Brev til redaksjonen: Interessant, men unøyaktig om sterilisering i India

Norad kommenterer Apollon-artikkelen "Indiabistand: Norad pyntet på steriliseringsdokumenter" som stod på trykk i Apollon 2008/1.

FORSKEREN: - NORAD TAR FEIL: Apollon hadde i forrige nummer et intervju med forsker Sunniva Engh om Norads støtte til sterilisering av indere.

Her er hennes kommentar til Norad:

– Norad mener min forskning er unøyaktig, likevel baserer de konklusjonene sine på forskningsresultatene mine. Samtidig begår Norad egne unøyaktigheter. PPP sies å ha tilbudt ’helsetjenester’ knyttet til fødsel, mens programmet prioriterte sterilisering av kvinner. Norad sier de tok avstand fra incentivbetalinger, mens de i realiteten finansierte disse. Norads fremstilling reflekterer ikke de faktiske forholdene i felten. Norad konkluderer at PPP var et godt tilbud. Min konklusjon er at Norad ikke ønsker å erkjenne PPPs realiteter, påpeker postdok Sunniva Engh ved Universitetet i Oslo. Foto: Ståle Skogstad

I all hovedsak er Sunniva Enghs doktorgradsavhandling interessant lesning og et godt eksempel på hvordan en historisk innfallsvinkel kan bidra til å belyse viktige deler av norsk bistandshistorie. I dette tilfellet dreier det seg om støtten til befolkningsprogrammet i India, satt inn i en bredere samtidshistorisk sammenheng. Nettopp derfor er det synd at presentasjonen av avhandlingen i siste nummer av Apollon er blitt så tabloid og spekulativ: "Brutal massesterilisering av indere", og på forsiden ”Norad steriliserte indere”.

Den norske støtten til Post Partum Programmet (PPP) startet i 1972 og varte til begynnelsen av 1990-årene. I løpet av denne perioden skjedde det dramatiske endringer når det gjaldt synet på befolkningsproblematikken. Frykten for ”befolkningseksplosjonen” ble stadig sterkere utfordret i forhold til kvinners rett til selv å velge. Dette spenningsforholdet kulminerte på befolkningskonferansen i Kairo i 1994, hvor kvinneperspektivet fikk et øredøvende gjennomslag. Norge og Norad spilte en sentral rolle i denne sammenheng.

India startet, som første land i verden, et nasjonalt familieplanleggingsprogram i 1951. Befolkningsveksten ble av indiske myndigheter, så vel som av mange andre, betraktet som en av de største truslene mot utvikling og avskaffelse av fattigdom. Samtidig var den indiske virkeligheten for kvinner brutal. Mødredødeligheten var høy, prevensjon stort sett ikke tilgjengelig, og kvinner hadde minimale muligheter til å begrense egen fertilitet. Det var mennene som bestemte. For mange kvinner var derfor sterilisering ansett ikke bare som en akseptabel, men ofte som den eneste reelle løsning på et vanskelig problem.

PPP utgjorde en avgrenset del av det omfattende nasjonale familieplanleggingsprogrammet. PPP var sykehusbasert, med helsetjenester tilknyttet svangerskap, fødsler og spedbarnskontroll, inkludert sterilisering, innsetting av spiral, p-piller, samt tilbud om kondomer og andre tilgjengelige prevensjonsmetoder. I tillegg omfattet programmet tilgang til trygg abort, behandling tilknyttet fødselskomplikasjoner og helsetiltak som vaksiner og ernæringslære.

Fra norsk side var det nedfelt en rekke betingelser for norsk støtte til programmet, bl.a. at prevensjon skulle baseres på frivillighet og valg mellom ulike metoder. Det ble generelt tatt avstand fra bruk av incentiver både til bruker og spesielt til sykehuspersonell og andre motivasjonsarbeidere. Ifølge reglene skulle sterilisering bare være et tilbud for kvinner som hadde minst to barn, helst tre, og med sannsynlighet for å leve opp. I realiteten hadde de fleste kvinner langt flere barn, og ofte allerede flere enn de selv ønsket.

Stortinget vedtok i 1971 at 10 % av norsk bistand skulle øremerkes til familieplanleggingstiltak i bred forstand. India ønsket norsk støtte, og PPP ble identifisert som et egnet samarbeidsprogram. Det ble lagt vekt på økt tilgjengelighet av familieplanleggingstiltak i en medisinsk forsvarlig setting, kombinert med tjenester tilknyttet mødre- og barnehelse.

Under unntakstilstanden i India i 1975 -77 ble det imidlertid gjennomført en brutal og aggressiv steriliseringskampanje, særlig rettet mot menn, hovedsakelig i steriliseringsleire som ble opprettet på landsbygda. I denne perioden var det grove overtramp og brudd på de nasjonale retningslinjene. Det er ikke dokumentert regelbrudd eller tvangssterilisering i tilknytning til PPP. Men antall menn som ble sterilisert økte på Post Partum klinikkene i denne perioden, så slik sett ble programmet berørt av kampanjen.

Den brutale steriliseringskampanjen i denne perioden var en av hovedgrunnene til at Indira Gandhi tapte valget i 1977. Den nye regjeringen gikk sterkt imot all form for tvang og la vekt på frivillighet og valg mellom et utvalg av metoder, men opprettholdt ønsket om å stimulere til små familier. Denne linjen ble også eksplisitt støttet av Indira Gandhi da hun kom til makten igjen i 1980. Det var sterk motstand i befolkningen mot mulige overgrep. India hadde en årvåken, kritisk presse, som også fulgte ettbarnspolitikken i Kina med forferdelse.

I artikkelen i Apollon er det en sammenblanding av hva som skjedde ellers i landet, og spesielt i steriliseringsleirene, særlig under unntakstilstanden, og praksisen på Post Partum klinikkene. Det er ingen dekning for påstanden om at ”dokumentasjonen viser at det til tider foregikk massesterilisering og ble brukt sterkt press, villedende informasjon og tvilsomme og brutale metoder..." på disse klinikkene, selv om dette skjedde i leirene.

Et tema som får sentral plass i artikkelen, er at det var en langt mer kritisk og ideologisk diskusjon i Sverige om den svenske støtten til befolkningsprogrammet, med vekt på hva som skjedde under unntakstilstanden. Sunniva Engh konkluderer med at ”styret i Norad ikke fikk nok informasjon til å ta en uavhengig avgjørelse”. Det er vanskelig å se hvordan dette underbygges, bortsett fra påstanden om at Norad ”pyntet på” dokumentene ved å kalle avdelingene (som i tillegg til familieplanleggingstiltak også omfattet fødselskomplikasjoner og abort) for ”sengeavdelinger” og ikke ”steriliseringsavdelinger”. Det er heller ingen tvil om at Norads ledelse og styre var fullt ut informert både om de ekstreme utslag av den indiske befolkningspolitikken under unntakstilstanden, og om den svenske debatten i 1979 - 80.

Det kan være mange grunner til at det i Sverige var en mer kritisk debatt, som resulterte i at Sida besluttet å ikke videreføre støtten. Etter en kritisk evaluering av den svenske støtten i 1979, utviklet det seg en heftig mediedebatt som etter hvert ble tilspisset og polarisert. Det svenske programmet var på mange måter langt mer integrert i det nasjonale programmet og derfor vanskeligere å avgrense i forhold til det som skjedde i leirene på landsbygda, enn PPP, som på den tiden var avgrenset til sykehus i urbane områder. Konklusjonen i Norad var derfor at PPP faktisk representerte et godt tilbud, selv i denne perioden. Det er i og for seg interessant at Enghs oppgave tar opp igjen denne debatten, om hvorvidt det var – og er – mulig å forsvare støtte til et program som kanskje fungerer tilfredsstillende, men som inngår i en større sammenheng som innebærer brudd på viktige prinsipper og rettigheter.

Det har vært gjennomført regelmessige gjennomganger og vurderinger av programmet i hele perioden, utført av norske eller norsk/indiske team. En rekke høyt kompetente fagfolk har deltatt. Beslutning om videreføring av norsk støtte har hele tiden vært basert på slike vurderinger. Selv om de til dels har vært kritiske – dette er et følsomt, komplisert og kontroversielt saksfelt – har de aldri vært alarmerende. Kritiske innvendinger måtte også stadig vurderes opp mot de samme fagfolkenes vurderinger av at programmet faktisk også reddet liv, fordi sannsynligheten for at kvinner skulle få enda flere uønskede svangerskap og utsettes for økt risiko for barseldød, ble redusert.

De gjennomgående vurderingene var at programmet stadig utviklet seg, om enn langsomt, i riktig retning. Det har hele tiden vært et klart spenningsfelt mellom den norske vekten på frivillighet, kvalitet fremfor kvantitet, større vekt på ikke-permanente metoder, samt styrking av helsetjenester for mor og barn, og myndighetenes sterkere fokus på sterilisering av kvinner og det å ”få fødselstallene ned”. Myndighetene omgikk også de norske reservasjonene mot bruk av incentiver, ved å introdusere en såkalt ”beskjeden kompensasjon for transport og tapt arbeidsfortjeneste”. Fra norsk side uttrykte man bekymring for at dette kunne føre til utilbørlig press. Disse anliggender ble gjentatte ganger tatt opp fra norsk side. Norge prøvde å påvirke, men myndighetene bestemte.

Til tross for svakhetene har utviklingen av programmet siden 1980 gått i riktig retning. Helsetjenesten for mor og barn ble etter hvert styrket og forbedret, særlig vaksineringen av barn. Antallet steriliseringer ble betydelig redusert i løpet av 80-årene, mens bruk av kondom, spiral og p-piller økte.

På mange måter representerer dette programmet det klassiske dilemma om hvorvidt man bør delta for å kunne påvirke innenfra og ta vare på det som er positivt, og hvor grensen går for når man bør trekke seg ut. Fra Norads side mente man klart at til tross for svakhetene, bidro PPP etter hvert til å bedre kvaliteten på reproduktive helsetjenester for kvinner og også til redusert mødre- og barnedødelighet i India.

Av Ingunn Klepsvik, assisterende direktør i Norad og Paul Richard Fife, avdelingsdirektør i avdeling for helse og aids i Norad
Publisert 1. feb. 2012 11:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere