De økonomiske nedgangstidene og det internasjonale presset om politiske reformer fra midten av åttitallet førte til at korrupsjonen ble stadig større i Kamerun. På nittitallet var det ikke mulig å heve lønn uten å bestikke bankfunksjonærer.
Nå har Therese Tjeldflaat tatt doktorgraden om korrupsjon i lokaladministrasjonen i Kamerun, fra selvstendigheten i 1962 og frem til det siste feltoppholdet hennes i 1998, da landet ble kåret til verdens mest korrupte av Transparency International. Graden er tatt ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo.
Tjeldflaat har studert hvordan spriket mellom de uformelle normene og det formelle lovverket påvirket holdningen til korrupsjon i skolesektoren i Ngaonundéré i det muslimske Nord- Kamerun.
Informantene hennes fortalte hvordan korrupsjon var en del av de hverdagslige handlingsstrategiene deres.
– De vestlige korrupsjonsbegrepene er veldig snevre. I Kamerun kan det være moralsk forkastelig ikke å gjennomføre handlinger som Vesten definerer som korrupsjon, poengterer Therese Tjeldflaat.
Sprik mellom lov og norm
Nord-Kamerun ble erobret av den muslimske fulanieliten på begynnelsen av 1800-tallet. Landet har vært under både tysk og fransk koloniherredømme. De formelle lovene og uformelle normene stammer derfor både fra islam, europeiske kolonister og fra afrikanske kulturer.
– Selv om en handling kan være forbudt i en nedskreven lov, kan den være legitim som norm. Sameksistensen mellom de motstridende lovene og normene har betydd mye for hvordan korrupsjonen er blitt praktisert. Det formelle lovverket ser ut til å ha hatt mindre og mindre betydning. Normene har derfor ofte satt de formelle lovene til side.
GAVEKULTUR: – Maktpersoner blir ansett som latterlige hvis de sier nei til gaver, forteller Therese Tjeldflaat. Foto: Yngve Vogt
Økt korrupsjon
Fra uavhengigheten og frem til 1982, da landets første president gikk av, var landet preget av oppgangstider med god økonomi og politisk stabilitet. Da den økonomiske krisen slo til på åttitallet, ble landet tvunget i kne og korrupsjonen ble langt mer åpen.
– Da fikk de uformelle lovene og reglene langt større spillerom enn de formelle reglene.
Under kolonitiden ønsket franskmennene å utdanne den muslimske eliten, men motstanden var stor. Den vestlige skolen ble oppfattet som en trussel mot identiteten, religionen og verdiene deres. Motviljen hang lenge igjen.
– Frem til 70-tallet bestakk foreldre offentlige tjenestemenn for at barna skulle slippe å gå på skole. Først på åttitallet snudde det. Da ble tjenestemennene bestukket for at barna skulle få skoleplass, opprykk til neste trinn, vitnemål og bedre karakterer.
En av informantene var aktiv kirkegjenger og hadde et svært bevisst forhold til korrupsjon.
– Han ville ikke begå lovbrudd, grunnet sin kristne tro. Likevel ville han, om han kom i posisjon, benytte seg av alle muligheter til å underslå offentlige midler.
Ny korrupsjonstolkning
En forutsetning for å bruke den vestlige definisjonen av korrupsjon er et klart skille mellom offentlig og privat sfære.
– Dette skillet er ikke klart i Kamerun. Therese Tjeldflaat mener derfor det er nødvendig å tolke korrupsjon i Afrika på en annen måte. Hun observerte en rekke, vestlig definert, korrupte handlinger og delte dem inn i fem logiske grupperinger: “forhandlingskultur”, “gavekultur”, “solidaritet” “autoritet og utnytting” og “innsamling og omfordeling”.
Gavekultur
Det er ikke bare en moralsk plikt å gi gaver. Det anses også som fornuftig å gi gaver for å forbedre karakterene på skolen. Alle vet hva tjenesten koster.
– Det blir dog ansett som ulovlig og korrupt å be om en gave i forkant av en tjeneste.
En rektor fikk en gang en hane og en sekk med grønnsaker fra foreldrene. Det var helt greit. Pengegaver er ikke like greit.
Solidaritetskultur
Det er nødvendig med personlige forbindelser for å oppnå noe. Det heter: “Du må ha noen foran deg. Ellers komkommer du ikke frem.” Det er naturlig å hjelpe slektninger, naboer og bekjente. Det oppfattes som umoralsk hvis man ikke bruker nettverket.
Autoritet og utnyttelse
Korrupsjon er en viktig inntektskilde. Personer i maktposisjoner har en uformell rett til å utnytte stillingen sin til egen fordel. Balansegangen er avgjørende. Det er viktig at utplyndringen ikke kommer ut av kontroll.
– Sjefen for et skolekontor underslo penger. De ansatte sa han forberedte segtil pensjonisttilværelsen. Det var greit, men han ble kritisert fordi han tok for mye.
Forhandlingskultur
En av de skoleansatte, som ga opp å forhandle med sin overordnete, dro til hovedstaden for å snakke med byråkrater i departementet. Strategien hans var forhandling med gaver. Han hadde med seg en geit og en sekk pistasjenøtter.
– Det ville vært for skamfullt å komme med penger. Penger ville bare ha vært lommerusk for byråkratene.
Innsamling og omfordeling
Det er legitimt å utnytte systemet til sin egen fordel.
– Hvis man er i en posisjon som gir muligheten til å benytte offentlige midler til å berike seg selv og nettverket sitt, forventes det at man benytter seg av denne muligheten. Da kan det dryppe på klokkeren. Alle ville gjort det samme.
Maktpersoner blir faktisk ansett som latterlige hvis de skulle si nei til denne muligheten.
– Eksemplene mine viser at korrupsjon er ekstremt komplekst, og at det er vanskelig å sette grenser mellom hva som er lovlig og ulovlig og hva som er legitimt og ikke legitimt, påpeker Tjeldflaat.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere