print logo

Afrika-forskere uten kontakt: – UiO må samle kreftene

Om lag 120 kvinner og menn ved Universitetet i Oslo – fordelt på samtlige fakulteter – driver forskning knyttet til land i Afrika. Det gjør UiO størst på Afrika i Norge. Men forskningen er spredt og fragmentert.
– Nå må UiO samle kreftene, appellerer Kjetil Tronvoll.

AFRIKA PÅ UiO: – Ingen institusjoner i landet har så stor og bred forskningskompetanse på afrikanske forhold som Universitetet i Oslo. Nå må innsatsen styrkes og samordnes, mener Kjetil Tronvoll. (Foto: Ola Sæther)

Et eksempel: Ved alle de åtte fakultetene på UiO drives forskning på Hiv/Aids-epidemien i Afrika. Prosjektene omfatter deriblant sosiale, kulturelle og medisinske følger av sykdommen som truer millioner av menneskers liv, helse, velferd, og hindrer kontinentets økonomiske og politiske utvikling.

Men vet forskerne om hverandres prosjekter? Samarbeider de? Utveksler de informasjon?

– I liten grad. Afrikas utfordringer er ytterst komplekse og flerdimensjonale. Derfor er det synd at forskerne sitter spredt omkring på de enkelte instituttene, skilt fra hverandre, og uten en tverrfaglig møteplass for utveksling av ideer og for inspirasjon til ny forskning, sier Kjetil Tronvoll.

Tronvoll er antropolog og forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo. I fjor tok han og flere andre Afrika-eksperter til orde for at universitetet nå må etablere en sentral enhet for Afrika-forskning.

– Kunnskapen om Afrika er meget omfattende hos oss, og det fins mye spisskompetanse. Om UiO sørger for fysisk samlokalisering av noen forskere, vil dette gi grobunn for kreativitiet og styrke forskningen. Med en kritisk masse i sentrum vil ideer enkelt kunne genereres ut til enhetene, påpeker Tronvoll.

Ber ikke om penger

Ingen institusjoner i landet har så stor og bred forskningskompetanse på afrikanske forhold som UiO. Likevel mener antropologen at Afrika-forskningen nå er hardt presset.

– Under den pågående ’prosess faglig prioritering’ har hvert fakultet valgt å satse på de områdene der de selv mener de er best. Under denne prosessen har andre initiativ druknet, eller blitt bevisst ignorert av sentralledelsen, hevder Tronvoll.

Forskeren mener at universitetsledelsen nå må på banen.

– Tiden er overmoden for at den sentrale ledelsen tar et overordnet grep og sørger for å samordne og styrke Afrika som forskningsfelt. Sannsynligvis trengs det få midler. Med moralsk støtte fra toppen, kan forskerne få penger nasjonalt og internasjonalt til sine prosjekter. Foreløpig har ingen norske universiteter etablert egne Afrika-enheter eller sentre. Nå har UiO muligheten til å sikre seg det nasjonale senteret og dermed de nasjonale midlene, påpeker Tronvoll.

Andre land satser

Han viser til at Afrika-forskning er et satsingsområde internasjonalt.

– Universiteter i andre land har mindre mulighet for å få prosjekter eksternt finansiert, men satser likevel på Afrika-forskning. University of Florida, der jeg selv har hatt forskningsopphold, har tredoblet staben ved sitt Afrika-senter i løpet av de siste åtte årene. Afrika-forskningen øker også i omfang i Storbritannia. Nederland, Tyskland og USA har noen av de desidert beste miljøene. De afrikanske studieprogrammene utvides.

UiOs egen styrke på dette feltet er også stor. Av institusjonens 120 Afrika-forskere er mellom 70 og 80 prosent professorer.

– Men mange av disse nærmer seg pensjonsalder og vi er bekymret for rekrutteringen. Bare en håndfull personer i post.doc.-stillinger forsker på afrikanske forhold. Ved å aktivt koordinere Afrika-forskningen, kan vi sikre at feltet på lengre sikt ikke forvitrer og forsvinner fra UiO.

– Kommer forskningen Afrika til gode?

– Ja, i aller høyeste grad. På dette feltet er det ikke mulig å skille mellom grunnforskning og anvendt forskning. Gitt kontinentets mangefasseterte utfordringer, kan all forskning bli umiddelbart omsettelig og direkte anvendbart, poengterer Tronvoll.

– Samtidig er det stort behov for å vedlikeholde og utvikle ny kompetanse i Norge for å betjene den økende interessen og innsatsen det offentlige og private viser overfor Afrika. Bistandsmessig har pengeoverføringene til Afrika økt enormt de siste årene, mens forskningsbasert kunnskap om lokale forhold som kultur, språk eller politikk, ikke har fått en tilsvarende økning. Med voksende norske nærings- og bistandsinteresser i Afrika, må det også følges opp med økt kunnskap om lokale forhold for å kvalitetssikre denne innsatsen. Det er dette vi trenger grunnforskningen på afrikanske forhold til.

Ingen planer om Afrika-senter

– Vil UiO gå inn for å etablere en sentral enhet for Afrika-forskning, rektor Geir Ellingsrud?

– Som kjent er vi i ferd med å avslutte prosess for faglige prioriteringer der vi blant annet utpeker enkelte tverrfakultære områder som skal få særskilt oppmerksomhet. Et Afrika-senter er ikke blant disse, men vi vurderer et forslag med tema ”Levekår, miljø og helse i utviklingsland.”

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Trine Nickelsen
Publisert 20. okt. 2008 00:00