Ibsens Nora på scenen for første gang

– Det er på teaterscenen kvinner først blir synlige som selvstendige aktører, lenge før alle andre arenaer i samfunnet, forteller Live Hov. Nå studerer hun den aller første danske, svenske og norske Nora – Ibsens mest berømte kvinne.

MODELLER: – De tre første Nora-skikkelsene ble modeller for ettertidens fortolkning av Ibsens verdenskjente kvinnerolle, konstaterer Live Hov. (Foto: Ola Sæther)

Fra midten av 1500-tallet får også kvinnene sin plass i teaterhistorien: Fra nå av inntar de scenen som profesjonelle skuespillere. Siden antikken hadde kvinner vært spilt av menn. Med renessansen og teaterformen commedia dell’arte blir kvinnene med ett uunnværlige på de italienske scenene, og etter hvert også på de franske.

I England gjorde riktignok kvinnene entré på teateret noe seinere: Shakespeare (1564–1616) skrev bare for gutter og menn, som i noen tilfeller kunne gi seg lett forvirrende utslag, for eksempel i ”As You Like it”, der dramatikeren lar en ung kvinne, spilt av en mann, kle seg ut som mann på scenen.

– Skuespillerinnene var de første profesjonelle kvinnelige kunstnerne. I de mannsdominerte samfunnene de levde, åpnet det seg nå en enestående mulighet for å gjøre karriere; utfolde seg kunstnerisk og bli økonomisk uavhengige, påpeker professor i teatervitenskap, Live Hov.

Det mannlige blikket

Kjærligheten mellom mann og kvinne blir ett av dramatikkens viktigste temaer. Helt fra starten fikk skuespillerinnene en erotisk funksjon i teateret. Live Hov peker på at denne rollen skulle få avgjørende betydning både kunstnerisk og sosialt.

– Teaterverdenen har alltid vært dominert av menn. Dramatikeren, teatersjefen, instruktøren, anmelderen er, gjennom det meste av historien, en mann. Lenge utgjorde menn også størstedelen av publikum. The male gaze – det mannlige, begjærlige blikket, bestemte hvilke egenskaper det skulle fokuseres på. Kvinnene fikk tildelt et ganske begrenset repertoar, oftest som erotisk vesen eller kjønnsobjekt. Den ytre fokuseringen, nødvendigheten av å være ung og vakker, går som en rød tråd gjennom teaterhistorien. De kvinnelige skuespillernes sosiale stilling var vanskelig.

Betty Hennings

VERDENS FØRSTE NORA: 29 år gamle Betty Hennings opptrådte ved urpremieren på Det Kongelige Teater i København 21. desember 1879. (Teatermuseet i Hofteatret)

– Kvinnene som valgte dette yrket, ble møtt med massive fordommer. Den erotiske funksjonen de hadde på scenen, ble tatt til inntekt for kvinnenes egen levemåte og moral. Samfunnets moralske fordommer og manglende respekt for kvinnelige scenekunstnere varte til langt inn på 1900-tallet, konstaterer Hov.

De første Nora-er

Professoren viser til at den klassiske dramatikkens kvinneroller er langt mindre varierte enn mannsrollene.

– Bare sjelden fikk skuespillerinnene mulighet til å tolke selvstendige og engasjerte kvinneskikkelser, sier Hov.
Det moderne dramaets far, Henrik Ibsen (1828–1906), endrer dette. I mange av stykkene han skrev, lar han nettopp kvinnene gestalte opprør mot sosiale konvensjoner og forstillelse.

– Hos ham er det ofte kvinnene som representerer det frihetssøkende mennesket. Mange av Ibsens kvinneskikkelser er dessuten svært komplekse.

Hov har gransket mottakelsen av de tre første oppsetningene av Et dukkehjem, Ibsens mest innflytelsesrike og kontroversielle stykke. Det ble uroppført på Det Kongelige Teater i København 21. desember 1879. I de nærmeste ukene ble skuespillet satt opp på alle de store scenene i Skandinavia.

– Jeg er særlig opptatt av stykkets kvinnelige protagonist, Nora. Dette er en stor rolle og representerer en voldsom utfordring for en skuespiller. Jeg har sammenliknet de tre første kvinnene som spilte Nora, og viser hvordan rollen ble oppfattet gjennom spillet, forteller hun.

De tre skuespillerinnene var svært ulike. Den danske og den norske var begge omkring 30 år gamle, mens den svenske Nora var nærmere 50 år.

– Aldersforskjellen satte sitt preg på hvordan rollen ble fortolket av disse tre. Alderen spilte også inn på hvordan publikum oppfattet Nora og handlingene hennes, framholder Hov.

Manglet sensualitet

Den aller første Nora var danske Betty Hennings. Å få spille denne rollen, var et stort gjennombrudd for henne. Som mange andre skuespillerinner, hadde hun en fortid som ballettdanser.

Teateranmeldere berømmer Hennings for hennes spesielt dyktige og vakre utførelse av den scenen der Nora danser tarantell. Kritikerne roser henne dessuten enstemmig for å spille sjarmerende og kokett i første del av stykket.

Elise Hwasser

DEN SVENSKE NORA: Elise Hwasser ble kritisert for å være for gammel og fyldig. (Drottningsholms Teatermuseum)

Johanne Juell

NORGES FØRSTE: Første Nora på scenen i Norge var Johanne Juell. Hennes datter, Johanne Dybwad, ”arvet” rollen i 1890. (Nasjonalbiblioteket)

– I siste akt, derimot, mener mange at Hennings ikke makter å overbevise som den mer modne Nora, og etterlyser flere nyanser og kraftigere stemme fra en besluttsom kvinne, en kvinne som forlater mann og barn. Noen kritikere skyldte på Ibsen; Noras forvandling i løpet av stykket var simpelthen for usannsynlig, en dramatisk umulighet.

Et par anmeldere mente også at Nora, i Hennings’ skikkelse, manglet kvinnelig sensualitet: ”hun har faaet tre Børn […] og er blevet ved at være Jomfru”.

Sterk og pasjonert

På Dramaten i Stockholm kom den neste Nora på scenen, 49 år gamle Elise Hwasser. Hwasser hadde tidligere spilt i flere av Ibsens skuespill, og dramatikeren hadde gjort det klart at han ønsket seg henne i den store rollen. Hwasser var en ganske annen type enn sarte Betty Hennings; hun var kjent som en sterk og pasjonert skuespillerinne. Den svenske Nora ble da også møtt med bortimot omvendte reaksjoner enn den danske: Hwasser ble kritisert for å være for gammel og fyldig til å spille den yndige lille ”lærkefugl” i første del av stykket. For andre del, derimot, fikk hun svært mye ros, aller mest for den store oppgjørsscenen til slutt.

Modeller for ettertiden

Den norske skuespillerinnen, Johanne Juell, var 32 år ved premieren på Christiania Theater. I 1870-årene hadde hun spilt mange unge kvinner i Ibsens stykker.

– Juell var en mer ”all-round”-type enn sine kolleger i København og Stockholm. Hun fikk da også anerkjennelse for rollen som helhet. En av kritikerne mente at Juell hadde lykkes i å forene de to fasene i Noras utvikling i en samlet karakter.

Spillestilen hennes ble betraktet som mindre kunstferdig og dermed mer ’naturlig’ enn Hennings’ stil. Det var antakelig den norske Nora som i størst grad av de tre levde opp til Ibsens krav om ”natursandhed” i spillestilen, konstaterer Hov.
I historien om de kvinnelige scenekunstnerne er de aller første Nora-skikkelser på scenen viktige.

– De ble modeller for fortolkningen av Ibsens mest berømte kvinnerolle, som i alle år siden 1879 har representert en uhyre krevende utfordring for skuespillere over hele verden, avslutter Live Hov.

Emneord: Språk og kultur, Film- og teatervitenskap, Teatervitenskap Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere