Indiabistand: Norad pyntet på steriliseringsdokumenter

Norge støttet indiske steriliseringsavdelinger med en halv milliard kroner. Til tider foregikk steriliseringen under sterkt press og med tvilsomme metoder. Sverige kalte steriliseringen for dypt tragisk og kvinneundertrykkende, og trakk seg ut i 1980. Norad pyntet på dokumentene sine og fortsatte støtten til 1995.

TUNG DOKUMENTASJON: Sunniva Engh ved Universitetet i Oslo har saumfart norske og svenske arkiver og fått tilgang til fortrolige notater i sitt arbeid med å avsløre hvordan norsk bistand ble brukt til indisk massesterilisering. Foto: Ståle Skogstad

  • Dette er en underlig historie, sier samtidshistoriker Sunniva Engh på Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Hun har tatt doktorgraden på hvordan norske og svenske bistandspenger gjennom flere tiår ble brukt på det indiske familieplanleggingsprogrammet. Kildene hennes er dokumenter fra norske og svenske arkiver.

Avsløringen hennes setter den norske bistandspolitikken i et grelt lys.

I løpet av 24 år, fra 1971 til 1995, bistod Norge indiske Post Partum Program (PPP) med over en halv milliard kroner. PPP gikk hovedsakelig ut på å bygge ut sykehuskapasiteten for prevensjonsveiledning og sterilisering, men dokumentasjonen viser at det til tider foregikk massesterilisering og ble brukt sterkt press, villedende informasjon og tvilsomme og brutale metoder for at flest mulig skulle la seg sterilisere. Noen fryktet tvangsmetoder.

Etter at svenskene, etter sterke protester, forlot det lignende prosjektet India Population Project (IPP) i 1980, fortsatte Norge støtten i ytterligere tretten år, uten at verken Norad, medier, allmuen eller politikere reagerte.

Ekstrem familiepolitikk

India etablerte det nasjonale familieplanleggingsprogrammet i 1952, mens PPP ble opprettet som et underprogram i 1966. Fokuset deres endret seg gjennom tiårene.

I starten var det kontroversielt å snakke om prevensjon. Inderne la først vekt på sikre perioder.

Etter oppfordring fra FN og vestlige givere begynte man på 60-tallet å sette inn spiraler. Prevensjonen var enkel, men kvinnene ble ikke informert om de sterke bivirkningene. De gamle kobberspiralene ble ofte satt inn rett etter fødselen. Noen av bivirkningene var voldsomme smerter og inntrenging i livmorveggen.

– Misnøyen hos kvinnene ble så stor at familieplanleggingspolitikken fikk dårlig rykte.

I 1975 ble statsminister Indira Gandhi beskyldt for valgfusk. Hun innførte en to år lang unntakstilstand og ga seg selv utvidete fullmakter. Mens politiske motstandere ble arrestert og pressen sensurert, ble befolkningspolitikken intensivert.

Myndighetene kombinerte slumopprydding med familieplanlegging og sendte folk til steriliseringsleirer.

Indiske kilder forteller om folk som regelrett ble hentet av politiet og tvangssterilisert.

På grunn av den folkelige motstanden mot befolkningspolitikken ble begrepet familieplanlegging senere omdøpt til familievelferd.

– Norske bistandsmyndigheter hadde representanter i New Delhi den gangen, så de burde ha kjent til den ekstreme politikken, mener Sunniva Engh.

Ifølge professor Judith Brown ved Universitetet i Oxford ble 19 millioner menn sterilisert i India fra 1952 til 1976. Kvinner ble også sterilisert under hele perioden.

Norge reduserte ikke støtten sin under unntakstilstanden midt på 70-tallet.

– Ansatte ved de norskstøttete avdelingene på sykehusene deltok i steriliseringsleirer både under og etter unntakstilstanden. Dette går frem av både norske og indiske evalueringer. Etter unntakstilstanden ble det lagt større vekt på sterilisering av kvinner, fordi steriliseringspolitikken under unntakstilstanden hadde gått så hardt utover menn at det hele ble ganske upopulært, poengterer Sunniva Engh.

– De ansatte i det norskstøttete programmet ble spesielt oppmuntret til å sterilisere kvinner og fikk belønning når de oppfylte måltallene sine. Jeg undrer meg over at Norad ikke hadde motforestillinger mot denne tilnærmingen.

NORSK BISTAND IKKE NEVNT: Aftenposten var ikke klar over den norske bistanden da de omtalte den indiske steriliseringspolitikken fredag 11. mars 1977. Dette er det eneste norske medieoppslaget som Sunniva Engh har funnet om temaet.

Åpnet for tvangssterilisering

Den indiske familiepolitikken ble planlagt sentralt i New Delhi.

– De indiske myndighetene åpnet for at delstatene kunne gjennomføre tvangssterilisering under unntakstilstanden, men det er usikkert om delstatsregjeringene faktisk gjorde noe med dette, påpeker Sunniva Engh.

Delstatene konkurrerte seg imellom om hvem som oppnådde flest steriliseringer. Ettersom det vanket belønning til sykehus med gode steriliseringstall, var det antakeligvis mange som førte opp for høye tall, så dataene er ikke sikre.

Sterkt press

Rett etter slutten på unntakstilstanden i 1977 diskuterte Norad-styret forlengelse og utvidelse av India-avtalen.

– Det ville ha vært naturlig for Norad å stoppe opp og tenke igjennom bistanden. Selve lengden på styredokumentene indikerer at det var et kontroversielt emne som skulle diskuteres. Det ble gitt mye plass til familievelferdspolitikken, og det ble understreket at tvang og press ikke lenger skulle forekomme.

Norad skrev: “Det er usikkert hvor stort presset var under unntakstilstanden, men vi antar at det ikke var i stor utstrekning”.

– Ettersom steriliseringsavdelingene ble drevet av medisinsk personell, antok Norad noe naivt at risikoen for bruk av press og overtalelse var liten. Samtidig innrømmet Norad at antallet steriliserte menn hadde gått ned etter unntakstilstanden og at dette tydet på at noe press kunne ha forekommet.

Var det tvangssterilisering også etter 1977?

– Tvangssterilisering er et for drøyt uttrykk, men sterilisering ble fortsatt høyt prioritert etter unntakstilstanden.

Befolkningspolitikken var basert på et belønningssystem som ga klientene klare incentiver, spesielt til sterilisering. Når en stor del av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og belønningen for sterilisering er fristelser som penger og mat eller en dunk med olje, kan fremgangsmåten sies å være ganske tvilsom.

Fjernet tabuord

Sunniva Engh mener det er påfallende hvordan vokabularet endret seg i styredokumentene fra 1977. Mens indiske dokumenter skriver steriliseringsavdelinger, ble ordene konsekvent oversatt til sengeavdelinger i Norad-dokumentene.

– Inntrykket mitt er at Norad valgte å tone ned det kontroversielle. Det virker som om saksbehandlere har pyntet på informasjonen og at de bare brukte begrepet sterilisering når de fremhevet at det foregikk på frivillig basis. Konklusjonen min er at styret i Norad ikke fikk nok informasjon til å ta en uavhengig avgjørelse.

Samtidig tredoblet Norad støtten.

– Det er pussig at Norad økte støtten såpass mye etter at befolkningspolitikken hadde blitt gjennomført på en så brutal måte under unntakstilstanden.

Tusen sykehus

Den norske bistanden gjorde det mulig med en omfattende økning av steriliseringsavdelinger, fra 59 sykehus i 1971 til 554 sykehus i 1982. Da var steriliseringsavdelinger etablert på alle de store hovedsykehusene og distriktssykehusene i India.

Steriliseringssentrene samarbeidet med fødeavdelingene for å få tak i kvinner umiddelbart etter fødsel og abort.

– Det er en ganske drøy tilnærming, som ikke tar kvinners rett til å velge alvorlig. Kvinner er psykisk og fysisk medtatte etter fødsel og abort. Det er brutalt å henvende seg til folk i en slik utsatt posisjon, med løfte om belønninger.

I løpet av åttitallet støttet Norad også steriliseringsavdelinger ved 400 mindre sykehus i programmets andre fase. Bistanden fortsatte helt frem til 1995.

Riktignok la det indiske familieplanleggingsprogrammet økende vekt på helsetiltak etter 1981, men de prioriterte fortsatt sterilisering av kvinner.

Tre ukers lønn

I 1985, åtte år etter unntakstilstanden, ble steriliseringshonorarene omtalt i en Norad-evaluering.

– Lot man seg sterilisere, fikk man hundre rupier. En spiral ga ni rupier.

Hundre rupier tilsvarte omtrent halvannen ukes lønn for landarbeidere.

Delstatene kunne høyne betalingen. En av delstatene høynet steriliseringsbetalingen til 190 rupier, mens en meget fattig delstat nøyde seg med 145 rupier.

– Det betyr at man i praksis fikk to til tre ukers lønn for å la seg sterilisere. Det vanket også pengebelønninger til dem som overtalte andre til å la seg sterilisere.

Strenge måltall

Sykehusene hadde klare måltall for steriliseringen. Tjue prosent av kvinnene og ti prosent av mennene skulle steriliseres.

– En annen retningslinje sa at 75 prosent av de kvinnelige fødselspasientene med tre eller flere barn skulle steriliseres.

Fra 1973 innførte man et mål om 35 steriliseringer per sykehusseng per år. Dette ble høynet til 45 i 1980.

Hvis en steriliseringsavdeling greide å sterilisere minst 300 kvinner, kunne avdelingen få “vedlikeholdsstøtte” på 3000 rupier per sykehusseng per år. Hvis ikke, ble støtten redusert.

– Den såkalte “vedlikeholdsstøtten” hadde intet med vedlikehold av sykehus å gjøre, men ble brukt til pengebelønninger av de ansatte.

Norad avsluttet bistanden sin først i 1995, men støtten ble gradvis redusert fra slutten av 1980-tallet.

I løpet av 24 år sponset Norad indiske steriliseringsavdelinger med 554 millioner kroner, altså over en halv milliard kroner.

Svensk oppvask

Sverige trakk seg ut av det indiske familieplanleggingsprogrammet allerede i 1980. De hadde gitt bistand til et langt mindre prosjekt i to indiske delstater.

– Svenskenes prosjekt vakte bekymring i media i 1974. Også enkelte ansatte i bistandsadministrasjonen uttrykte bekymring.

En svensk studie utført under unntakstilstanden påstod at de indiske steriliseringsleirene tiltrakk seg særlig mange folk i tørkeperioder, når det var mangel på mat.

I 1979 kom en meget negativ rapport om det svenskstøttete prosjektet i India.

Stikkord var gammeldags styring, befolkningskontroll fremfor familieplanlegging, gale prioriteringer, propaganda og hovedfokus på sterilisering av kvinner.

– Prosjektet ble beskrevet som kvinneundertrykkende og medisinsk uforsvarlig. Det at man kontaktet kvinner om sterilisering rett etter fødselen, ble kalt “dypt tragisk” og “tvilsomt”.

Rapporten slo også fast at helsepersonell hadde feilinformert pasienter.

Det ble politisk oppvask og bråk i media. Den svenske regjeringen ba bistandsadministrasjonen Sida, svenskenes svar på Norad, om å ordne opp.

Bekymringsmelding

Det norske utenriksdepartementet ble bekymret og sendte et fortrolig notat til den norske ambassaden i India, der de advarte mot tvangsmetoder i steriliseringen.

– Ambassaden ble i tvil om prosjektet. Likevel har jeg ikke funnet mye snakk om denne diskusjonen i Norad-papirene etterpå.

Tvert imot økte Norge støtten til India under bråket i Sverige.

– Selv om det indiske materialet om PPP forteller om belønninger, sanksjoner og kvoter i klare ordelag, tok det lang tid før Norad reagerte. Det virker som om de ansatte i Norad har hatt begrenset mulighet til å sette seg inn i indisk befolkningspolitikk, samtidig som de har vært under stort press for å overføre midler og oppfylle budsjetter. Norad hadde lenge et mål om å benytte en tidel av det norske bistandsbudsjettet til familieplanleggingstiltak. Det var derfor viktigere å fokusere på størrelsen på bistandsoverføringene enn å se på resultatene. Det gjorde det vanskelig å avslutte det indiske bistandsprosjektet, poengterer Sunniva Engh, som nå skriver bok om den norske steriliseringsstøtten.

Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere