Barn som migrerer, barn som blir igjen

Fattigdom, konflikt og ufred gjør at stadig flere mennesker reiser fra sine hjemland i håp om en bedre framtid. Utviklingen berører barna: Mange migrerer uten at foreldrne er med, og mange blir etterlatt hjemme når mor og far reiser. Hvilken omsorg kan disse barna regne med?

PROPAGANDA: – Sovjetiske propagandaplakater viser på en interessant måte hvordan synet på familien og barneomsorg har endret seg siden sovjettiden, sier Alexander Tymczuk. (Foto: Yngve Vogt)

Alexander Tymczuks besteforeldre ble sendt fra Ukraina til Tyskland for å arbeide på gård under andre verdenskrig. Etter krigen flyktet de til Vest-Tyskland, og i 1951 kom de til Norge. Derfor er det kanskje ikke tilfeldig at Tymczuk valgte å fokusere på ukrainske migranter da han begynte på doktorgraden i sosialantropologi.

Tymczuk jobber ved prosjektet Informal Child Migration in Europe, som studerer forholdene for barn som migrerer uten sine biologiske foreldre eller blir igjen i hjemlandet når foreldrene reiser.

– Jeg forsker på ukrainske arbeidsmigranter i Spania. Den første tiden oppholder migrantene seg i Spania illegalt, noe som betyr at de ikke ser barna sine på tre–fire år. Etter hvert får mange oppholdstillatelse og noen velger da å søke om familiegjenforening med ektefelle og barn, sier Tymczuk. Majoriteten velger allikevel å la barna være igjen i Ukraina, fordi de har planer om å returnere i løpet av få år.

Sosialt foreldreløse

Ukraina befinner seg i en svært ustabil politisk og økonomisk situasjon. Politiske motsetninger har lammet beslutningsprosessene, og landet er midt i en strid med Russland og Europa om gassleveranser fra Russland. Det er få jobber og lite penger å tjene. Mange frykter en ny økonomisk krise, slik de fikk da Sovjetunionen kollapset. Den gangen mistet mange sparepengene sine under overgangen til markedsøkonomi. Å reise utenlands for å få arbeid ble for mange den eneste løsningen.

– Det finnes ingen sikre tall, men omtrent ti prosent av den ukrainske befolkningen befinner seg utenlands. Mange familier er splittet, konstaterer stipendiaten.

I tillegg til feltarbeidet i Spania har Tymczuk gjort feltarbeid i byen Lviv, vest i Ukraina.

– I Ukraina kalles barna som blir etterlatt for sosialt foreldreløse, et uttrykk som også blir brukt om barn som er utsatt for ulike typer omsorgssvikt, som barn av alkoholikere. Fokuset rettes først og fremst på de negative konsekvensene av at foreldre forlater barna sine, og i avisene står det at barn av migranter blir narkomane, alkoholikere og tvangsprostituerte, forteller Tymczuk.

Psykologer påpeker de negative psykiske og sosiale konsekvensene, mens politikerne er opptatt av det juridiske ansvaret for barna. I Lviv er det fremmet forslag om at foreldre som emigrerer, skal miste foreldreretten.

Vil gi barna en fremtid

– Diskusjonen dreier seg i hovedsak om å hva god barneomsorg er. Her inngår to viktige elementer. Det første er omsorg som fysisk nærhet, det andre er omsorg som oppfyllelse av barns materielle behov. For mange ukrainere er de to uforenlige. Bor du sammen med barna i Ukraina, har du ikke råd til å gi dem utdanning. Velger du å finne arbeid i utlandet, må du skilles fra barna i en periode. Migrantene selv ser derfor på arbeidsmigrasjon som en investering i barnas velferd og fremtid, og prisen som betales er at barna vokser opp uten én av eller begge foreldrene i kortere eller lengre perioder, sier Tymczuk.

Sett med barns øyne

I samarbeid med et forskningsinstitutt i Ukraina arrangerte Tymczuk en stilkonkurranse blant barn av arbeidsmigranter, og fikk inn over 100 bidrag. Nå går han gjennom stilene og tegningene, der barna beskriver hvordan det er å vokse opp uten foreldre. Barna legger stort sett skylden for situasjonen de er i, på staten, som fremstilles som en gjeng korrupte mafiosoer.

– Barna tar opp forestillinger om negative konsekvenser når barn etterlates, men det gjennomgående er at dette gjelder for ”andre barn”, ikke dem selv. Selv om de fremstiller adskillelsen fra foreldrene sine som noe traumatisk, føler mange at de har blitt mer voksne og selvstendige etter at foreldrene reiste. Et annet tema som går igjen, er at barna forstår at foreldrene reiser for deres skyld, samtidig som de påpeker at fysisk nærhet til foreldrene ikke kan byttes mot penger og materiell velstand, forteller Tymczuk.

Forskeren er også opptatt av å se debatten om barneomsorg i migrantfamilier i en historisk kontekst, og studere hvordan synet på familien har endret seg siden sovjettiden. I kommunistiske Sovjetunionen ble ikke foreldre sett på som kompetente til å oppdra den nye sovjetiske borger. Barneomsorg skulle være statens ansvar, som gjerne skulle overta fra foreldrene så tidlig som mulig.

– Barnas beste var sammenfallende med det beste for staten, understreker Tymczuk.

Migrasjon kompliserer

Til sammen jobber syv forskere med prosjektet, som startet i 2006 og skal avsluttes i vår. Forskningen foregår, i tillegg til Ukraina og Spania, i Portugal, Moldova, Norge, Italia, Nederland og Kapp Verde. Sosialantropolog Esben Leifsen understreker at barn som migrerer uten å være sammen med kjernefamilien, er mer enn traffickingofre.

– Barn reiser ofte sammen med andre familiemedlemmer enn sine biologiske foreldre. Men de blir likevel sett på som alene av myndigheter i vertslandet, ved blant annet å bli kategorisert som enslige, mindreårige asylsøkere.

’Avstandsomsorg’

Leifsen viser til at det ikke finnes noen felles oppfatning av hva familie er.

– På Kapp Verde er det vanlig å overlate barn til andre, mens for en del østeuropeiske familier er det et stort moralsk problem. I Norge er det å gi fra seg et barn noe av det verste du kan gjøre. Vi ser på hvordan transnasjonal migrasjon fører til forskjellige livsmåter for barn. Sosialdemokratiet skal behandle folk likt. Transnasjonal migrasjon kompliserer bildet. Vi vil synliggjøre livsverdener, forteller Leifsen.

Han peker på at barnas plass i transnasjonale familienettverk er et utfordrende tema å jobbe med.

– Både barn som migrerer og barn som blir igjen i opprinnelsesland, inngår i omsorgsrelasjoner som er uvante og ofte overraskende. Flere forskere i prosjektet jobber med å utvikle ’avstandsomsorg’ som analytisk begrep. Hvordan opprettholdes nære familierelasjoner mellom personer som befinner seg i ulike land og på ulike kontinenter?

Motvekt til kjernefamilien

Forsker Cecilie Øien ved Fafo jobber med familiestrukturer hos angolanske migranter i Portugal.

– Jeg prøver å finne en motvekt til det norske fokuset på kjernefamilien. Antropologer har jobbet mye med slektskap og familieformer, men få har undersøkt hva som skjer med familiestrukturene når migranter kommer til Europa. Den familien mange migranter i Europa forholder seg til, er ikke det samme som vi ser på som kjernefamilier. De tar med seg de praksisene de har, men disse endres fordi de kommer til land med andre mønstre, mener hun.

Møtet mellom de forskjellige oppfatningene skaper ofte problemer både for migrantere og myndighetene i vertslandet.

– Hvis du bor sammen med barn som ikke er dine egne og søker barnetrygd, kan du bli beskyldt for trygdemisbruk. Det kan være vanskelig for en skole å forholde seg til elever som ikke bor sammen med sin biologiske familie, påpeker Øien.

Som en del av forskningen har forskeren intervjuet representanter for skole, barnevern, religiøse organisasjoner og folk som jobber i omsorgsyrker. Hun ser på ulike ideer om barns oppvekst og hvor utfordringene i kommunikasjon mellom disse gruppene ligger.

– Målet er å utfordre hvordan begreper som kjernefamilien brukes i forvaltningen. Vi ser en frodighet i ulike måter å leve på som blir oversett i politikkutformingen. Overordnet handler dette om barns rettigheter. Hvordan de blir definert når de kommer, har mye å si for hvordan de blir integrert. Hvis du blir satt på asylmottak i lang tid, har det betydning. Noen få blir stimulert i slike omgivelser, men de fleste lever i uvisshet om sin videre skjebne, framholder Øien.

Vil påvirke holdninger

Esben Leifsen håper prosjektet vil påvirke politikere og offentlige organers holdninger til barn som migrerer til Europa.

– Vi kan komme med råd om hva som er fornuftig å gjøre i forhold til intervensjon og lovgivning. Å kjenne til variasjonen i familiestrukturer gir bedre grunnlag for beslutningstakere. Noe av det akademikere kan gjøre, er å stille spørsmål om en del begreper, som ”barns beste”, ”barns sårbarhet” og ”barndom”. Begrepene reproduseres og blir ofte tatt for gitt, uten at man kjenner grunnlaget for begrepene, erkjenner han.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Tekst: Mikal Hem
Publisert 1. feb. 2012 11:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere