Samerettigheter kan gi særretter for Norge

Sjøsamene og den norske kystbefolkningen har i flere hundre år hatt hevd på saltvannsfisket i Finnmarksfjordene. Den særegne hevden reddet den norske fiskerigrensen mot England i 1951. Nå kan de historiske argumentene brukes for å verne de kystnære områdene over hele landet den dagen Norge måtte bli EU-medlem.

SJØSAMEFLERTALL: Frem til midten av 1800 tallet utgjorde sjøsamene flertallet av kystbefolkningen i Finnmark. Både de lokale sjøsamene og nordmennene, som slo seg ned langs fjordene i Finnmark, har i flere hundre år hatt hevd på saltvannsfisket i Finnmarksfjordene. Men fiskerihevden er fortsatt ikke nedfelt i en juridisk lov. Foto: Sophus Trombolt - Universitets-biblioteket i Bergen.

Gjennom historien har lokale fiskere langs Finnmarkskysten slåss mot kapitalsterke krefter sørfra som kunne ødelegge det lokale næringsgrunnlaget.

– Først var det en kamp mot hvalfangst og fiskere sørfra med effektive redskap. I dag er det en kamp om å redde fiskeressursene fra trålfiskere og forurensning fra oljeboring, forteller professor i juss, Kirsti Strøm Bull , ved Norsk senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo. Hun har nylig utredet saltvannsfiskets rettshistorie fra 1700-tallet og frem til 1945, i forbindelse med et lovforslag om saltvannsfiske i Finnmark.

Både sjøsamene og nordmenn som slo seg ned langs fjordene, har i flere hundre år hatt hevd på saltvannsfisket i Finnmarksfjordene. Denne sedvanen kan være vesentlig for forvaltningen av fisket langs Finnmarkskysten.

Redder Norge

Den gamle fiskehevden reddet Norge i konflikten om fiskerigrensen med England i 1951. England ville at grunnlinjen for fiskerigrensen skulle gå inn i fjordene. Norge mente at fjordene måtte ligge innenfor grunnlinjen og vant saken i Den internasjonale domstolen i Haag, der Norge argumenterte med historisk materiale. Nå kan Norge bruke de samme argumentene
til å verne de kystnære områdene mot EU.

– De historiske argumentene om hevdvunnen rett vil være avgjørende for å kunne verne om de norske fiskeressursene den dagen vi skulle bli medlem av EU. Da har vi fortsatt en mulighet til å holde de spanske trålerne unna kysten, påpeker professor Kirsti Strøm Bull.

Gammel hevd

Helt siden begynnelsen av 1700-tallet har Norge hatt forordninger for å beskytte ressursgrunnlaget til lokalbefolkningen i Finnmark.

– Frem til midten av attenhundretallet var det et sterkt vern for det lokale fisket i Finnmark. Man hadde regler og forordninger som sa at tilreisende fiskere ikke kunne fiske inne i fjordene og der det var fastboende.

De tilreisende fiskerne måtte holde seg ute ved havkysten i Finnmark, der det ikke var fastboende. Fra begynnelsen av 1800-tallet ble fiskeværene ved kysten regelstyrt. Forbildet var de reglene som gjaldt for fiskeværene i Lofoten. Hvert fiskevær hadde sin avgrensete plass på havet. Det var strenge regler om typer redskap, at redskapet ikke skulle stå ute om natten og at det ikke var lov til å fiske på helligdager.

SALTVANNSFISKE: Professor i juss, Kirsti Strøm Bull ved Norsk senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo har utredet saltvannsfiskets rettshistorie fra 1700 tallet og frem til 1945. Foto: Ståle Skogstad

Fritt frem i Lofoten

Med den nye Lofotloven i 1857 vant næringsliberalistene. Det skulle være lik konkurranse for alle.

– Vi fikk den nye loven – også kalt friloven – fordi staten ville ha opp mest mulig fisk. Det var viktig for statsøkonomien. Da staten prøvde å innføre det samme lovverket i Finnmark ti år senere, ble motstanden for stor.

Frifisket i Lofoten stoppet først tre tiår senere, med det store Trollfjordslaget i 1890. Kystfiskere fryktet at en tilreisende dampbåt skulle håve inn hele fjorden med noten sin. Vel tusen fiskebåter stengte dampbåten inne.

– De så hvordan et slikt effektivt redskap kunne ødelegge for dem.

Sjøsamene

Frem til midten av 1800-tallet utgjorde sjøsamene flertallet av kystbefolkningen i Finnmark.

– Sjøsamene investerte forsiktig og kunne derfor greie seg bra uten de store fangstene.

Om sommeren var det, grunnet varmen, umulig å eksportere fisken sørover.

Sjøsamene var derfor avhengig av pomorene – de russiske handelsfolkene, som kjøpte fisk fra sjøsamene og kom med varer de trengte.

– Det var et hardt slag for sjøsamene da pomorhandelen stoppet opp etter den russiske revolusjonen.

Nordfarerne

Det har alltid kommet tilreisende fiskere til Finnmark. Nordfarerne kom fra Troms og så langt sørfra som Nord- Trøndelag.

– Det var en risikosport å reise til Finnmark. Enten ble fangstene store og de tjente mye, eller så endte turen med katastrofe.

De fisket ikke inne i fjordene, men utmed kysten, ved Berlevåg og Vardø.

– Det er godt dokumentert hvordan lokalbefolkningen klarte å hindre de tilreisende fiskerne i å fiske inne i Varangerfjorden.

Gjennom hele historien har det vært diskusjon om hvilke fiskeredskap man skulle bruke.

– Kystfiskerne har motsatt seg bruk av nye og mer effektive redskap som kunne ødelegge ressursgrunnlaget.

På 1930-tallet ble det totalforbud mot fiske med trål i Norge. Grunnet handelsforholdene i Europa var det begrenset hva Norge kunne eksportere av fisk.

– Spørsmålet var om fisken skulle fiskes opp av trålere eller kystfiskere. Man vernet da om kystfiskerne.

Kvenkonflikt

Frem til midten av syttenhundretallet fantes det ingen grenser i nord. Finnmark var et fellesområde, administrert av både Danmark-Norge, Sverige og Russland. Den første grensetraktaten kom i 1751. Samtidig ble det laget en traktat, Lappekodisillen , som ga samene lov til fortsatt å utnytte ressursene på begge sidene av grensen, slik som at de finske reindriftssamene kunne fiske i norsk saltvann.

Da Tsar-Russland overtok Finland fra Sverige, etter napoleonskrigene i 1809, oppstod det en diskusjon om hvorfor ikke også finske statsborgere kunne fiske i havet.

– Russerne sa: Vi vil at alle skal fiske – ikke bare samene. Norge motsatte seg dette.

Det endte med at russerne stengte grensen mellom Norge og Finland for reindrift i 1852.

På denne tiden slo loddetorsken til langs Finnmarkskysten. Norge trengte mannskap på båtene sine og åpnet i 1869 grensen for at kvenene skulle få komme og fiske. Den gang ble alle finner som ikke var samer, omtalt som kvener.

Selv om nordfarerne hadde best utstyr, hadde også kvenene bedre utstyr enn samene. Det førte til en problematisk konflikt mellom sjøsamer og kvener i Varangerområdet.

Samerettigheter

– Rettshistorien er enormt viktig for å se på forvaltningen i dag. Etter andre verdenskrig vokste det frem en samtid som krevde rettigheter til samene. En anerkjennelse av bruksrettighetene, slik de var utøvd fra gammelt av, skjedde først innenfor reindriften. Nå gjenstår fiskerettighetene. Når man i dag foreslår at fjordene skal forbeholdes fjordbefolkningen, er det på grunnlag av den historiske bruken, påpeker professor Kirsti Strøm Bull.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Juridiske fag, Folkerett, Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800), Offentlig rett Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:48 - Sist endret 13. mai 2019 14:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere