Begrepet – erkjennelsesredskap og slaghammer

Bernt Hagtvet anmelder Jörg Fisch, Dieter Groh og Rudolf Walthers bok, IMPERIUM. IMPERIALISME, med innledning av Helge Jordheim og Iver B. Neumann. Dette er første utgivelse i serien Begreper i historien, utgitt på Unipub forlag.

Begreper er fortettet innsikt. Uten begreper blir vår tenkning strukturløs, uformelig. Som en strøm av idéer, tanker og inntrykk. Umulig. På nynorsk heter begrep 'omgrep'. Det griper mye av essensen. Å begripe er både å forstå og å fatte, og å gripe om noe. Avgrense et utsnitt av virkeligheten i forhold til noe annet.

Her ligger også de store utfordringene, for hva er så begrepenes grenser? Hva skal være deres rettelige innhold, deres definisjon? Når bidrar begreper mer til forvirring enn til avklaring? Begreper blir ofte til slaghamre i politisk debatt. Hvor ofte degenererer f.eks. ikke debatter om staten Israels politikk til anklager om antisemittisme – uten at noen tar seg bryet med å definere hva som skal (bør?) legges i begrepet 'antisemittisme' (eller hva som historisk har vært forbundet med begrepet).

Debatter av denne type blir indirekte begrepsdiskusjoner, uten at man kommer fram til hovedsaken: Hvorvidt kritikk av staten Israels politikk er utslag av 'anti-semittisme' eller ikke. Begreper blir ikke midler til forståelse, men etiketter for å brennemerke motstanderen. Det er slik intellektuell slapphet som får en til å minnes Henrik Groths definisjon av norsk kulturdebatt: "den dumpe lyd av slag mot kroppens mer kjøttfulle deler".

Derfor er det godt å lese første bind i Unipubs nye serie om begreper i historien. Begrepshistorie er en etablert gren av tysk historieforskning, drevet fram først og fremst av historikeren Reinhart Koselleck og hans kolleger Otto Brunner og Werner Conze i Arbeitskreis für moderne Sozialgeschichte i Heidelberg. Koselleck og hans kolleger står bak åttebindsverket Geschichtliche Grundbegriffe, et leksikon som forsøker å etterspore begrepsbruk i politisk og sosial kommunikasjon i tysk historie. Det er en enorm prestasjon. Jeg kan vanskelig se det har noen motsvarighet i den anglo-amerikanske verden.

At deler av dette verket nå gjøres tilgjengelig på norsk, er udelt gledelig. Oversetteren, Helge Jordheim, må berømmes for initiativet. Særlig fortjenstfullt er dette i lys av det faktum at færre og færre nordmenn nå kan lese tysk.

Man får håpet at dette er et tegn i tiden; at kontakten med tysk åndsliv gradvis tar seg opp igjen, etter den vandalisme som ulike regjeringer har gjort seg skyldig i ved ikke å gjøre tysk obligatorisk i skolen. Tyskfagets krise i Norge kan ikke beskrives på annen måte enn utslag av nasjonal harakiri.

Helge Jordheim og Iver B. Neumann har skrevet en instruktiv innledning til denne begrepsanalysen. Innledningen er dypest sett en parafrase over det vi lærte til ex.phil. den gangen UiO hadde en eksamen verdt navnet. De foretar dels en bruksmåtebeskrivende analyse, dvs. viser hvordan imperialismebegrepet har vært brukt i konkrete historiske situasjoner, f.eks. innen den tyske Weltpolitik-tradisjonen (der var begrepet 'imperialisme' noe britene drev med, ikke keiserriket). Og de fremstiller hvordan imperialismebegrepet fremdeles er såpass belastet at selv amerikanske neokonservative helst bruker begreper som hegemon, makt, ansvar, nasjonsbygging o.l. Som vi alle vet: språk er makt.

Her begir Jordheim/Neumann seg inn på en annen viktig side ved begrepshistorien: hvordan begreper fylles med situasjonsbestemt innhold, forkles og ikles omskrivende herligheter. De gir oss hva ulike aktører har ment er begrepets realdefinisjon, eller vesensdefinsjon som vi en gang lærte.

Særlig interessant i deres innledning er framstillingen av forholdet imperium og ansvar. Ordet 'imperium' er avledet av det latinske verbet 'imperare' som betyr 'å befale'.

Konfrontert med 90-tallets humanitære katastrofer i eks-Jugoslavia, Rwanda og Somalia oppsto det en ny begrepsbruk. Den amerikanske politiske analytikeren David Rieff tok til orde for en ny imperialisme, en 'liberal imperialisme' med vekt på USAs ansvar for å opprettholde orden og hjelpe folk i nød (Pax Americana). Her kom begrepet 'humanitær intervensjon' inn som medhjelper. Titler som "In Defense of Empires" antyder nyanseforskyvningen, fra imperialisme som kontroll, undertrykkelse og interessekamp til imperialisme i tjeneste for høye idealer. Det britiske imperiet var naturligvis ikke fri for lignende retorikk (kfr. Kiplings 'den hvite manns byrde', eller franskmennenes 'siviliserende misjon', alt intimt knyttet til halv-rasistiske forestillinger om hvit overlegenhet).

Begreper er altså dels del av historien, del av kamptummelen der ute, dels fortetninger av lange resonnementskjeder eller fortolkninger. Klar begrepsbruk er et sine qua non for innsikt. Vi ser fram til nye utgivelser i denne serien, som burde egne seg ypperlig f.eks. til ex.fac.-emner innen historie og samfunnsvitenskap.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Sammenlignende politikk Av Bernt Hagtvet
Publisert 1. feb. 2012 11:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere