Brødfør Afrika mangler rettigheter

Kvinnene brødfør langt på vei Afrika, men mangler rett til vann og jord. – Å styrke kvinnelige småbrukeres kontroll over ressurser, står sentralt i det afrikanske menneskerettighetsprosjektet, sier Anne Hellum.

TIL SISTE DRÅPE: – I Zimbabwe er retten til vann klarere formulert i lokal praksis enn i nasjonal lovgivning: Vann er liv, vannet tilhører alle og skal deles til siste dråpe, forteller Anne Hellum. (Foto: Ola Sæther)

Siden tidlig på åttitallet har Anne Hellum drevet forskning på kvinners rettigheter i det østlige og sørlige Afrika. Professoren i offentlig rett ved Universitetet i Oslo innrømmer at hun gikk til arbeidet med skepsis.

– For meg representerte menneskerettighetene et ovenfra og ned-perspektiv uten egentlig relevans i afrikanske kvinners hverdag.

Men i løpet av tjue år har Hellum erfart hvordan afrikanske kvinner i stadig større grad gir menneskerettighetsstandardene innhold, og hvordan de bruker rettighetene til å holde sine ledere ansvarlige.

– Når man jobber på bakken ser man at menneskerettigheter ikke er retorikk, men høyst reell kamp om mat, ressurser, sosiale og økonomiske levekår – en kamp som mange steder føres med livet som innsats.

Dynamisk forskning

I 1987 opprettet Avdeling for kvinnerett, hvor Anne Hellum er leder, et diplomkurs i kvinne- og menneskerettigheter for jurister. Etter få år ble kurset flyttet fra Oslo til University of Zimbabwe, og i årenes løp har det utviklet seg til å bli et forsknings- og undervisningssenter for hele regionen, under navnet Southern and Eastern African Center in Women’s Law (SEARCWL).

– Her drives ytterst dynamisk forskning på kvinnerett i åtte land. Forskningsmiljøet arbeider med å omsette menneskerettigheter i tråd med lokale krav og behov, og jobber opp mot kvinne- og menneskerettighetsbevegelser i alle disse landene. Det drives mye aksjonsforskning, forteller Hellum.
En stor del av befolkningen i afrikanske land lever av jordbruk. Retten til jord og vann har vært kjernen i Hellums forskning de siste årene.

Land- og vannreform

– Mellom seksti og åtti prosent av matproduksjonen på det afrikanske kontinentet er det kvinner som står for. Likevel har de kvinnelige småbrukerne liten sikkerhet for den jorda de produserer på. Bare i begrenset grad kontrollerer de den økonomiske avkastningen, og dette hemmer deres rolle som entreprenører, understreker Hellum.

Hun peker på at FNs kvinnekonvensjon og Det afrikanske menneskerettighetscharterets protokoll om kvinners rettigheter krever at kvinner likebehandles med menn ved land- og vannreformer.

– Selv om mange land har ratifisert kvinnekonvensjonen og protokollen til det afrikanske charteret, fortsetter likevel diskrimineringen av kvinner.

Hellum har selv studert vann- og landreformene i Zimbabwe i løpet av de siste ti årene.

– Landets justisminister slo sist på nittitallet fast at vannet tilhører alle. Vannressursene i Zimbabwe ble nasjonalisert. Den herskende elite etablerte et uavhengig vannforvaltningsorgan som skulle være selvfinansierende og innførte prinsippet om at alle må betale for vannet. Dette forverret fattige kvinners situasjon sterkt. Vannreformen så blant annet bort fra kvinnelige jordbruksaktiviteter, som hagebruk, og vanningsbehovene knyttet til disse.

I 2000 startet den såkalte Fast Track-jordreformen. Til tross for myndighetsretorikken om land til de jordløse, var det eliten, herunder kvinner fra øvre middelklasse med lojalitet til regjeringspartiet, som dro fordel av denne ordningen. Taperne var landarbeiderne som ble fordrevet, og de fattige, kvinnelige småbrukerne uten ressurser til å nyttiggjøre seg jorda.

– Individene må sikres

Hellum har de siste tre årene deltatt i en studie av landrestitusjonsprosessen i Sør-Afrika, hvor jord tilbakeføres til grupper som ble tvangsflyttet under apartheid. Studien viser at det er eliten, ofte høvdingene og deres familie, som tar kontrollen over de kollektive rettighetene.

– Kollektive rettigheter kommer ikke uten videre fattige kvinner til gode. Overser man denne innsikten, kan man komme til å bevare eller til og med forsterke sosiale ulikheter og bidra til at kvinner forblir fattige. Å sikre individene innen gruppen, er spesielt viktig for kvinner, påpeker Hellum.

I Zimbabwe må prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn vike for afrikansk sedvanerett i grunnloven. Den sørafrikanske grunnloven, derimot, har opphevet likestillingsprinsippets vikeplikt.

– Kvinnene må allikevel utfordre sedvaneretten ved selv å gå til sak. Søksmålsbyrden rammer fattige kvinner som har nok med å ta seg av egen familie, påpeker professoren.

Arv fra kolonitiden

Ofte kommer kritikken mot kvinnenes krav fra nasjonalistiske grupper – gjerne de samme gruppene som en gang kjempet mot koloniherrene.

– Nasjonalistisk politikk setter ofte likhetstegn mellom kvinners rettigheter og vestlig feminisme. De sedvanerettslige kjønnsrollene som eksisterer nå, derimot, forsvares som et autentisk uttrykk for afrikansk identitet. I virkeligheten er disse ofte en arv fra den koloniale sedvaneretten. Denne retten var sterkt påvirket av de vestlige dommernes viktorianske forestillinger om kjønn, påpeker Hellum.

Hun viser til at diskusjonen om kvinne- og menneskerettigheter i Afrika havner midt i maktretorikken omkring identitet.

– Påstanden om at menneskerettighetene er noe fremmed, uafrikansk, stemmer langt på vei ikke. Retten til vann slik den praktiseres på lokalplan i Zimbabwe, er et sterkt og tydelig uttrykk for retten til liv, velferd og verdighet.

Lar seg ikke stoppe

En voksende kvinnerettsbevegelse i Afrika tar nå et oppgjør med nasjonalistledernes definisjon av hva som er afrikansk, hva som kommer innenfra og hva som kommer utenfra. En viktig seier er protokollen til det afrikanske menneskerettighetscharteret om kvinners rettigheter, som er ratifisert av 25 stater. Her går retten til likestilling foran retten til kultur på en rekke områder.

– Prosessen drives fram av dyktige akademikere og modige kvinnerettsaktivister som ikke lenger lar seg stoppe. I Zimbabwe sitter en rekke medlemmer av Women of Zimbabwe Arise (WOZA) fengslet for sitt krav om sosiale og økonomiske rettigheter fremmet på sportsarrangementer, morsdagen og Valentine’s Day. Dette vitner om energi, kreativitet og forandringskraft.

Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere