– Universitetet må utdanne flere lærere

I snart 200 år har Universitetet i Oslo utdannet lærere – like lenge som institusjonen selv har eksistert. – I dag uteksaminerer vi 360 lærerkandidater per år. Det bør bli langt flere, sier Geir Knudsen.

PÅ HUGGET: – Det er utrolig viktig at fagmiljøene ved UiO er på hugget for sin lærerutdanning i disse dager, poengterer Geir Knudsen. I høst ga han ut boka "Universitetet og lærerutdanningen. Historiske perspektiver". (Foto: Ståle Skogstad)

En tenker kanskje ikke over det i det daglige, eller – alternativt – tanken har aldri streifet ens bevissthet:

Universitetet i Oslo er den institusjonen i landet som utdanner flest lektorer til ungdomsskole og den videregående skolen. Hvert år går hundrevis av nye lærerkandidater ut i skolen hvor mange blir resten av sitt yrkesaktive liv.

I høst kom boka Universitetet og lærerutdanningen. Historiske perspektiver , som, i tillegg til å skue tilbake, griper inn i den akutte debatten om skolen og utdanningspolitikken i Norge. Boka er skrevet av pedagoger og historikere, og redigert av Trude Evenshaug ved Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI) og Geir Knudsen ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS), begge tilhørende Det utdanningsvitenskapelige fakultet, UiO.

Pedagogikk? Nei takk

Da Norge fikk sitt eget universitet i 1811, ble lærerutdanningen innført som et eget embetsstudium på linje med utdanningen av prester, jurister og leger. Lærere in spe fikk utdanning i filologi – med vekt på de klassiske språkene og arven fra antikken.

– Pedagogikk og praktiske øvelser hadde ingen plass i studiet gjennom hele 1800-tallet, til tross for at skolen etterlyste nettopp dette. Universitetet stod på sitt: Pedagogikk er for praktisk rettet, ble det hevdet, og det var ikke snakk om å ta faget opp som egen vitenskap, forteller Geir Knudsen, fagdidaktiker i norsk. I år har han forskningspermisjon, der dette bokprosjektet har inngått, og han skal neste år tilbake som leder for den praktisk-pedagogiske utdanningen ved Universitetet i Oslo.

– Reformen av den høyere skolen i 1896 betydde slutten for gymnasets latinlinje. Norsk, moderne språk og realfag kom inn med full tyngde, framholder Knudsen.

Dette fikk konsekvenser for lærerutdanningen ved universitetet. Hva var i ferd med å skje?

Strid og påtrykk

– Universitetets forsvar for den klassiske dannelsen var på vikende front sist på 1800-tallet. Vi snakker om det moderne gjennombrudd, der den danske kritikeren og litteraturviteren, Georg Brandes og de store norske dikterne spilte en avgjørende rolle. De insisterte på at kunstnere fra nå av skulle ”sette problemer under debatt”.

– Skole, oppdragelse og danning kom voldsomt på dagsordenen. Den viktigste endringen for universitetets lærerutdanning skjedde i 1905, med innføring av solide bifag og et vitenskapspreget hovedfagsstudium og med praktisk-pedagogisk utdanning endelig inne – som et halvårig kurs på toppen av fagstudiene. En drivkraft bak dette var den kjente skolemannen i Kristiania, Otto Anderssen.

I 1907 kom seminaret i gang, med bare én student og med Anderssen selv som bestyrer. Det var opprettelsen Pedagogisk Seminar, som vi feiret ved hundreårsjubileet i fjor.

Første pedagogikk-professor

Otto Anderssen ble Norges første professor i pedagogikk i 1909. Seminaret var til å begynne med organisert utenfor UiO. Så fikk det fire år innenfor universitetet på slutten av Anderssens epoke, men ble så igjen lagt utenfor.

– Det førte til mangelfull kontakt og til tider amper stemning mellom fagmiljøene og Pedagogisk Seminar. I de første tiårene var kullene små, men økte kraftig i etterkrigstiden og ikke minst under studenteksplosjonen på sekstitallet, påpeker Knudsen.

I 1988 ble den praktisk-pedagogiske utdanningen innlemmet i universitetet under Senter for lærerutdanning og skoletjeneste. Fem år senere ble utdanningen utvidet til ett år. I 1996 ble navnet endret til dagens Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling, og det ble en del av Det utdanningsvitenskapelige fakultet. For fem år siden ble Lektor- og adjunktprogrammet opprettet; et femårig masterprogram som omfatter både fagstudier og praktisk-pedagogiske emner.

Kan miste de nye lærerne

– Vi er nå i gang med å evaluere Lektor- og adjunktprogrammet. Det store spørsmålet er praksis. Det er viktig med fagkompetanse, men hvor er den røde tråden gjennom studiet som leder til skolen?

Knudsen mener UiO burde lære av medisinerne og sørge for et praksisår for nye kandidater i skolen, gjerne med en praksiskarakter til slutt. Han viser til universitetet i Stanford, hvor lærerkandidatene får to år med veiledning før de blir sertifisert. I Sverige diskuterer man nå et prøveår for nye lærere, med lønn og ti prosent kortere undervisningstid som skal brukes til veiledning.

– Vi trenger skikkelige politiske grep for å ta hånd om lærerutdanningen. Faren er at vi mister de nye lærerne når vi ikke stiller opp aktivt den første tiden i yrkeslivet, advarer forskeren.

Nordiske naboer i front

I dag er det nærmest vanntette skott mellom lærerutdanningene ved universitetene og høgskolene. Høgskolene har grunnskolen, universitetet den videregående skolen. Tanken om at universitetets forskningsbaserte utdanning bør ligge i bunnen også for lærere i barne- og ungdomsskolen, begynner nå å modnes.

– I våre nordiske naboland går universitetene stadig tyngre inn i lærerutdanningen. I Stockholm har man gått til det drastiske skritt å legge ned lærerhøgskolen. Hele lærerutdanningen er flyttet til universitetet, hvor ansvaret for lærerutdanningen er lagt til et eget kanselli og fordelt mellom fakutetene. I Danmark tas det nå viktige skritt for å forene kreftene ved universiteter og høgskoler i utdanningen av lærere. I Finland ligger all lærerutdanning allerede til universitetene.

– Vi bør bli større!

– Få snakker om universitetets lærerutdanning – og dét til tross for at det snart vil være et skrikende behov for kompetente lærere i skolen. Universitetets bidrag er svært viktig, men innsatsen må utvikles og styrkes. I dag utdanner vi 360 lærerkandidater per år ved ILS. Universitetet i Oslo, med sitt svære utdanningsvitenskapelige fakultet, bør kunne øke sin kapasitet og ta seg av hele studieløpet, fra barnehage til høyere utdanning, mener Knudsen, og legger til at det forutsetter at lærerutdanningen ved universiteter og høgskoler ses på som en samlet ressurs.

– Ennå har vi ikke sett noen konkrete resultater av arbeidet innen den såkalte Oslo-alliansen av universitet og høgskoler i vår region, men jeg imøteser en innstilling derfra ganske snart. Vi venter også på en stortingsmelding som skal reformere lærerutdanningen ved høgskolene – selvsagt med store konsekvenser for utdanningen ved universitetet.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Allmennpedagogikk Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere