Fotfølger isbjørn på Grønland

Professor Øystein Wiig har de siste tjue årene merket over 1000 isbjørn. Nå har han nettopp festet satellittsendere på isbjørner mellom Grønland og Canada, for å studere om vandringsmønsteret deres endrer seg når isen smelter.

*ISSMELTING: Professor Øystein Wiig har nylig merket 15 isbjørn mellom Grønland og Canada, for å vite hvordan isbjørnene vandrer, hvor stedbundne de er og hva som skjer om isen smelter. Foto: Øystein Wiig/UiO

Professor Øystein Wiig ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo har nylig tilbrakt en måned på Grønland for å merke isbjørn. Under ledelse av Dr. Erik Born ved Grønlands Naturinstitut i Nuuk, Grønlands svar på Norsk Polarinstitutt, har han i løpet av oppholdet merket 15 isbjørn med satellittsendere på isen mellom Vest-Grønland og Canada.

Hovedidéen med merkingen er å få informasjon om isbjørnene i et område der det er planlagt oljeboring i fremtiden.

– Undersøkelsene våre er en del av konsekvensutredningen. Vi vil vite hvordan isbjørnen vandrer, hvor stedbundne de er og dessuten hva som skjer om isen smelter, forteller Øystein Wiig.

Han er en av landets fremste isbjørnforskere og har de siste tjue årene merket over 1000 isbjørn over store deler av Arktis.

SJELDEN: Isbjørnene er vanskelige å finne. Det fins bare én isbjørn per hundre kvadratkilometer. Foto: Øystein Wiig/UiO

Bedøvelsespiler

Et av spesialene hans er å bedøve isbjørn fra helikopter i fart.

Isbjørnene er vanskelige å finne. Det er ikke mange av dem i det enorme isødet. Det fins bare én isbjørn per hundre kvadratkilometer. Letingen tar derfor lang tid.

Helikopteret kan bare fly tre timer om gangen. Det er lagt ut depoter med drivstoff på landisen, slik at forskerne slipper å dra inn til utgangspunktet hver gang de skal tanke.

Sveipingen etter isbjørnspor skjer i 200 kilometer i timen. Når forskerne ser isbjørnspor, tar de en kjapp stopp for å se om sporene er ferske, og følger så sporene fra hundre meters høyde til de har funnet isbjørnen.

– Vi går først ned for å se om det er stor eller liten bjørn, for å beregne mengden med bedøvelse. Så flyr vi ned mot bjørnen, bare noen meter over bakken og skyter en pil i baken på den. Som oftest treffer vi. Av og til må vi skyte en pil til for å gi nok bedøvelse, beretter Øystein Wiig.

Etter ti minutter sovner isbjørnen. Da kan forskerne starte arbeidet sitt.

Satellittsender
Hunnene får et halsbånd med radiosender rundt halsen. Hannene er så tjukke rundt halsen at halsbåndene faller av. I stedet får de en liten radiosender på øret.

Signalene blir fanget opp av satellitter i polare baner, som passerer isødet en gang i timen.

Uheldigvis blir ikke signalene alltid fanget opp. For å øke sannsynligheten for at signalene når frem, blir signalene sendt fire timer sammenhengende hver gang.

Aberet er den store begrensningen på batterikapasiteten. Det gjelder å optimalisere bruken. Halsbåndene er programmert til å sende ut signaler hver fjerde dag. Da varer batteriene tre år.

MOREN FØRST: Moren merkes før ungene. Foto: Øystein Wiig/UiO

Øresenderne faller ofte av. Det er derfor like greit å utnytte tiden til å sende ut daglige posisjonsmeldinger. Levetiden er derfor så kort som seks måneder.

Alle posisjonene blir samlet i en database. Da kan Born og Wiig studere hvordan isbjørnen vandrer og om det er store individuelle variasjoner.

De fester også et termometer på satellittsenderen. Temperaturen sier noe om isbjørnen er i hi eller ei, ettersom det er varmere i hiet enn ute på isen. En aktivitetssender i satellittsenderen måler rystelsene og kan si noe om isbjørnen holder seg i ro eller beveger seg mye.

Spekk, blod og tannprøve

Som om dette ikke er nok, tar forskerne også en kjapp helsesjekk av isbjørnene. Det er allerede kjent at isbjørnene på Øst-Grønland, Svalbard og videre østover mot Sibir inneholder mye miljøgifter.

– Vi tar nå de samme prøvene av isbjørnen på Vest-Grønland, for å ha noe å sammenligne med.

Helsesjekken består av fire punkter og tar en times tid. Første punkt er en blodprøve for å måle effekten av forurensningen på hormonene.

BRUKER MER ENERGI: Når isen smelter, må isbjørnen bruke mer energi for å finne mat. Da får den mer forurensning i seg. Foto: Øystein Wiig

En rekke forurensete stoffer lagres i fett. De tar derfor en fettprøve. Det gjøres ved å ta et “eplekjernekutt” av litt spekk fra baken. Da kan forskerne måle konsentrasjonen av menneskeskapte miljøgifter, slike som bromerte flammehemmere og den fettløselige miljøgiften PCB, en gruppe industrikjemikaler som ikke brytes ned. De farlige stoffene kommer til Arktis med luftstrømmer.

Forskerne tar hårprøver av isbjørnen for å studere kvikksølvkonsentrasjonen. For å fastslå alderen til bjørnen, trekker de en tann fra underkjeven og teller vekstsonene.

I tilfelle radiosenderen svikter, merker de et unikt nummer både på leppen og på baken.

Så stikker forskerne av og lar isbjørnen være i fred.

Tusenvis av isbjørner i Arktis er merket på denne måten.

Farlige stoffer

Merkingen gjør det mulig å studere hvordan varmere klima endrer effekten av forurensningen.

– Når det blir mindre is, må bjørnen øke innsatsen for å finne mat. Da bruker den mer energi og må spise mer og får dermed mer forurensning i seg.

SYNLIG: I tilfelle satellittsenderen svikter eller faller av, får isbjørnene også et merke på pelsen. Foto: Øystein Wiig

Forurensningen lagres i fett. Når fettet forbrennes, frigjøres de forurensete stoffene og havner i blodomløpet og indre organer. Det kan føre til sykdom.

Mens binnen dier ungene sine, kan hun ha gått sju til åtte måneder uten mat. Når hun produserer morsmelk fra fettet, havner forurensningen uheldigvis i ungene.

Tre grønlandsbestander

Det fins tjue isbjørnbestander i verden. Tre av bestandene holder til på isen mellom Canada og vestkysten av Grønland.

Den sydligste bestanden kalles Davis-Strait-bestanden, og teller et sted mellom 1800 og 2000 individer.

Den midterste bestanden, som står i fokus denne gang, er Baffin-Bay-bestanden med vel 2000 dyr.

Den minste bestanden er den nordlige Kane-Bassin-bestanden med bare noen hundre individer.

Canadierne har foretatt mange satellittsporinger av isbjørn fra den canadiske siden, men de har få observasjoner av isbjørn nærmere enn 100 kilometer fra Grønlandskysten.

MILJØGIFTER: Det er kjent at isbjørnen på Øst-Grønland, Svalbard og mot Sibir inneholder mye miljøgifter. Nå måler professor Øystein Wiig tilstanden til den midterste isbjørnbestanden på Vest-Grønland. Foto: Yngve Vogt

– Vi lurer på hvorfor. Vi antar at alle bjørnene som går nærmere land, blir skutt.

Fredning

Isbjørnen var nesten utryddet på begynnelsen av syttitallet. En isbjørnavtale ble undertegnet i Oslo i 1973 av de fem store isbjørnlandene: Canada, USA, Russland, Danmark (Grønland) og Norge.

Da hadde isbjørnen vært fredet i Russland i tjue år. Norge stanset jakten i 1973, mens Grønland, Canada og Alaska fortsatte å fange isbjørn etter tradisjonelle metoder.

Canada valgte et rigid kvotesystem, Alaska innførte et frivillig kvotesystem mellom urbefolkningsgruppene, mens Grønland fortsatte fri fangst uten kvoter. De innførte ingen kvoter før i 2006.

Selv om isbjørnbestanden deles mellom Canada og Vest-Grønland, har begge landene tatt kvoter fra den samme bestanden uten å samarbeide.

– Fangsten er derfor langt fra bærekraftig.

De siste årene er isbjørn blitt storpolitikk. Både USA og EU har nå forbudt innførsel av isbjørnprodukter.

– Eksportstopp er et stort problem for grønlenderne. Inuittene i de spredte bosettingene lever av fangst. Hvis fangstkulturen bryter sammen, blir det et stort sosialt problem. Bosettingene blir dessuten mer og mer motorisert. Da må inuittene fange mer for å tjene mer. Det fører til konflikt i forhold til ressursutnyttelsen, beklager Øystein Wiig.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag, Økotoksikologi, Zoogeografi, Økologi Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere