Seks ulike forskere gir svar: Hva er en kvinne?

'Man er ikke født som kvinne - man blir det', skrev Simone de Beauvoir i Det annet kjønn i 1949. I vår tid har oppfatningen at 'kvinnelige' egenskaper, tilbøyeligheter osv., i stor grad bygger på sosiale konstruksjoner, bred støtte i offentligheten. Men er det hele sannheten? Gir det mening å snakke om noe 'spesifikt kvinnelig' i dag, ut over det biologisk selvfølgelige? Vi har stilt seks forskere fra ulike fagfelt – biologi, sosiologi, lingvistikk, hjerneforskning, filosofi og psykologi – de samme sju spørsmålene.

(Illustrasjon: Blæst/Laila Mjøs)

hessen

KVINNELIG ATFERD: – De fleste biologer vil nok mene at man kan snakke om spesifikt kvinnelig adferd, sier Dag O. Hessen. (Foto: Francesco Saggio)

B I O L O G E N

Dag Olav Hessen, professor ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis

1) Gir det mening, innenfor ditt fagfelt, å snakke om noe spesifikt kvinnelig?

– Forskning på sex, kjønn og seksuell seleksjon er selvsagt et stort felt innen biologien, der selve utgangspunket er at det er forskjeller mellom kjønnene. Når vi snakker om kvinnelig og mannlig beveger vi oss normalt over til Homo sapiens som færre forsker på, men også her vil de fleste mene at man kan snakke om noe spesifikt kvinnelig.

2) Hva består i såfall dette i?

– For det første det åpenbart genetiske, ved at kvinner har XX og menn XY-kromosomer, så er det også åpenbare hormonelle forskjeller og ikke minst fysiologiske. Når det gjelder adferd er det mer subtilt, men de fleste biologer vil nok mene at man også her kan snakke om noe spesifikt kvinnelig.

3) I hvilken grad kan dette måles eller sannsynliggjøres?

– Det genetiske og fysiologiske er rett fram og uproblematisk, mens adferd er verre, og spesielt om man ønsker å separere påvirkning av arv og miljø. Adferd er knyttet til hormonell aktivitet, og selv om det er klare, statistiske kjønnsforskjeller, så er det også betydelig variasjon innen kjønnene.

4) Er det sider ved dette problemfeltet som er særlig godt utforsket/særlig lite utforsket?

– Igjen er det slik at kunnskapen avtar raskt når vi beveger oss fra det det genetiske og fysiologiske til adferd. Vi vet svært mye om kjønnsforskjeller og kjønnsbunden adferd hos mange arter, men relativt sett lite om mennesket. Human adferdsbiologi er generelt et svært lite forskningsfelt, spesielt her til lands, noe som nok dels henger sammen med at temaet er omdiskutert.

5) Er det sider ved denne forskningen som er spesielt omstridt?

– Alt som peker hen mot noen form for naturgitt eller ”determinert” forskjell i adferd mellom kjønn, er omstridt, og dette har dels sin årsak i det historiske sammenfall at man på 70-tallet fikk et parallelt oppsving av en sterk, feministisk bevegelse samtidig som sosiobiologien kom på banen med til dels forenklede forklaringer på kjønnsforskjeller.

Her hjemme skrev veterinær Weiert Welle en bok om sosiobiologi, og vi fikk en hissig strid om hvorvidt mannen var naturgitt bedre til å lukeparkere enn kvinner. Og: Er det mer naturlig for menn å ha sidesprang enn kvinner? Og viktigere enda: Om det skulle være slik, i hvilken grad legitimerer dette sidesprang hos mannen? Har kvinner mer omsorg og empati enn menn? Det er også klart forskjellige oppfatninger om grader av naturgitte kjønnsforskjeller internt blant biologer.

6) Er det sider ved forskningen som er vanskelige å kommunisere i norsk offentlighet?

– Det er stor interesse og etterspørsel etter forskning omkring denne tematikken. Jeg blir langt oftere bedt om å uttale meg om dette enn ting jeg selv forsker på. Samtidig er det vanskelig å kommunisere dette av flere grunner. For det første er det ofte lite eksakt kunnskap om spesifikke fenomener, for det andre vil pressen ofte har enten–eller–svar, ikke de mer traurige, men riktige, både–og–svarene.

7) Oppfattes forskjellen mellom kjønnene, innen ditt forskningsfelt, som større eller mindre enn for ti år siden?

– Jeg tror nok oppfatningen er at forskjellen mellom kjønnene ikke er så stor og entydig som man trodde tidligere. De siste ti årene har vist en påfallende fleksibilitet i kjønnsrollemønster. På den annen side vil vi ikke komme dit at kjønn oppfattes som en sosial konstruksjon. De biologiske forskjellene er relevante.

pedersen

STOR VARIASJON: – Det er stor variasjon mellom ulike grupper av kvinner, og derved i hvordan ”det kvinnelige” utformes, konstaterer Willy Pedersen. (Foto: Francesco Saggio)

S O S I O L O G E N

Willy Pedersen, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi

1) Gir det mening, innenfor ditt fagfelt, å snakke om noe spesifikt kvinnelig?

– Nei, det gjør det ikke. Sosiologien er opptatt av kjønn og kvinners liv, men vi undersøker dette i sin konkrete, historiske utforming. Vårt hovedpoeng er at ”det kvinnelige” oppviser variasjon. Det gjelder alt – levekår, identitet, men også hva som regnes som feminint eller vakkert.

2) Hva består i så fall dette i?

– Det finnes altså ikke noe som sosiologer opplever som ”dypt sett kvinnelig”.

3) I hvilken grad kan særtrekk ved kvinnekjønnet måles eller sannsynliggjøres?

– Det er mulig å kartlegge mange sider ved ”kvinnekjønnet”. Men for det første endres kvinners levesett så å si fra dag til dag. Et konkret eksempel: Jeg gikk nettopp over Hardangervidda og overnattet på Turistforeningens hytter. Det var klar dominans av kvinner, og venninnegrupper definerte samværet ved middagene. Fotturer i fjellet om høsten er i denne forstand blitt noe ”kvinnelig”. Men det var ikke slik for bare 20 år siden. Dessuten er det stor variasjon mellom ulike grupper av kvinner, og derved i hvordan ”det kvinnelige” utformes. For bruken av fjellet er for eksempel sosial klasse og såkalt kulturell kapital opplagt viktig. Alt dette kan selvsagt måles, men det er hele tida i endring.

4) Er det sider ved dette problemfeltet som er særlig godt utforsket/særlig lite utforsket?

– Det er mange spennende og lite utforskete paradokser: Kvinnene har massivt rykket inn i høyere utdanning og er i klart flertall her på universitetet. Men fortsatt er det få som bryter gjennom ”glasstaket” og kommer inn i lederstillinger, uten at vi vet nok om årsakene. Men hva med alle de andre arenaene de velutdannede unge kvinnene møter? For egen del har jeg forsket på samliv og erotikk: Unge kvinners handlingsrom når det gjelder seksualitet er større enn for få år siden, men samtidig reproduseres kvinnelig usikkerhet og mannlig makt på slående måter.

5) Er det sider ved denne forskningen som er spesielt omstridt?

– Vel, et felt hvor jeg selv har vært i tøffe debatter, er knyttet til abort. Hele området som gjelder reproduksjon, reproduksjonsteknologi og nye familieformer er følsomt. Det skyldes at mye av ideologien og språket på dette feltet ble myntet av min generasjon, på 1970-tallet, og langt på vei formulert som kampsaker. Jeg blir slått av at mine studenter, ikke minst jentene, ofte tenker veldig annerledes om disse feltene enn det vi gjorde.

6) Er det sider ved forskningen som er vanskelige å kommunisere i norsk offentlighet?

– Abortspørsmålet er følsomt, og det er krevende å snakke om kvinner i minoritetsetniske grupper. Men generelt er situasjonen oppløftende: Vi tør snakke om ting på en mye mer åpen måte enn for bare ti år siden.

7) Oppfattes forskjellen mellom kjønnene, innen ditt forskningsfelt, som større eller mindre enn for ti år siden?

– Tror ikke noen vil svare ja eller nei på det. Dette er en kompleks mosaikk, den endrer seg fra dag til dag. Men vi prøver jo, så godt vi kan, å finne noen mønstre.

røyneland

IKKJE PRATESJUKE: – Ei rekkje studiar har vist at kvinner snakkar mindre enn menn – både i formelle og i uformelle samanhengar, forteller Unn Røyneland.
(Foto: Francesco Saggio)

L I N G V I S T E N

Unn Røyneland, førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske og nordiske studium

1) Gir det meining, innanfor ditt fagfelt, å snakke om noko spesifikt kvinneleg?

– Eg ville vel neppe brukt uttrykket ”spesifikt kvinneleg”, men at enkelte måtar å bruke språk på gjerne blir assosiert med kvinner, er nok tilfelle.

2) Kva består i så fall dette i?

– Til dømes at bestemte språklege trekk eller bestemte måtar å snakke på blir oppfatta som særleg ”kvinnelege”. Kvinners samtalestil er gjerne meir kooperativ – dei brukar fleire minimale responsar som ”ja, ehmm”, dei avbryt mindre, er meir tentative og gir fleire kompliment. Ei rekkje studiar frå den vestlege verda har også vist at kvinner snakkar mindre enn menn – både i formelle og i uformelle samanhengar. Førestillinga om den tause mannen og den pratesjuke kvinna stemmer altså ikkje når vi generaliserer ut frå store datamengder. Eksperimentelle studiar har vist at dersom ei kvinne brukar meir enn 30 prosent av taletida i kjønnsblanda samtalar, blir ho oppfatta som ei som snakkar ”heile tida”.

3) I kva grad kan særtrekk ved kvinnekjønnet målast eller sannsynliggjerast?

– Både norske og internasjonale granskingar har synt at kvinner bruker fleire standardnære former enn menn. Samtidig ser vi at kvinner er meir innovative og lettare tek i bruk nye språklege trekk. Dette blir kalla ”det språklege kjønnsparadokset”. Korleis kan det ha seg at kvinner både er mest språkleg konservative og mest innovative? Ei viktig forklaring er at det både er ulike typar språkendringar og ulike typar kvinner det her er snakk om. Kvinner er ei svært heterogen gruppe og kjønn er ikkje nødvendigvis den mest avgjerande faktoren for dei språkvala folk gjer. Men om vi ser kjønn i kombinasjon med andre sosiale dimensjonar som sosial og kulturell tilhørigheit, haldningar og orientering, kan vi avdekke interessante språksosiale mønster.

4) Er det sider ved dette problemfeltet som er særlig godt utforska/særlig lite utforska?

– Dei seinare åra har det vore relativt lita interesse for språk og kjønn-forsking i Noreg. Få sosiolingvistiske granskingar har hatt kjønn som primært fokus, og kjønnskategorien har i liten grad vorte problematisert. I all hovudsak har kjønn blitt betrakta og behandla som ein uproblematisk, biologisk storleik. Ideen om kjønn som sosial konstruksjon, og dermed som noko ein blir og ikkje noko ein er, har i liten grad fått innpass. Sosiolingvistiske studiar som ser kjønn som ein kategori ein blir sosialisert inn i, og som stadig blir konstruert, forhandla og reforhandla i ulike sosiale kontekstar, er såleis mangelvare.

5) Er det sider ved denne forskinga som er spesielt omstridd?

– Forklaringane på kvifor kvinner og menn snakkar ulikt, er omstridd. Kvifor brukar til dømes kvinner i mange samfunn fleire prestisjeformer og høflegheitsmarkørar enn menn? Særleg tre forklaringsmodellar har vorte brukte; mangelmodellen, dominansmodellen og likeverdmodellen. Den første ser kvinners språk som ”ufullkome” i høve til menns, mens den andre hevdar at kvinners språk er annleis fordi kvinner er sosialt underordna. Ifølgje denne modellen brukar kvinner prestisjeformer for å kompensere for dette ujamne maktforholdet. Den siste modellen er oppteken av at kvinner og menn har ulike språkkulturar – ”kvinner er frå Venus og menn frå Mars”.

6) Er det sider ved forskinga som er vanskelege å kommunisere i norsk offentlegheit?

– Det komplekse, dynamiske forholdet mellom lingvistiske variablar og den symbolske meininga dei blir tillagt, er vanskeleg å formidle. Det symbolske innhaldet til bestemte måtar å snakke på kan ikkje avgjerast uavhengig av tid, rom og kultur. Den sosiale meininga blir forhandla lokalt – det same språktrekket har ulik symbolsk meining på ulike lingvistiske marknader. Eit trekk forbunde med mannlegheit, og som står sentralt i maskulin identitetskonstruksjon innafor visse praksisfellesskap, kan indeksere kvinnelegheit innafor andre.

7) Vert forskjellen mellom kjønna, innafor ditt forsningsfelt, oppfatta som større eller mindre enn for ti år sidan?

– Sosiolingvistikken har nok vorte meir oppteken av kjønnsinterne forskjellar dei siste 10–20 åra. Då språk– og kjønn-forskinga først slo igjennom på 1960–70-talet, var det først og fremst forskjellar mellom kjønna som var i fokus. No har interessa dreidd mot forskjellar innafor kjønnsgruppene, og fleire studiar har funne større språklege forskjellar her enn mellom kjønna. I mi eiga forsking fann eg til dømes at gutane både heldt mest på den tradisjonelle dialekten og fjerna seg mest frå den.

storm

HJERNEN: – Det finnes gode, vitenskapelige holdepunkter for kjønnsforskjeller i hjernen, sier Johan Storm. (Foto: Francesco Saggio)

H J E R N E F O R S K E R E N

Johan Storm, professor ved Avdeling for fysiologi, Institutt for medisinske basalfag

1) Gir det mening, innenfor ditt fagfelt, å snakke om noe spesifikt kvinnelig?

– Ja, det gir mening i den forstand at det finnes gode, vitenskapelige holdepunkter for kjønnsforskjeller i hjernen. Slike forskjeller er klarest påvist hos forsøksdyr. Fordi man naturligvis ikke kan eksperimentere med mennesker, er det vanskelig å få helt sikre svar her, men noen forskjeller er sikkert påvist, og andre kan sannsynliggjøres.

2) Hva består i så fall dette i?

– De sikreste og mest åpenbare kjønnsforskjellene finnes naturlig nok i de hjerneområdene som regulerer sekresjon av kjønnshormoner, seksualitet og amming. Forskjellene finnes særlig i hypothalamus – et utviklingshistorisk gammelt område dypt nede i hjernen. Når det gjelder psykiske ulikheter, er det jo naturligvis forskjeller mellom kvinners og menns subjektive kjønnsidentitet, hvilket kjønn man føler seg romantisk og erotisk tiltrukket av. Hos andre pattedyr har man klart kunnet vise at tilsvarende kjønnstypisk atferd i høy grad er bestemt av gener og hormoner, og det finnes gode holdepunkter for liknende mekanismer hos mennesker. I tillegg har psykologisk testing vist små, men signifikante, statistiske kjønnsforskjeller i enkelte kognitive evner. Kvinner gjør det gjennomsnittlig bedre i visse tester av språklige evner, mens menn gjør det statistisk litt bedre i tester av romforståelse.

Det er funnet tegn til anatomiske og biokjemiske forskjeller i hjernebarken. Noen områder synes å være relativt litt større hos kvinner enn hos menn, mens andre deler synes å være litt større hos menn, selv når man korrigerer for forskjellen i totalt hjernevolum. Noen studier tyder på at kvinner har litt større andel av såkalt ”grå substans”, som inneholder cellekropper og koblinger, synapser, mens menn har litt mer ”hvit substans”, som består av nervefibre som forbinder ulike hjerneområder med hverandre. Siden koblingene i ”grå substans” bestemmer mye av den lokale ”regnekraften” i hjernen, kan det tenkes at en større andel av grå substans hos kvinner, sammen med mindre hulrom i hjernen enn det menn har, kan bidra til å kompensere for det litt mindre, totale hjernevolum.

3) I hvilken grad kan særtrekk ved kvinnekjønnet måles eller sannsynliggjøres?

– Påvisning av de kjønnsforskjellene som jeg har nevnt ovenfor, er jo alle basert på målinger. Noen av forskjellene er meget sikkert påvist, gjentatte ganger, av mange forskningsgrupper. Andre resultater er mer usikre eller kontroversielle, og nye funn må naturligvis undersøkes grundigere før vi kan være sikre. Det er dessuten ofte svært vanskelig å finne ut i hvilken grad kjønnsforskjeller skyldes biologi eller miljø, fordi det er et så nært samspill mellom disse faktorene.

4) Er det sider ved dette problemfeltet som er særlig godt utforsket/særlig lite utforsket?

– Dette er et meget aktivt forskningsfelt; det er publisert hundrevis av artikler og en rekke bøker om disse spørsmålene. Likevel er det tydeligvis ennå et underskudd av direkte og klare resultater fra mennesker. Det aller meste av det vi vet om kjønnsforskjeller i hjernen, er basert på dyreforsøk. Dessuten har det vist seg svært vanskelig å relatere anatomiske, fysiologiske og biokjemiske funn til psykiske egenskaper. Men det gjelder jo mye av hjerneforskningen, og har åpenbart sammenheng med den enorme kompleksiteten vi står overfor.

5) Er det sider ved denne forskningen som er spesielt omstridt?

– Ja, noen funn har vært, og er omstridt. For eksempel ble det i 1982 publisert en kjent studie som hevdet at kvinner har en mer velutviklet forbindelse mellom venstre og høyre hjernehalvdel enn menn, og det ble spekulert på om de sterkere forbindelsene kunne forklare påståtte forskjeller i tankegang. Nyere, grundigere undersøkelser tyder imidlertid på at forskjellene forsvinner etter korreksjon for hjernestørrelse. Et annet eksempel er den såkalte mandelkjernen som har med aggresjon og emosjonell læring å gjøre. Noen har funnet tegn til at denne kjernen er litt større hos menn enn hos kvinner, mens andre ikke har kunnet bekrefte dette, men har derimot funnet kjønnsforskjeller i denne kjernens funksjon.

6) Er det sider ved forskningen som er vanskelige å kommunisere i norsk offentlighet?

– Det kan vel tenkes, men jeg har liten erfaring med dette og har ikke selv opplevd slike vanskeligheter. La oss håpe at det som ennå måtte finnes av ideologisk motivert motstand mot slik forskning, er i ferd med å forsvinne.

7) Oppfattes forskjellen mellom kjønnene, innen ditt forskningsfelt, som større eller mindre enn for ti år siden?

– Det synes jeg det er vanskelig å si noe sikkert om; det synes ikke å være noen entydig trend. Det er vel heller slik at eldre oppfatninger og gjetninger basert på få og usikre data avløses av stadig sikrere kunnskap basert på grundigere forskning med stadig bedre metoder. Det innebærer at man i de senere år både har kunnet påvise nye forskjeller som man tidligere ikke kjente til, samtidig som tidligere antagelser og hypoteser er blitt avkreftet.

pettersen

MORALFILOSOFIEN: – Resonneringsmåter assosiert med kvinner ble lenge betraktet som umodne og lite relevante, påpeker Tove Pettersen. (Foto: Francesco Saggio)

F I L O S O F E N

Tove Pettersen, førsteamanuensis ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk

1) Gir det mening, innenfor ditt fagfelt, å snakke om noe spesifikt kvinnelig?

– Hvis det med "noe spesifikt kvinnelig" menes en klart definert og avgrenset tenkning særegen for kvinner, gir det ikke mening å snakke om noe spesifikt kvinnelig. Fornuftsevnen er kjønnsløs, og anleggene for å tenke likt fordelt mellom kjønnene. Likevel er noen temaer og fremgangsmåter innenfor filosofi er mer typiske for kvinner.

2) Hva består i så fall dette i?

– Selv om fornuftsevnen er kjønnsløs, er mange erfaringer kjønnede. Dessuten finnes det ulike måter å bruke fornuften på som er relatert til kjønnede forventninger og tradisjoner. Bakgrunn – erfaringer og verdier knyttet til kjønn, men også til klasse, kultur, etnisitet m.m. – er ofte medbestemmende for hvilke temaer man mener det er viktig og interessant å filosofere over, og for hvordan man resonnerer og argumenterer.

3) I hvilken grad kan særtrekk ved kvinnekjønnet måles eller sannsynliggjøres?

– Det er ingen oppgave for en filosof å måle særtrekk ved kvinnekjønnet. Filosofer kan imidlertid undersøke om ubegrunnede eller dårlig begrunnede antakelser om kjønn ligger som uutalte premisser i teorien. Om en filosof antar at menn og kvinner har ulik natur, vil teorien trolig avspeile dette, for eksempel ved å foreslå ulike dygder for menn og kvinner. Ofte er slike antakelsene utematiserte – samtidig som teorien framstilles som allmenngyldig. I filosofi handler kjønnsperspektivet om å sannsynliggjøre – gjennom argumentasjon – om, og hvordan, kjønnede forestillinger og erfaringer kan påvirke og legge premisser for konstruksjonen av filosofiske teorier.

4) Er det sider ved dette problemfeltet som er særlig godt utforsket/særlig lite utforsket?

– Både og. Innenfor feministisk filosofi, et av filosofifagets delområder, er det å avdekke hvordan kjønnede antakelser figurerer som implisitte premisser i filosofiske teorier et hovedtema. Man synliggjør også hvordan filosofiske begreper, distinksjoner og analytiske kategorier kan være kjønnede, man identifisere svakheter ved etablerte teorier og utarbeide alternativer. Et eksempel er omsorgsetikken. Utgangspunktet for etableringen av denne etiske teorien var at verdier og praksiser tradisjonelt forbundet med kvinner – eksempelvis omsorg, oppdragelse, stell og pleie – ble ignorert og neglisjert i tradisjonell etikk og moralfilosofi. Dessuten ble resonneringsmåter som typisk var assosiert med kvinner – som å innreflektere erfaringer, kontekst og følelser i moralske vurderinger – betraktet som umodent og lite relevant. Nå er imidlertid omsorgsetikken en velutviklet etisk teori med mye å tilføre tradisjonell moralfilosofi – takket være den feministiske filosofien. I Norge er imidlertid feministisk filosofi et lite felt, og kjennskap til feltets forskning og problemstillinger er ofte mangelfull. Dette er beklagelig fordi denne forskningen har mye å tilføre andre deler av filosofifaget.

5) Er det sider ved denne forskningen som er spesielt omstridt?

– Feministisk filosofi utfordrer tradisjonelle definisjoner og forestillinger, den problematiserer etablerte sjangerkrav og metoder. Beauvoirs filosofi er et eksempel. Hun formidlet sin filosofi gjennom en utradisjonell skrivemåte, erstattet kjente argumenter med nye og utradisjonelle resonnementer, hun utfordret etablerte verdier og begrepet. Som konsekvens ble hun underkjent som filosof i årtier; det ble hevdet at hun ikke skrev filosofi. Å utfordre den tradisjonelle fagforståelsen, fremsette alternativer begreper, perspektiver og metoder er selvsagt omstridt. Det innebærer å setter spørsmålstegn ved godt forankrede tradisjoner, utfordrer fagets karakter, dets hovedlinjer og posisjoner. Videre reiser denne forskningen også spørsmål om filosofiens verdinøytralitet. Alt dette er kontroversielt.

6) Er det sider ved forskningen som er vanskelige å kommunisere i norsk offentlighet?

– Ja, og det er delvis knyttet til navnet. Navnet ”feministisk filosofi” gjør det vanskelig å kommunisere denne forskningen både i norsk offentlighet og i andre forskermiljøer. Det er fordi “feministisk” fremkaller mange assosiasjoner og fordommer – både negative og positive.

7) Oppfattes av forskjellen mellom kjønnene, innen ditt forskningsfelt, som større eller mindre enn for ti år siden?

– Mitt inntrykk er at bortsett fra de som arbeider spesifikt med feministisk filosofi, er filosofer lite opptatt av om, og eventuelt hvordan, forskjeller mellom kjønn betyr noe for filosofi. Det er synd, for denne forskningen stimulerer til det jeg betrakter som en viktig faglig selvrefleksjon, til innsikt i nye og uutforskede aspekter ved tradisjonell filosofi. Reflekterer man over forholdet mellom kjønn og filosofi, skapes det et rom hvor man kan fremsette overraskende svar og nye begrunnelser i forhold til velkjente problemstillinger, og ikke minst til å stille nye og utradisjonelle, filosofiske spørsmål.

haavind

FEMINISTISK PSYKOLOGI: – Det ligger an til at studiet av kjønnsforskjeller blir et eget, lite særområde, og det er synd, mener Hanne Haavind. (Francesco Saggio)

P S Y K O L O G E N

Hanne Haavind, professor ved Psykologisk institutt

1) Gir det mening, innenfor ditt fagfelt, å snakke om noe spesifikt kvinnelig?

– Kjønn er et omfattende betydningssystem som kan brukes av mennesker som samhandler, til å peke ut noe som kvinnelig til forskjell fra noe annet som mannlig. Disse betydningene inngår derfor i løpende forhandlinger om hvem vi kan og vil være, og de preger dannelsen av små og store fellesskap. Svaret er derfor mest nei. Men det er også litt ja.

2) Hva består i så fall dette i?

– Ja, fordi handlende og følende personer kan ha sine forestillinger om hva som er spesifikt kvinnelig – eller mannlig. Den psykologiske forskningen om kvinner må ta i betraktning at kjønnsnormer og kjønnsstereotypier settes i sving, de kommer fra kvinner og brukes overfor kvinner. Selv bitte små barn har en viss peiling på det kjønnssystemet som omgir dem. Ikke bare blir de plassert i det, men de kan også posisjonere seg selv i forhold til noen trekk ved det. Forestillinger om det spesifikt kvinnelige kommer ofte helt ”naturlig”.

3) I hvilken grad kan særtrekk ved kvinnekjønnet måles eller sannsynliggjøres?

– Den kvinnelige og mannlige organismen har spesifikke kjennetegn som har funksjonell betydning for forplanting og avkom. Innen psykologisk teori har dette tidligere vært brukt på en overdrevet måte, som forklaring på at kvinner som personer også er og bør være forskjellige fra menn, og derfor også gjerne kan innordne seg menn. Systematiske studier av kjønnsforskjeller i personlige egenskaper og kapasiteter viser gjennomgående at forskjellene er tendensielle. Har kvinner og menn samme erfaringsgrunnlag, blir også forskjellene mindre.

4) Er det sider ved dette problemfeltet som er særlig godt utforsket/særlig lite utforsket?

– Hovedproblemet er at den ganske omfattende kunnskapen som feministisk psykologi frembringer, ikke blir fanget opp av hovedstrømmene i fagutviklingen innen psykologi. Stort sett har psykologisk forskning tilpasset seg anklagene om kjønnsskjevheter i empirisk utvelgelse og tolkninger, ved å tilstrebe en form for kjønnsnøytralitet. For eksempel kan psykologene gjøre undersøkelser av samspillet mellom mødre og deres sønner og døtre, men generalisere resultatene til å gjelde ”barn” og deres ”omsorgspersoner”. Det trengs altså en tydeligere kjønnsspesifisering av den psykologiske forskningen fordi kvinner og menn er ulikt posisjonert, og fordi gutter og jenter utvikler seg og blir større ved å omforme betydninger som er knyttet til både kjønn og alder. Det ligger an til at studiet av kjønnsforskjeller blir et eget, lite særområde, og det er synd.

5) Er det sider ved denne forskningen som er spesielt omstridt?

– Det provoserende ved feministisk psykologi er analyser som kopler kjønn til maktutøvelse og mannlig dominans.

6) Er det sider ved forskningen som er vanskelig å kommunisere i norsk offentlighet?

– Alle studier som presenterer en psykologisk kjønnsforskjell, kan få stor oppmerksomhet i presse og offentlig debatt – særlig dersom denne kan koples til en mulig biologisk årsak. Det er en vedvarende spenning mellom kulturelle idealer om kjønnsrettferdighet og troen på at tradisjonelle kjønnssystemer vil være gjennomslagskraftige uansett. Debatten kan trekke på vitenskapelige argumenter, men dessverre blir de ofte fremstilt på en misvisende måte. Det går ikke an å avgjøre en gang for alle hvor stor ”del” av det personlige kjønnsutrykket som er bestemt av biologi og hvor stor del som er bestemt av kultur. Det er selvfølgelig tuftet på begge deler: uten kultur kommer ikke de biologiske forutsetningene for menneskeliv til uttrykk, og alle kulturer bygger på den menneskelige organismens forutsetninger for kommunikasjon og sosial deltakelse. Seksualitet er for eksempel både forplantning og kommunikasjon.

7) Oppfattes forskjellen mellom kjønnene, innen ditt forskningsfelt,som større eller mindre enn for ti år siden?

– Feministisk psykologi er ofte blitt brukt som argument for å utvide kvinners sosiale deltakelse og styrke kvinners myndighet over eget liv. Eller kanskje er det riktigere å si at det er feministisk psykologi som henter sitt empiriske materiale og sine kunnskapspåstander fra studier av hvordan betingelsene for å leve som kvinne, er blitt endret og hvordan kvinner selv endrer seg gjennom livsløpet. Det har aldri levd kvinner og menn som er akkurat slik som de som lever i dag. Skal jeg peke på en kjønnsforskjell som er blitt mindre, så må det være flere menns følsomme innlevelse og kontinuerlige forpliktelse overfor egne barn fra de er ganske små. Praktisk barneomsorg er blitt porten inn til en ny erfaringsverden for en god del menn. Selv om det langt fra gjelder alle, er forestillingene om hva som kan være uttrykk for mannlighet, blitt endret. Det er all grunn til å betrakte denne utvidelsen av maskulinitet som en form for psykologisk overskridelse.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere