print logo

Hun samlet de nordnorske dialektene

Hun var 49 år gammel og husmor da hun disputerte for doktorgraden. Gjennom livet nedla hun et enormt arbeid i å beskrive de nordnorske dialektene. Hun var faglig pioner og foreleste flittig ved Universitetet i Oslo. Men fast stilling fikk hun aldri.

INGEN ROS: Maleri av Hallfrid Christiansen under disputasen i 1935. Førsteopponenten, nynorskprofessor Sigurd Kolsrud, kom ikke med ett eneste rosende ord om arbeidet hennes i den skriftlige opposisjonen. Han var negativ til alt nytt og likte dårlig hennes moderne lingvistiske synspunkter, mener Fredrik W. Thue. Mannen bak kunstverket er Hallfrids ektemann, Julius Christiansen. Avfotografert av Ola Sæther.

En septemberdag i 1964 trykte Aftenposten nekrologen over språkforskeren Hallfrid Christiansen – seks dager før hun døde.
– Kollega Carl Marstrander, professor i keltisk språk ved Universitetet i Oslo, dro samme dag til Ullevål sykehus og leste opp minneordet for henne – ført i penn av Alf Sommerfelt. Hun ble etter sigende meget glad for anerkjennelsen hun her fikk, forteller Fredrik W. Thue , forsker ved Forum for universitetshistorie.

– Hallfrid Christiansen var en original forsker og en sterk og uvanlig kvinne i sin samtid.

Oppsiktsvekkende karriere

Hallfrid Christiansen ble født på Gimsøya i Lofoten i 1886 og vokste opp som eldste barn i en søskenflokk på sju. Før hun fylte tretti år, var hun blitt enke to ganger. 39 år gammel tok hun artium som privatist, gjennomførte så omfattende universitetsstudier, og disputerte for doktorgraden i filologi ved Universitetet i Oslo med en avhandling om Gimsøymålet, dialekten hun hadde vokst opp med. Da var hun 49 år. Ingen norsk dialekt hadde tidligere vært gjenstand for et slikt omfattende studium.

– I dag blir avhandlingen regnet som et pionerarbeid. Christiansen tok i bruk nye metoder og utfordret den tradisjonelle norske målføregranskingen og dens ideologi: Ved å påvise linjene fra gammelnorsk gjennom dansketida til samtidens dialekter, skulle nasjonen bygges. Christiansen var mer opptatt av mønstrene i samtidsmålet, den funksjonelle språklige strukturen. Det er ikke usannsynlig at det var den store avhandlingen om Christiansens egen dialekt som stengte henne ute fra de faste stillingene på UiO, mener Thue.

Jus docendi – rett til å undervise

Det fantes likevel en arena for henne.
– Som doktor hadde hun lovfestet rett til å holde offentlige forelesninger ved universitetet; jus docendi. År etter år holdt hun derfor frie forelesninger, hun veiledet studenter, skrev lange vit-enskapelige artikler og laget lærestoff for undervisning. Det er noe vakkert ved denne historien: Universitetet var eksklusivt, men samtidig en ganske åpen offentlig arena. Å forelese fra dets talerstol ble oppfattet som et privilegium og en ære, snarere enn en plikt, påpeker Thue.

Ville lage nordnorsk ordbok

Men framfor alt var det arbeidet med de nordnorske dialektene som opptok henne. Fra 1930 reise hun hver sommer fra bygd til bygd i landsdelen, og da sommeren 1962 var omme, hadde hun kartlagt nesten hele Nordland og Troms fylke helt nord til Karlsøy og Lyngen. Det var om å gjøre for henne å samle og analysere det rike nordnorske ordtilfanget som ellers kunne gå tapt. Hun var meget engasjert i Norsk målførearkivs arbeid med et norsk dialektatlas. I Aasens ordbok over det norske språket var det nordnorske ordtilfanget sterkt forsømt, og Christansen ville utgi et verk som skulle utfylle Aasen. Da hun døde, hadde hun 85 000 ordbokssedler klare. Men noen nordnorsk ordbok er det siden aldri blitt noe av.

Les mer om Hallfrid Christiansen på www.hf.ntnu.no/hf/inl/forskning/Motskrift/
eldrenummer/1-2006/Ellingsve 1 06.pdf

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Anvendt lingvistikk, språkvitenskap Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere