisielle syn på slaveri, mener Siv Falang Gravem.

Hvordan lot den kristne tanken om nestekjærlighet seg forene med det å eie, kjøpe og selge mennesker? Og når ble slaveriet betraktet som uforenlig med den kristne tro?
Disse spørsmålene stiller stipendiat i historie, Siv Falang Gravem, i boka: Troens slaver. Den katolske kirkens syn på slaveri 1400–1917, som kom ut i vår.

Unik studie

Litteraturen om det atlantiske slaveriet er omfattende. Men den katolske kirkens syn på slaveri er overraskende lite belyst: Siv Falang Gravem ved Universitetet i Oslo er faktisk den første historikeren som har laget en helhetlig framstilling av den katolske kirkens syn på slaveri gjennom hele perioden for det atlantiske slaveriet.

– Drøftingen har jeg gjort ved å sette kirkens offisielle syn inn i sin historiske kontekst. Særlig viktig er pavens uttalelser som religiøs leder, i form av buller, brev og encyklikaer.

Slavenes arbeidskraft var selve fundamentet i plantasjeøkonomien på øyene i Atlanterhavet og i Amerika. Den indianske befolkningen var nærmest utryddet, og behovet for arbeidere var stort.

– Økonomiske faktorer er derfor viktige når vi skal forklare slaveriet. Men slaveriet måtte også rettferdiggjøres for dem som drev slavehandelen, for dem som eide slaver og for myndighetene som la til rette, poengterer Gravem.
Hvordan ble så slaveriet begrunnet og rettferdiggjort?

Åndelig likestilling

– Legitimeringen kunne søkes flere steder. Jeg har valgt å se på den katolske kirken. En av kirkens primære oppgaver er å ta stilling til moralske spørsmål. Under det atlantiske slaveriet spilte kirken en rolle både teologisk, ved å vurdere om slaveriet var i tråd med den kristne lære, og juridisk, ved å si hvor grensene for det legitime slaveriet gikk.

Det var framfor alt to prinsipper fra Bibelen som ble trukket fram når slaveriet ble drøftet teologisk: Det første var slavens plikt til å være lydig mot sin eier, som en annen side av det å være lydig overfor Gud.

– Apostelen Paulus oppfordrer slaver til å bli på sin plass og ikke gjøre opprør. Eieren hadde rett til slavens fysiske person. Men ved å legge vekt på at slave og eier var likestilt åndelig, reduserte Paulus betydningen av det å være slave. Lidelse ble forstått i analogi med Kristi lidelse. I kristendommen fikk dermed det å være slave høyere status enn ellers, påpeker Gravem, og legger til at i buller titulerer paver seg gjerne som ”Guds slavers slave”, servus servorum Dei. Slaveri ble en metafor for den kristne tro og det å underkaste seg Guds vilje. Eierne på sin side hadde plikt til å opptre overfor slavene med nestekjærlighet. Eier og slave var brødre i troen. Paulus oppfordret slaveeierne til å behandle slavene med rettferdighet.

Ville spre troen

I tidlig middelalder var kirken en stor slaveeier. Det at kristne eide andre kristne som slaver, ble ikke sett på som problematisk. På 1400-tallet kom åpningen av verdenshavene til å sette sitt preg på kirkens syn på slaveriet. Hvordan påvirket så møtet med nye folkegrupper kirkens syn på slaveri?

– Kirken rettferdiggjorde portugisernes og spanjolenes erobringer ut fra ønsket om å spre den kristne tro. Ved å definere hvem som rettmessig kunne gjøres til slaver, bidro kirken direkte til å legitimere den atlantiske slavehandelen fra begynnelsen av, påpeker Gravem.

Mot slutten av 1700-tallet var det atlantiske slaveriet på sitt største. Da startet også antislaveribevegelsen, som var en viktig part i utviklingen av et nytt menneskesyn og ideer om universelle menneskerettigheter. På begynnelsen av 1800-tallet begynte de vestlige landene å avskaffe og kriminalisere slaveriet.

– Den katolske kirkens syn på slaveri fikk tidlig sin form, og denne holdt seg på det nærmeste uforandret gjennom opplysningstiden og langt inn på 1800-tallet. Hovedspørsmålet for kirken var ikke om slaveri i seg selv var legitimt, men hvorvidt en person var gjort til slave i henhold til reglene. Kirken holdt fast ved at slaveri som institusjon var lovlig, understreker Gravem. Kirkens syn på slaveri ble hele tiden styrt av ønsket om å utbre den kristne troen, kombinert med frykten for at befolkningen i nye områder ikke ville la seg kristne og at ikke-kristne slaveeiere ville hindre kristne slaver i å utøve sin tro.

Kirkens treghet

Det er stor uenighet om når pavekirken faktisk skiftet syn på slaveri, og dermed også om kirken bidro til å avskaffe det atlantiske slaveriet. På den ene siden betraktet kirken slaveriet som uheldig, og at det derfor burde avskaffes. Samtidig tillot den slaveriet etter kanonisk rett.

– Denne uklarheten gjør det vanskelig å peke ut en eksakt dato for når kirken endret oppfatning. Det er snakk om en prosess der kirken langsomt tilpasser sitt syn til omverdenens, snarere enn omvendt, poengterer stipendiaten. Endringen skyter fart i 1888, da Brasil som det siste av de vestlige landene forbyr slaveriet, forteller stipendiaten.

Den katolske kirken er svært seint ute sammenliknet med andre kirkesamfunn. Det er sider ved den katolske kirken som kan forklare noe av denne tregheten.

– Å endre standpunkt i et teologisk spørsmål var meget problematisk. Gjorde kirken dét, ville dens lære ikke lenger være evig og uforanderlig. Å si at slaveri er synd, ville være å stemple ikke bare enkeltindivider, men hele land som umoralske og syndige.

– Oppsiktsvekkende

Men når skjedde det mer nøyaktig? Når ble det å eie et annet menneske ikke lenger mulig å forsvare for kirkens menn?
I den nye kirkeloven av 1917 ble det fastslått at slaveri er uforenlig med den katolske kirkens lære. Her sies det at geistlige skal straffes dersom de selger andre mennesker som slaver.

– Dette er oppsiktsvekkende seint, sammenliknet med når slaveriet og den atlantiske slavehandelen ble avviklet. Det er også fullt mulig å argumentere for at all vaghet og tvetydighet rundt kirkens syn ikke er helt borte med dette, fordi kirken fortsatt anerkjente noen rettsvirkninger av slaveriet. Først i en uttalelse fra 2. Vatikankonsil slås det endelig fast at slaveri er en forbrytelse mot menneskeverdet, og alle samfunnsinstitusjoner oppfordres til å arbeide aktivt mot alle former for slaveri. Året er 1965. Da er det gått hundre år siden USA satte endelig punktum for slaveri innen sine landegrenser, påpeker Gravem.

Biskopen: – Kontroversielle påstander

– Siv Falang Gravems kritikk av Den katolske kirkes forhold til slaveri er ikke unik, og påstandene som framsettes er kontroversielle, sier Bernt Eidsvig , katolsk biskop av Oslo.
Eidsvig vedgår at det er riktig at kirken ikke har fordømt alle former for slaveri.

– Slaveri er et meget vidt begrep. Det er imidlertid helt galt at kirken fundamentalt sett har skiftet ståsted i forhold til menneskeverd, eller at tanken om menneskets ukrenkelige verdi oppstod under opplysningstiden, sier han.

– Aldri akseptert slaveri

Biskopen mener at begrepsforvirring kan skape misforståelser.
– Hvis vi med slaveri mener at et menneske med makt kan gjøre seg til eier av et annet menneske, som om det var en ting, og slå det i hjel eller misbruke det etter eget forgodtbefinnende, så har Den katolske kirke aldri akseptert slaveri. Dette er slaveriet slik det ble praktisert i USA.

– Men dersom en med begrepet mener at et menneske kan være bundet som tjener til et annet menneske eller en institusjon, med fundamentale menneskerettigheter i behold, så er det rett at Den katolske kirke har akseptert slaveri, sier Eidsvig.

Satt på spissen gjør også Norge det den dag i dag, da det fortsatt er tvungen verneplikt i dette landet. Unge menn kan enten tjene staten som våpenbærende ”slaver” eller som ”arbeidsslaver” (militærtjeneste eller siviltjeneste), men straffen for å nekte helt og holdent er fengsling.

– Når det gjelder den første formen for slaveri, som vi for enkelhets skyld kan kalle eiendomsslaveri, finner vi gjentatte fordømmelser fra kirken mellom 1400 og 1917, påpeker biskopen.

– For å være rettferdig, må det nevnes at pavens forbud mot at katolikker forsvarte eiendomsslaveriet, ble publisert av en grunn. Det var en del amerikanske katolikker, inkludert prester, teologer og biskoper, som forsvarte eiendomsslaveriet og argumenterte for at pavenes gjentatte fordømmelser av slaveriet ikke var anvendelige på situasjonen i USA. Noen mente at slavehandelen ble fordømt, men ikke slaveriet som sådant.

– Argumentene de brukte den gang er fortsatt populære i dag, men nå brukes de til å kritisere paven og Den katolske kirke. Mer holdbare har de imidlertid ikke blitt: De pavelige dokumentene fordømte både slavehandel og eiendomsslaveriet.

Ulydige kristne

Når kirken ikke fremstod som en sterk motstander av slaveriet i USA, skyldtes det, ifølge Eidsvig, ulydighet hos lekfolk og kirkelige myndigheter.

– En liknende situasjon ser vi i forhold til krigen i Irak, hvor paven og Vatikanet fordømmer krigen, mens mange amerikanske katolikker forsvarer invasjonen. Det er dessverre slik at kirkens barn ikke alltid lever etter dens prinsipper, og noen ganger blir dens autoritet svekket i hele regioner som følge av dette.

Eidsvig mener at historien om slaveriet kan illustrere at kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie.

– Tenkningen om menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

Biskopen peker på at studier som Gravems kan være viktige for å gi oss et kritisk blikk på vår egen tradisjon, og også på vår egen samtid. Det får oss til å stille spørsmålet:

– Hvilke strukturer kan virke destruktive på liknende måter i dag? Kanskje vil senere tider se tilbake på vår samtid og de holdninger vi har til ulike grupper, for eksempel det ufødte barn, med like stor undring som vi ser tilbake på fortidens slaveri.

Teolog: – Kvinner er ennå ”troens slaver”

– Slaveri ble ikke definert som ledd i Guds skaperordning, men som en følge av syndefallet, sier seniorprofessor Kari Elisabeth Børresen ved Det teologiske fakultet, UiO. Hun viser til at moderne frigjøringsteologi ofte slår sammen "racism, classism and sexism", men mener at dette er feil i idéhistorisk perspektiv.
– Så fort kristendommen fikk innpass i romerriket, ble jødisk etnosentrisme forlatt. Kjernebudskapet var frelse for alle mennesker, men uten sosiale konsekvenser i denne verden.

Børresen er kirkehistoriker og internasjonal pionér innen teologisk kjønnsforskning siden sekstitallet. Hun berømmer Siv Falang Gravem for hennes arbeid, og mener påstandene hun framsetter er meget veldokumenterte.

– Slaveri var ikke normativt, selv om samfunnet ikke kunne fungere uten slavers arbeidskraft. Å oppheve slaveri i antikken, ville være som å fjerne atomkraft og oljevirksomhet i dag. Kjønnshierarkiet, derimot, ble definert som gudvillet norm, siden kvinner var skapt for å tjene menns forplantning av sønner. Det vil si at slaver kunne bli frikjøpt, mens kvinner bare kunne oppnå likestilling i paradis, påpeker teologen.

Ennå i dag fastholder de katolske og ortodokse kirkene at menn og kvinner er skapte med kjønnsspesifikt ulike rettigheter og plikter. Denne førmoderne antropologien er uforenlig med sekulære menneskerettigheter.

– Følgelig godtar Vatikanstaten ikke FNs kvinnekonvensjon fra 1979, fordi denne definerer reproduktiv autonomi som menneskerett. Den katolske kirken aksepterer heller ikke prevensjon, og kvinner kan ikke ordineres til prester og biskoper. Her dreier det seg altså fremdeles om å frigjøre ”troens slaver” fra kirkelig etterslep.

Slaveri

”Slaveri ( til slave ), betegnelse på et system der en gruppe mennesker står i eiendomsforhold til andre på en slik måte at de betingelsesløst kan utnyttes”. (Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon)

Når forbys slaveri?

England: 1833
Frankrike: 1848
USA: 1865
Brasil: 1888

Ny FN-dag

25. mars er den internasjonale minnedagen for ofre for slaveri og den transatlantiske slavehandelen. Den nye FN-dagen ble vedtatt av Generalforsamlingen 17. desember 2007.

FN anslår at 12,3 millioner mennesker lever som slaver i dag. Trolig var slaveri mer utbredt i verden før, men i absolutte tall er det flere slaver nå enn da det ble handlet med slaver over Atlanterhavet. Ca. 80 prosent av nåtidens slaver er kvinner.

Emneord: Nyere tids historie (før 1800), Språk og kultur, Historie Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere