Krav om kontrollerte studier i rusforskinga: - En farlig trend

Den medisinske forskinga har utvikla ulike metoder for å måle om ei behandling virker. Selve gullstandarden blant disse metodene er den såkalte randomiserte kontrollerte studien (RCT). Politikerne krever nå at metoden skal etterstrebes også innen rus- og avhengighetsforskinga.
– Bekymringsfullt, mener professor Edle Ravndal.

– KONTROLLERTE FORSØK representerer en medisinsk tilnærming til noe som først og fremst er et atferdsproblem, sier professor Edle Ravndal. (Foto: Ståle Skogstad)

Virker ei bestemt behandling – for eksempel et medikament – og virker den i så fall bedre enn annen behandling?
Mange mener at det bare er randomiserte kontrollerte studier (fra engelsk: randomized controlled trial, RCT) som gir gyldige svar på disse spørsmålene. I RCT blir ei gruppe som får den aktuelle behandlinga, sammenlikna med ei kontrollgruppe som ikke får behandling eller får narremedisin, placebo. Randomisering (’loddtrekning’) betyr at det er tilfeldig hvilken gruppe en pasient kommer i.

– Randomiserte kontrollerte forsøk er blitt religion. Politikerne synes å mene at all forsking, også forsking på behandling for avhengighet, skal være evidensbasert – altså bygge på metodikk som RCT og andre strengt kontrollerte forskingsdesign. Dette er en farlig trend, mener professor Edle Ravndal.

Ravndal er dr.philos. i sosiologi og professor både ved Sirus, Statens institutt for rusmiddelforskning og Seraf, Senter for rus- og avhengighetsforskning ved UiO, og hun er blant dem som har markert seg aller sterkest mot synet på randomiserte kontrollerte forsøk som den eneste virkelige og sanne forskingsmetode også for rusfeltet.

– Jeg synes det er betenkelig med konklusjonene i NOU-en "Forskning på rusmiddelfeltet" (2003:4), hvor en etterlyser flere kontrollerte studier som kan si noe om effekt av behandling. Det blir en medisinsk tilnærming til noe som først og fremst er et atferdsproblem, poengterer hun.

Utvikla for laboratorieforsking

Professoren minner om at metodikken i RTC opprinnelig er lagd for klinisk laboratorieforsking basert på naturvitenskapelig teori.

– I utgangspunktet er det vanskelig nok å få rusmiddelavhengige i posisjon for forsking. Det må være naturlig for dem å delta. Forskinga må kunne tilpasse seg behandlingshverdagen uten at denne blir forstyrra. Hvis ikke kan forskinga interferere med behandlinga og påvirke resultatene av undersøkelsen, påpeker Ravndal.

– Dessuten: Hvordan kan en etisk forsvare å ha ei kontrollgruppe med rusmiddelavhengige som ikke får tilbud om optimal behandling? spør hun.

Må tilpasses problemstillinga

Et rent RCT-design forutsetter at forsøket skal være dobbeltblindt – altså at verken behandleren eller pasienten skal vite hvem som får reell behandling og hvem som er i kontrollgruppa.
– Jeg kan ikke se hvordan dette kan realiseres i behandling av en rusmiddelavhengig, sier Ravndal.
RCT forutsetter også at en skal behandle bare én lidelse som intervensjonen skal være retta mot.

– Men hvordan isolere rusproblemet hos en rusmiddelavhengig, som ofte har både rusproblemer, psykiske problemer og en rekke somatiske lidelser? Det er jo nettopp denne kompleksiteten som ofte kjennetegner en rusmiddelavhengig, påpeker professoren.
Ravndal har ingen prinsipielle motforestillinger mot RCT.
– Men en må ikke tre ei metodedrakt over problemstillinger den ikke passer til. Hvis en har et forskingsproblem som egner seg for denne metodikken, er RCT utmerket og bør etterstrebes.

– Hva er gode alternativer til RCT i rusbehandlingsforskinga?

– Først og fremst forløpsstudier. Naturalistiske studier som følger den rusmiddelavhengige fra dag én i behandlingsopplegget og over tid. Så kan en sammenlikne dem som faller ut med dem som fullfører. Deretter kan en følge opp klientene etter et halvt til ett år, for å se hvordan de har klart seg. Dersom en følger dem opp på et seinere tidspunkt, kan en ikke lenger vite om det er resultatene av behandlinga en måler.

Internasjonal skepsis

Også internasjonalt er det stor skepsis til RCT i rusbehandlingsforskinga. Sist høst var Oslo, ved Sirus og Seraf, vertskap for et internasjonalt symposium om behandling av rusmiddelavhengighet. Symposiet samla forskere, leger, terapeuter og andre som jobber med behandling av rusmiddelmisbrukere fra hele Europa. Av og til er også USA representert.

– På konferansen ble RCT innen behandlingsforsking sterkt problematisert. Flere av innlederne understreka at bruk av RCT er prematurt – til og med kanskje ei metode som aldri vil egne seg i behandlingsforsking på rusfeltet. Dette var det stor enighet om blant foredragsholderne, forteller Ravndal.
Professor George de Leon fra Center for Therapeutic Community Research (NDRI) i New York, understreker motivasjon som det essensielle i rusbehandling.

– Behandling virker fordi klienten lar behandling virke, understreker han. Dette skjer alltid i en kontekst klienten fungerer mer eller mindre godt i, og sammen med andre mennesker som klienten fungerer mer eller mindre godt sammen med. En slik kontekst kan for eksempel være et terapeutisk samfunn, og mye av behandlingsforskinga foregår på denne type arenaer, sier de Leon. Han liker dårlig at den erfaringsbaserte forskinga som foregår der, i stor grad blir underkjent.

– Førti år med observasjon og kvasiekperimentelle metoder er satt til side fordi den ikke har oppfylt gullstandarden for medisinsk forskingsdesign. På grunn av mangelen på randomiserte og kontrollerte forsøk, blir det hevda at effekten av terapeutiske samfunn ikke er ”bevist”, sier han.

I USA er det mer ekstremt enn i Norge. Der har RCT for tida det totale hegemoniet.
– Der gis det nesten ikke midler til forskere som søker uten et RCT-design. Sånn er det ikke her. Det tror jeg heller ikke det blir, avslutter Edle Ravndal.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi Av Sidsel Skotland
Publisert 1. feb. 2012 11:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere