Krigsforbryterdomstol brøt menneskerettigheter

Det etiopiske rettsvesenet anklagde flere tusen personer for brutale krigsforbrytelser. Nå viser det seg at krigsforbryterdomstolen selv har brutt fundamentale menneskerettigheter.

MANGLENDE RETTSSIKKERHET: Kjetil Tronvoll påpeker en rekke alvorlige svakheter i det etiopiske rettsoppgjøret mot krigsforbryterne fra det brutale Derg-regimet. Foto: Ola Sæther

Etiopias rettsoppgjør mot krigsforbryterne fra det brutale Derg-regimet (1974–1991) undergraver selv menneskerettighetene, stadfester førsteamanuensis Kjetil Tronvoll ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) på Universitetet i Oslo.

Siden 1990 har han forsket på den politiske utviklingen i Etiopia og fulgt alle valgene, som forsker og valgobservatør i både Etiopia og Eritrea. Boken hans om rettsoppgjøret, som er et samarbeid mellom sosialantropologer, jurister, historikere og statsvitere fra Etiopia, Norge og USA, blir innen sommeren utgitt på forlagene James Currey (Oxford) og Ohio University Press (Athen).

Rød Terror

Etter revolusjonen mot keiser Haile-Selassie i 1974, tok Mengistu Hailemariams militærjunta over. Det Moskva-støttete regimet beholdt makten frem til 1991.

Selv om både regimet og opposisjonen forfektet marxisme, var tolkningene forskjellige. Brutaliteten var enorm mot dem som gikk imot militærjuntaen. Utrenskningene på slutten av syttitallet, kalt for Rød Terror, lignet på Moskvaprosessene på 1930-tallet. Vel 55 000 politiske intellektuelle ble likvidert. Ofrene var stort sett urbane, unge studenter.

– Torturen var grusom. Målet var å spre kollektiv frykt. Øyenvitner forteller at ofrene ble kokt i olje og neglene dratt ut. Mødre ble voldtatt foran barna sine. Tøystykker med urin og ekskrementer ble stappet i munnen. Torturistene brukte knipetang for å brekke av nesen. Så kuttet de av strupen på dem eller kvalte dem sakte.

Mange ble skutt om natten. Regimet festet merkelappen “kontrarevolusjonær” på likene. Pårørende fikk bare lov til å hente likene om de betalte for kulen.

Det politiske partiet EPRP ble sett på som hovedfienden, men de hadde også blod på hendene og tok livet av tusenvis av mennesker, deriblant en rekke ordførere og guvernører. Til sammen ble nesten 200 000 mennesker på 70- og 80-tallet drept i stridighetene i det multietniske samfunnet, der “alle kriget mot alle”.

– Man kan si at det var legitimt av staten å forsvare seg mot “illegal motstand”, men måten forsvaret skjedde på, gikk over stokk og stein.

Rettsoppgjøret

I motsetning til Sør-Afrika, som valgte en sannhetskommisjon og nasjonal forsoning, lener Etiopia seg på det strafferettslige oppgjøret.

Da EPRDF overtok makten i 1991, ble flere tusen internert. Ikke alle hadde forbindelse med Rød Terror. Regjeringen brukte også anledningen til å renske ut politiske fiender og dissidenter i eget parti og holde dem internert noen år.

2258 ble anklagd for krigsforbrytelser. De anklagde kan deles inn i tre grupper.

Gruppe én: Oberst Mengistu og den politiske og militære ledelsen, 55 mann til sammen.

Gruppe to: 200 fra mellomsjiktet i militæret, som kanaliserte ordrene om å drepe og brenne landsbyer.

Gruppe tre: Den siste gruppen på vel 2000 mann var menige fotsoldater som torturerte og drepte.

Mange av henrettelsene under Rød Terror ble utført etter skriftlig ordre. Dokumentene ble brukt som bevis i rettsoppgjøret.

Langdrygt

Rettsoppgjøret startet i 1995 og varte i 13 år. Dommen over topplederne ble avsagt desember 2007. Dommen er anket. Ankesaken kan ta sin tid.

– Den viktigste menneskerettighetskritikken er lengden på rettsprosessen. De internerte måtte vente 16 år på dommen. Noen fikk lavere straffer enn tiden de hadde sittet i varetekt. En del ble løslatt på grunn av manglende bevis.

– Forsvarere fikk ikke tilgang til bevismateriale før aktor la det frem i rettssalen. Noen forsvarere fikk ikke møte klienten i retten. Det har igjen undergravd rettssikkerheten.

Dommerne var ikke objektive

EPRDF byttet ut de fleste dommerne fra Mengisturegimet med sine egne. Mange mener utskiftingen skjedde på etnisk grunnlag.

– De nye dommerne var partilojale, manglet juridisk kompetanse og hadde for liten utdannelse.

Lederskapet ble dømt etter folkemordparagrafen. Internasjonale jurister er kritiske til paragrafbruken.

– Drapene var ideologiske og ikke etnisk motiverte. Dermed kan det være et problem å definere dette som folkemord.

Problemet med en rettsprosess på 13 år var at mange dommere ble skiftet ut underveis. Da har ikke den som avsier dommen, hørt den første bevisførselen.

Rettsprosessen tok lang tid grunnet ineffektiv organisering og manglende ressurser, som for få sekretærer og kopimaskiner. Rettsprosessen ble for grundig, med altfor bred bevisførsel.

– I stedet for 100 vitner og 10 000 sider dokumenter, kunne det ha holdt med fem vitner og 100 sider til en fellende dom.
Saken ble ikke bedre av at retten bare ble satt én gang hver fjortende dag.

Mistet legitimitet

Det ble avsagt noen dødsdommer, men verstingen Mengistu og generalene hans fikk ikke dødsdommer. Sannsynligvis var det en politisk beslutning for å få Mengistu utlevert fra Zimbabwe.

– Rettsprosessen ble startet for å belære den etiopiske befolkningen om et politisk skille etter Mengistus fall. Rettsoppgjøret ble en flaggsak for det nye regimet. De signaliserte at de tok menneskerettighetene på alvor.

Da regjeringen møtte økende politisk motstand etter 1995, ble regimet selv overgripere.

– I dag har Etiopia tusenvis av politiske fanger, regimet er ikke demokratisk og menneskerettsvennlig. Det i seg selv svekker legitimiteten til rettsoppgjøret.

Som eksempel nevnes at tre generaler fra Rød Terror fikk amnesti for å delta i krigen mot Eritrea i 1998–2000. Venner ble fiender og omvendt. Soldater fra Derg-hæren ble også bedt om å
rekruttere seg til den nye Eritrea-krigen.

– Det indikerer i seg selv at rettsoppgjøret har en politisk slagside.

Regjeringen har heller ikke gitt amnesti til dem som har sittet lengre enn det straffen ville ha blitt.

Utrygg fremtid

Tronvoll frykter for rettsinstansene i Etiopia.

– Rettsvesenet er ikke konsolidert og har heller ikke god nok kapasitet. Det er langt igjen. Faren for at nye politikere atter en gang vil renske ut dommerne og bytte dem med sine egne lojale partifeller, er absolutt til stede, påpeker Kjetil Tronvoll ved Norsk senter for menneskerettigheter.

Emneord: Historie, Samtidshistorie (etter 1945), Statsvitenskap, Samfunnsvitenskap, Folkerett, Internasjonal politikk, Juridiske fag, Språk og kultur Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere