Norske kvinner fraværende i historien

Lenge var kvinner nesten usynlige i historien. Et nytt fagfelt etableres og kvinnene trer fram. – Men ved å gjøre kvinner til tema, har kvinnehistorien samtidig forsterket forestillingen om kvinner som ”det andre kjønn”, påpeker Gro Hagemann.

MER ENN KJØNN: – Utfordringen er å få kvinner inn i historien som hele mennesker og ikke bare som kjønn, understreker Gro Hagemann. (Foto: Francesco Saggio)

Like mange kvinner som menn har levd sine liv i Norge; de har sørget for familie, barn, for gården; investert sin arbeidskraft på fabrikken, i skolestua, på sykehuset. Det norske samfunnets bestående og dets utvikling hadde selvsagt vært umulig uten kvinnene. Likevel har kvinnene – deres liv og erfaringer – forsvinnende liten plass i vår kollektive hukommelse.

– Som unge, kvinnelige historikere på 1970-tallet, konstaterte vi at det var uhyre få spor etter kvinnene i historien, sier professor i historie, Gro Hagemann ved Universitetet i Oslo. Hun var selv en drivende kraft bak etableringen av kvinnehistorien
som fagfelt her i landet for vel tretti år siden.

– Feminismen var utgangspunktet for vår fagkritiske virksomhet. Prosjektet vårt ble å gjøre kvinner og kvinnerelaterte temaer synlige i historien. Usynliggjøringen var for oss en del av den generelle diskrimineringen og undertrykkingen av kvinner, påpeker hun.

Få spor etter kvinnene

– Hvorfor var kvinner så lenge ”hidden from history”?

– Delvis skyldes det at kvinner er gjort usynlige som følge av historikernes egen virksomhet. Den tradisjonelle historieskrivingen har alltid oversett kjønn, kjønn ble betraktet som uviktig. Dessuten har det med hvor historikerne har rettet blikket. I historiske kilder trer ikke kvinnene fram uten videre. For eksempel er både skattemanntall og økonomisk statistikk ofte basert på et husholdsprinsipp: En bonde er overhodet for husholdet som bedrift. Dermed forsvinner kona og barna fra synsfeltet, selv om arbeidet de gjør, er sentalt for gårdens drift.

Hagemann understreker at det også er snakk om reell usynlighet.

– Kvinner har faktisk vært fraværende fra mange historiske arenaer, enten fordi disse arenaene var stengt for dem – den store, samfunnsmessige arbeidsdelingen innebar at kvinner ikke fikk viktige posisjoner innen politikk, kirke og stat – eller fordi kvinnene selv betraktet andre arenaer som viktigere. Vårt anliggende ble å rette oppmerksomheten mot kvinner som historiske subjekter, med egne områder for sin virksomhet og med egne motivasjoner for sine handlinger, framholder hun.

– Historie er for øvrig et av de virkelig tunge, mannsdominerte fagene. Inntil nokså nylig var kvinner, med få unntak, usynlige også som historikere, fastslår Hagemann.

Evig dilemma

I løpet av de tiårene kvinnehistorien har eksistert, har den sørget for et langt mer nyansert bilde av hva kvinner er, og hvilke roller de har spilt gjennom historien. Professoren legger imidlertid ikke skjul på at forskningsfeltet er problematisk.

– Den tradisjonelle historieskrivingen overså kjønn og reproduserte dermed stereotype kjønnskategorier. Men ved å fokusere på kjønn slik kvinnehistorien gjør, kan resultatet lett bli nøyaktig det samme. Kvinnehistorikerne kan bidra til å forsterke forestillingen om at kvinner er en egen kategori, med felles erfaringer og felles egenskaper som skiller dem fra kategorien menn. Kjønnsforskjellene blir i begge tilfeller altfor entydige og uproblematiske. Enten man overser kjønnsforskjeller og kvinners særstilling eller man fokuserer på dem, så lever forestillingen om kvinner som det annet kjønn videre, poengterer hun.

– Det har vært svært viktig for meg å komme ut av denne reduksjonismen. Utfordringen er å gripe kompleksiteten, mangfoldet og tvetydighetene, og sørge for å få kvinner inn i historien som hele mennesker og ikke bare som kjønn.

Kjønn i lokalhistorie

Professoren konstaterer at fortellinger om kvinner i liten grad er integrert i resten av historien ennå i dag, og at kjønn heller ikke inngår som noen sentral kategori i særlig mange historiske analyser. Mekanismer sørger for at nesten uansett hvilket allment tema man setter fokus på, som for eksempel politikk og vitenskap, så forsvinner kvinnene ut.

– Er det helsvart?

– Nei. Ser vi på lokalhistorie som skrives av yngre historikere nå, er det ganske selvfølgelig å bringe kjønnsperspektivet inn. Selv har jeg sittet i styringsgruppa for det nye historieverket om LO. En uttalt målsetting fra oppdragsgiverne var at de ville ha kvinneperspektivet med, og resultatet har helt klart blitt en mer tokjønnet historie om fagbevegelsen i Norge. Kvinner er ikke lenger den bakstreberske og lite klassebevisste gruppen som skaper problemer for bevegelsen.

Faglig sprengkraft

I 1986 skrev Hagemann den første artikkelen om kvinnehistorie som er publisert i Historisk Tidsskrift. Her sier hun at ”kvinnehistorie, eller kjønnshistorie, inneholder langt mer faglig sprengkraft enn det de fleste av oss til nå har drømt om”.

– Hva sier du nå?

– Jeg står fullt og helt ved det jeg skrev. Og fortsatt mener jeg at det ligger et stort potensial i å ta kjønnsperspektivet mer på alvor, enten det dreier seg om økonomisk eller politisk historie, det gamle jordbrukssamfunnet eller det liberale demokratiets framvekst. Kjønnsperspektivet har for eksempel vist seg fruktbartfor å problematisere det moderne individbegrepet, fordi det fra kvinners typiske livserfaringer har vært vanskelig å forestille seg individer som fullstendig autonome og uavhengige, påpeker hun.

Hagemann mener at kjønnsperspektivet desstuten er ytterst relevant når man diskuterer velferdsstaten.

– Litt spissformulert kan man si at menn er knyttet til velferdsstaten gjennom penger, kvinner gjennom omsorg. De befolker velferdsstatens yrker og har bidratt gjennom ubetalt arbeid i familie og frivillige organisasjoner, mens offentlig omsorgstilbud som barnehager og eldreinstitusjoner har vært høyt prioritert som gjenytelse. Menn har bidratt mer gjennom kontanter, og det er også kontantene, kompensasjonen for bortfall av inntekt, som har vært den viktigste ytelsen. Spenningen mellom ”cash” og ”care” er tydelig også i dagens utfordringer knyttet til velferdsstaten.

KVINNEHISTORIE - STARTEN:

• På Historisk institutt ved UiO ble det utarbeidet et eget studieemne med fokus på kvinner. I 1973 ble pensumet i kvinnehistorie godkjent som særemne, med Gro Hagemann som lærer.

• I 1974 ble kvinnehistorie tatt opp som tema på et hovedfagsseminar i historie.

• I 1975 hadde Norges allmenvitenskapelige forskningsråd en stor konferanse om humanistisk kvinneforskning. Der holdt universitetslektor Ida Blom et skjellsettende innlegg om kvinnehistorie. Dette regnes som selve oppstarten til kvinnehistorien som fagfelt i Norge.

• I 1977 kom den første boken med resultater fra kvinnehistorisk forskning på universitetene: Kvinner selv… Sju bidrag til norsk kvinnehistorie, redigert av Ida Blom og Gro Hagemann.

Emneord: Kvinnehistorie, Historie, Språk og kultur Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere