Midtøsten: En region tegnet av europeere?

Reidar Visser anmelder Nils Butenschøns bok: Midtøsten: Imperiefall, statsutvikling, kriger. Visser er forsker ved NUPI og redaktør for Irak-nettstedet www.historiae.org.

Nils Butenschøn har gjennom en årrekke utmerket seg som en av Norges fremste statsvitere med spesialisering i Midtøsten, og fremfor alt den arabisk-israelske konflikten. Når han nå utgir en ny bok med et langt bredere regionalt perspektiv – inklusiv land fra Iran i øst til Nord-Afrika i vest – knytter det seg naturlig nok store forventninger til resultatet.

Midtøsten: Imperiefall, statsutvikling, kriger er med sine mer enn 400 sider en stor og ambisiøs bok, som har som mål å dekke den politiske historien til Midtøsten-regionen siden slutten av 1800-tallet og frem til i dag, med hovedvekt på hvordan imperiesammenbrudd og kriger har formet det statssystemet vi har i dag. Denne vinklingen på stoffet fungerer klart best på det som må kalles Butenschøns egne kjerneområder, Israel og de okkuperte palestinske territoriene. Ikke uventet tar disse emnene stor (og fortjent) plass i boken, med separate kapitler om oppdelingen av det britiske mandatområdet Palestina i 1947-1948, krigen i 1948 og seksdagerskrigen i 1967.

Noe mer ujevnt blir det når Butenschøn beveger seg lenger vekk fra Vestbredden og Gaza. Her består boken hans primært i synteser av engelskspråklig sekundærlitteratur, og resultatet er i enkelte tilfeller mindre vellykket enn de delene av boken som dekker Butenschøns egne spesialområder, både hva angår detaljer og de større linjene. På det empiriske området får vi eksempelvis på s. 145 inntrykk av at konflikten mellom Al Rashid og Al Saud på den arabiske halvøyen vedvarte til 1932, mens Rashid-emiratet i realiteten gikk under i 1921. På samme måte undres en over at Tripoli utropes til administrativt og kommersielt sentrum for det autonome Libanon-distriktet på midten av 1800-tallet (s. 159), ettersom denne kystbyen lå langt utenfor dette området – noe også flere av bokens kart viser. Direkte problematisk blir det i diskusjonen av forholdet mellom sunni-islam og sjia-islam, som beskrives som en ren arvefølgestrid, uten at de langt viktigere teologiske kontrastene knyttet stil sjiaislamsk imamisme får plass (s. 140).

På det mer overgripende planet relaterer denne kritikken til et av gjennomgangstemaene i boken: Butenschøns karakteristikk av dagens statssystem i Midtøsten som noe kunstig som er blitt påtvunget regionen utenfra. Mens dette virker åpenbart riktig i tilfellet Israel/Palestina, er det mindre innlysende for en del andre nøkkelområders vedkommende, spesielt dersom nyere forskning på området tas i betraktning. Fremfor alt overser Butenschøn tendenser til regional identitet i den osmanske perioden. Han hevder at ”ved utbruddet av første verdenskrig hadde samfunnene i Midtøsten vært underlagt ulike islamske imperier uavbrutt i tolv-tretten hundre år” (s. 36). Men hvor er alle de interessante autonomi-tendensene i denne perioden, slik som Afrasiyab-emiratet i Basra på 1600-tallet og mamelukkregimet som styrte over hele Irak fra Bagdad på 1700-tallet? På samme måte nevnes ikke desentraliseringsbevegelsen i Basra under gjennomgangen av Ungtyrkernes styre (s. 64), til tross for at dette var en av de viktigste målbærerne av lokal identitet (både Basra- og Irak-relatert) før den første verdenskrig. Derfor blir det både bardust og undergravende i forhold til bokens hovedargument når eksistensen av slike regionale fellesskap plutselig oppdages en passant (for eksempel Bilad al-Sham, eller det historiske Syria, på s. 208 – i realiteten utgjør studier av denne regionalismen et eget spesialfelt i historiske studier av Syria!), uten at dette tilsynelatende får konsekvenser for forfatterens resonnementer.

Slike tendenser får store konsekvenser for Butenschøns analyse av tilblivelsen av land som Irak og Syria. I begge tilfeller gjengir han ganske slavisk etablerte klisjeer om disse statenes påståtte kunstighet (og derfor britenes nærmest omnipotente rolle i å gi dem livets rett etter den første verdenskrig). Flere ganger refererer Butenschøn til navnet Irak som om det var en slags oppfinnelse (s. 103, s. 148), og flere ganger hevder han at denne statsdannelsen ikke bygger på noen historisk presedens (en ”statsformasjon med svak forankring”, s. 147) og mangler en ”overgripende statsidé som kunne danne grunnlag for et stabilt politisk samfunn” (297). Ved ett tilfelle (s. 149) medgir Butenschøn at den administrative tredelingen han tilskriver så stor vekt (Basra, Bagdad, Mosul) faktisk bare var 30 år gammel i 1914, men han utforsker ikke det administrative systemet før dette (der det var lange perioder med enhet mellom de områdene som i 1921 ble til Irak, og navnet ”Irak” ble ofte brukt på denne enheten, både av osmaner, europeere, persere og lokalbefolkningen). Og dette forblir en underlig parentes der han ikke refererer de eksponentene for den kontinuitetstolkningen som han så vidt hinter om; i konklusjonen velger Butenschøn i stedet å vektlegge tolkningen om ”kunstighet” og å basere seg på historikere som ikke har jobbet med osmanske primærdokumenter, slike som Charles Tripp og William Cleveland.

Dette grunnsynet reflekteres også i analysen av det moderne Irak og Syria. Uten noen form for kildebelegg hevder Butenschøn på s. 151 at ”den sjiamuslimske majoriteten og den store kurdiske minoriteten” ikke var ”integrert i den nye statsformasjonen”. Dette er å overse de betydelige tendensene til fleretnisk og tverrsekterisk sameksistens i monarkitidens Irak, som er reflektert for eksempel i produksjonen til ledende sjiamuslimske intellektuelle som Kazim al-Dujayli, Mahdi al-Basir og Abd al-Razzaq al-Hasani – og som yngre forskere som Orit Bashkin, Thabit Abdullah og Hala Fattah har dokumentert. Tilsvarende undres en i fremstillingen av Syria (”et samfunn uten sentrum” s. 276; med ”svak tradisjon for selvstendig sentralisert statsmakt”, s. 277; ”en statsarv uten folkelig legitimitet” s. 278) over hvor de regionale sentrifugalkreftene som forutsettes i analysen, faktisk kommer til uttykk, all den tid de kuppene som refereres (og som brukes til å underbygge tesen om et samfunn uten sentrum), i betydelig grad nettopp dreide seg om en kamp om Damaskus.

De samme påstandene generaliseres også på bredere regionalt nivå: motsatt Nord-Afrika, forklarer Butenschøn på s. 273, så var ikke forutsetningene for ”sentralisert statsmakt” til stede i områder i den ”østlige araberverdenen”. Butenschøn spør seg (s. 275) hvorfor stater som Irak og Syria ikke har fulgt Libanons modell med formell maktdeling mellom ulike religiøse grupper; han overser imidlertid det mest innlysende svaret, som er at ideen om en sentralisert statsmakt faktisk har større oppslutning blant befolkningen enn det hans modell postulerer – et aspekt av irakisk politikk som kom særdeles tydelig frem i de siste lokalvalgene i Irak (januar 2009), der sentralister ble belønnet både av sjiamuslimer og sunnimuslimer, mens føderalister ble straffet av velgerne.

All historieformidling er en balansegang mellom det syntetiserende og respekt for det spesielle. I denne boken fungerer dette bedre for Israel og de okkuperte palestinske områdene enn for regionen som helhet.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Sammenlignende politikk Av Redar Visser
Publisert 1. feb. 2012 11:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere