– Norge trenger Afrika-kunnskap

– Afrika er mye mer komplekst enn Europa, og ofte vanskelig å forstå. Behovet for forskningsbasert kunnskap er påtrengende, mener miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.

SOVER I TIMEN: Interessen for Afrika er økende internasjonalt. – Verdens to viktigste land, USA og Kina, vektlegger Afrika på en helt annen måte enn før. Det er Norge som ikke følger med i timen, poengterer miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.(Foto: Ståle Skogstad)

– Vi kan ikke snakke om Afrika som én ting. Afrika er et ekstremt sammensatt kontinent. Enkelte land, som Kamerun og Kongo, har om lag 200 ulike språk innenfor sine grenser. Det å forstå Afrika langs alle dets dimensjoner, er en enorm utfordring, sier statsråd Erik Solheim til Apollon.

– I hvilken grad har statsforvaltningen behov for kompetanse om Afrika som sådan og om enkeltland på kontinentet?

– Behovet er stort. I Norge har vi altfor tette skott mellom forvaltningen og universitetene. Det fører til en svekkelse begge steder. I Utenriksdepartementet er det selvsagt mange dyktige folk. Men vi ville ha godt av å få inn mer intellektuelle impulser. Det kunne gi nye perspektiver og større dybdeforståelse på mange felt, som medisin, landbruk, religion, kultur, språk og historie.

– På den annen side ser jeg også en del forskning som jeg oppfatter som fullstendig virkelighetsfjern, simpelthen fordi forskerne aldri har holdt på i praksis med det de skriver om. Jeg tror universitetene kunne styrkes om flere akademikere hadde praktisert, for eksempel innen forvaltningen.

– USA – et forbilde

– I USA er det i en helt annen grad slik. Hvis Barak Obama vinner presidenvalget nå, vil vi se en strøm av folk fra sentrale universiteter og forskningsinstitusjoner inn i Obama-administrasjonen. I det øyeblikket republikanerne skulle gjenvinne makten, vil demokratene vende tilbake til sine universiteter, forskningsinstitusjoner og tenketanker, og du får den berikelsen begge veier som jeg mener vi mangler i Norge.

– Landets største utdannings- og forskningsinstitusjon står uten noen overordnet satsing på Afrika. Ingen av landets universiteter har Afrika-sentre. Hva tenker du om det?

– Jeg kan selvsagt ikke blande meg inn i organisasjonsstrukturen på universitetet. Men jeg vil likevel sterkt tilskynde universitetets ledelse å tenke igjennom hvordan UiO kan styrke Afrika-forskningen.

– Du og forskningsminister Tora Aasland vil bygge opp et permanent kunnskapsmiljø om Latin-Amerika. Kan dere tenke dere å gjøre noe liknende på Afrika?

– Absolutt. Når vi tok tak i Latin-Amerika, er det fordi dette langt på vei er blitt det glemte kontinentet etter kampen mot dikataturene i Argentina og Chile. Jeg hadde gjerne sett at vi fikk til en tilsvarende satsing på Afrika.
Positivt samspill

– Er behovet for forskningsbasert kunnskap økende sett fra ditt ståsted?

– Definitivt. De beste beslutningene er fattet ut fra en kombinasjon av engasjement og kunnskap. Norges engasjement strekker seg over hele verden; ikke noe annet land med fire–fem millioner innbyggere kan vise til liknende. Men uten inngående kunnskaper om landene vi involverer oss i, er det vanskelig å få til noe. Et godt eksempel på et positivt samspill mellom forskning og forvaltning, finner vi i de norske bestrebelsene for å bidra til fred i Sudan. Ved Chr. Michelsens institutt i Bergen fins et sterkt forskningsmiljø på dette landet, og forskere derfra har bidratt betydelig i fredsprosessen. Forskerne har, på sin side, fått nye innsikter og erfaringer. For mange andre land i Afrika har vi ikke noe tilsvarende kunnskapsmiljø. For en tid tilbake prøvde jeg å finne én nordmann med dybdekunnskaper om Tsjad. Jeg kan love at det ikke var lett.

– Om UiO-ledelsen signaliserer at den vil satse bredt og helhetlig på Afrika-forskning og sørge for de nødvendige institusjonelle rammene: Vil en konkret, formalisert henvendelse til UD/Norad kunne gi UiO midler til forskningsprosjekter knyttet til Afrika?

– Jeg kan ikke love noe over bordet. Men jeg er veldig positiv til å diskutere dette.

– Professor Fanny Duckert peker på at høyere utdanning og forskning har hatt en marginal rolle i bistandssammenheng. På hvilken måte kan Norge; regjeringen og våre egne akademiske miljøer bidra her?

– All moderne forskning er i stor grad nettverksbasert. Norske forskere skaffer seg i økende grad tette nettverk med kolleger i afrikanske land. Sudan er igjen et godt eksempel. I dette landet har norske forskningsmiljøer hatt samarbeidspartnere over lengre tid. Når nordmenn kommer til universitetene i provinshovedstedene, møter de gjerne på sudanesere som har studert i Norge. Mye har skjedd.

– Men, for å sitere Gro, alt henger sammen med alt. Forholdene ved universitetene i Sudan og i andre land i Afrika er nært knyttet til den generelle økonomiske utviklingen. Afrikanske land trenger vekst, og får de det, vil dette på sikt avspeile seg i standarden på universitetene.

Bush i Afrika

– Hvilken rolle vil Afrika komme til å spille i verden i årene som kommer?

– På 1990-tallet spredte det seg en oppfatning om at Afrika egentlig ikke betyr noe. De siste års utvikling viser at det motsatte er tilfellet. Verdens to viktigste land, USA og Kina, vektlegger Afrika på en helt annen måte enn før. President Bush har trolig vært mer i Afrika enn alle de amerikanske presidentene før ham – til sammen. Kinas inntog i Afrika, på godt og vondt, har enorm betydning. Kineserne bygger veier, fotballstadioner og departementsbygninger over hele Afrika. Engasjementet henger blant annet sammen med den rike tilgangen på råvarer, samt krigene og konfliktene på kontinentet som man er redd skal spre seg. Interessen for Afrika er økende internasjonalt – det er Norge som ikke følger med i timen.

– Jeg tror at Afrika har stor mulighet til å spille en rolle internasjonalt. Folkeveksten er mye større her enn på noe annet kontinent. Det betyr at Afrikas betydning i verden relativt sett vil øke. Vi ser en klar framvekst av demokratier med anstendige valg og skifte av ledelse, den økonomiske veksten er på mellom fem og seks prosent i året, og næringslivet øker i omfang på en god del områder.

Afrika påvirker Norge

– På hvilken måte berører utviklingen i Afrika oss?

– Å sette Afrika høyt på agendaen, er i vår dypeste egeninteresse. Nesten uten unntak befinner krigene i verden seg i et belte som starter i Vest-Afrika, går over Afrikas horn, via Midt-Østen og til Afghanistan. Dette beltet er det fattigste i verden.

– Fattigdommen i Afrika er til sjuende og sist også en trussel mot oss: Fattigdom gir grobunn for alvorlige smittsomme sykdommer, som kan komme til Norge. Terroristnettverk som har afrikanske land som fluktsted, kan slå til også mot vårt land. Klimaendringene rammer Afrika aller hardest, kontinentet er samtidig det mest sårbare og med minst evne til å håndtere det. Klimaendringer kan ramme oss hardt indirekte i form av store flyktningestrømmer. Får vi mer kunnskap og forståelse, vil vi i større grad kunne bidra til å løse konfliktene og utfordringene Afrika står overfor.

Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere