Aldri hvile

Vi tar farvel ved heisen. – Vi får ta en middag dersom vi ikke blir enige om teksten, sier Bernt Hagtvet og rister hånden min. Han er på vei til kontoret igjen da han stopper opp og roper over skulderen: – Jeg unnskylder på forhånd for alle injurier.

– Bare tanken på at Blindernstudenter kunne gå inn for å støtte et diktatur på syttitallet er for meg gåtefull. Jeg tror ingen, ingen som ikke har prøvd det, kan forestille seg hvor uhyrlig det er å leve i et diktatur, sier Bernt Hagtvet. Foto: Ståle Skogstad

– Du får ikke noe ut av dette her, sier Bernt Hagtvet .

Han vrenger av seg jakka og skjerfet, skrur på bryteren. Skrivebordslampa gir gjenskinn i det mørke vinduet.

– Sett deg, jeg skal bare ringe sønnen min.

Jeg anbringes i sofaen, ved siden av en bokstabel som lener faretruende mot meg.

– Sivert, skal vi snakke om det amerikanske valget i dag?

Barnetegninger fra datteren Hannah henger i teipbiter bortetter bokhyllene. “Pappa, jeg er glad i deg”, står det med stor, rund løkkeskrift.

– Hils mamma, da. Spør om hun skal til Sandefjord i dag.

Han legger på røret og snur seg.

– Er det trangt om plassen? Universitetet regner visst ikke med at professorer har bøker. I dag leste jeg i Adresseavisen at Arne Berggren mener foreldre bør lære seg dataspill i stedet for å presse ungene sine til å lese.

– Hva tenkte du da?

– Hva jeg tenkte da? Når en barnebokforfatter sier at man heller skal la ungene spille dataspill enn å lese bøker?

Han gjemmer den ene hånda i den andre.

– Jeg tenker at det kulturelle forfallet i vårt samfunn har kommet veldig langt.

Neven ruller frem og tilbake inne i håndflaten.

Hver torsdag klokka 8.15 inviterer Bernt Hagtvet til frokost i auditorium 7 i SV-bygningen. Studentene står i kø for å få med seg en brødblings og en kaffekopp. Det gjør samfunnstoppene også. Hittil har blant andre Kåre Willoch, Eva Joly, Gudmund Hernes og Thorbjørn Jagland takket ja til frokost med Bernt.

– Studentene skjærer ikke pent av osten, har jeg lagt merke til.

– Nei. Bernt høres trett ut. – Men det er ikke viktig. La oss heller snakke om alvorlige ting. Dannelse for eksempel. Jeg sitter i Dannelsesutvalget sammen med Odd Einar Dørum og Inga Bostad. Vi vil komme med forslag til gjennomgripende universitetsreformer fra et dannelsesperspektiv, for å heve kvaliteten på studiene.

– Hva er dannelse?

For første gang denne morgenen får jeg øyekontakt.

– Med dannelse mener jeg evnen til å kunne fremstille et argument, skrive godt og klart, vite hva du sier og hvilke tradisjoner du knytter deg til, ha bred kunnskap om blant annet etiske, estetiske, samfunnsvitenskapelige, naturvitenskapelige og historiske emner. Og ikke minst kritisk sans, vite om svakheten i egne resonnementer og ha evne til å sette deg inn i hva din motstander står for. Dette er mine dannelseselementer.

Han stopper for å trekke pusten.

– Det er høye idealer, om jeg får skyte inn noe.

– Er det noen vits i leve hvis du ikke har høye idealer, da? Da kan du heller bli aksjemekler. De gjør det bra for tiden.

– Det er jo finanskrise?

– Finanskrisen gir håp om at hegemoniet av banal økonomisme kan avløses av andre kriterier.

Han sukker.

– Jeg er gammel og trett og reaksjonær.

– Hva mener du med det?

– Med det mener jeg at det er viktig med høye standarder i språk og forskning, og at kunnskap er det aller viktigste. Det er helt off å si noe slikt i dag. Ingen hører.

– Ikke studentene dine heller?

– Studentene kjenner ikke noe annet samfunn. Derfor får vi heller ingen revolusjon. Det er som med proletariatet i 1840-årene. Jeg kan ikke fatte at studentene har funnet seg i gjennomstrømningsreformen og vandaliseringen av ex.phil. Dette er et universitet som er herjet med. Ikke av intellektuelle, men av byråkrater. Norske studenter får steiner for brød.

– De har jo deg.

– Hyggelig at du sier det. Men det var like mye min stipendiat Anders Ravik Jupskås og Fagutvalget som startet opp frokostene. Det må du fremheve.

Bernt Hagtvet er preget av studier ved eliteuniversitetet Yale i USA.

– Der borte var det den naturligste sak i verden å forene studier med det sosiale, med kunst og kultur. Her i Norge er skottene mellom studier og kultur vanntette. På et fag som statsvitenskap, som er så rettet mot samfunnet, burde det være en selvfølge hele tiden å ha en slipeflate mot aktuelle hendelser i samfunnet.

– Hvor kommer kunsten inn?

– Kunsten gir håpet. Kunsten former menneskers identitet. Uten kunsten er livet bare en serie regnskapsproblemer, kjærligheten unntatt selvfølgelig. En dag har jeg lyst til å lage et kurs om skjønnlitteratur og statsvitenskap; Politics of the Novel. Jeg har visse planer.

– Hvilke forfattere setter du mest pris på?

– Mitt Orwell-bibliotek ligger der.

Han nikker mot sofasetet ved siden av meg.

– Jeg leser for lite skjønnlitteratur.

– Og så maser du på sønnen din?

– Ja. Jeg får ikke tid. Jeg leser andre ting. Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør. Min sønn vil nok gjennomskue meg en dag.

Han fortsetter ufortrødent.

– Universitetet bør utfordre studentene på flest mulig menneskelige områder. De er ikke her bare for å lære seg et pensum. De er her for å utvikle seg som mennesker.

– Hva betyr det?

– Menneskelig modning betyr innsikt, det betyr selverkjennelse, det betyr moralsk refleksjon over tilværelsen. Ikke minst betyr det gjennomtenkning av hva det vil si å handle.

– Politikk er samhandling i det offentlige rom, sier Hannah Arendt.

– Hun har rett. Jeg traff Hannah Arendt i 1972. Jeg har skrevet et essay i den norske versjonen av hennes verk Eichmann i Jerusalem. Det kunne blitt bedre.

Han reiser seg og begynner å lete.

– Ellers er det bare menn på listen over dine forbilder: Stein Rokkan, Juan Linz, Robert Dahl, Ian Kershaw, Dietrich Bracher, Raul Hilberg, Hans Fredrik Dahl...

Han avbryter meg tvert.

– Kjønn er uvesentlig. Hannah Arendt har levert en glitrende analyse av totalitære styreformer. Hun var også i besittelse av selvstendighet og mot. Hun var jøde selv, men vek ikke fra å ta opp spørsmålet om hvorvidt jødene selv bidro til sin egen tilintetgjørelse gjennom jøderådene.

– Har du oppkalt datteren din etter henne?

– Ja, hun er oppkalt.

– Virkelig?

– Nei, nei. Det ville være for pretensiøst, stakkars jente. Men vi ble inspirert av filmen Hannah and her sisters, som kom akkurat da. Hannah and her sisters!

Professoren roper så det gjaller i veggene. Han leter fortsatt.

– Før jeg går av må de gi meg et større kontor.

– Kunnskapskanalen har også laget en produksjon der Helgard Mahrdt og jeg samtaler om Hannah Arendts filosofi. Slikt må vi ha mer av; jeg vet det er interesse der ute for slikt stoff. Det var moro.

Bernt Hagtvet tror på bildenes makt.

– Min historielærer ved Kongsberg Gymnas viste filmen Sannheten om hakekorset da jeg var femten år. Siden har jeg forsøkt å forstå hvordan folkemord er mulig. Jeg viser den samme filmen til studentene. Jeg viser Hotel Rwanda, som handler om folkemordet i 1994, der nesten én million tutsier ble slaktet ned på 100 dager uten at verdenssamfunnet grep inn, ni timer lange Shoah, om nazistenes massedrap på jøder, dokumentarer om psykologiske eksperimenter i USA, som viser hvor lett det er å forvandle normale mennesker til halvsadistiske overgripere.

– Sterke filmer. Gråter studentene?

– Jeg vet ikke om de gråter, men jeg håper de blir rystet.

– Du vil at de skal bli rystet?

– Selvfølgelig. Jeg vil at de skal forandre seg som mennesker.

Bernt Hagtvet tror ikke det er mulig å bli en god statsviter uten å sette seg inn i de store katastrofene i det tjuende århundre.

– Historiestudiet burde være obligatorisk på statsvitenskap. Jeg overholder aldri pensumbegrensningen på mine kurs.

– Har du fått noen klager?

– Ingen. Snillisme er den verste form for undertrykkelse. Vi stiller høye krav, men så stiller vi også opp for studentene. Vi arrangerer lesegrupper, gir doble forelesninger, tar studentene på ekskursjon til Berlin, der de kan se restene etter røde og brune diktaturer.

Han hever stemmen.

– Et auditorium er et hellig rom, sier han med trykk på hvert ord.

– Gi far et folkemord, og han blir lykkelig,
sier Hannah.

– Hun ler av meg, medgir Bernt Hagtvet.

– Er du et alvorlig menneske?

– Ja. Antagelig altfor alvorlig.

– Altfor alvorlig?

– Ja. Jeg kan bli sint noen ganger. Litt for sint.

– Har det gitt deg noen problemer?

Det blir stille.

– De er til for å overvinnes.

– Du har hisset på deg mange med dine utspill om den kommunistiske bevegelsen i Norge på syttitallet, AKPml-erne.

– Det var en utsøkt fornøyelse.

– Du havnet nesten i retten?

– Jeg ble truet med rettssak og spyttet på, men det hører med til yrket. Jeg sier som Harry Truman: “If you can’t take the heat, get out of the kitchen.”

– Du har ikke beklaget dine uttalelser?

– Jeg, nei? Det er de diktaturbegeistrede som skal komme med en unnskyldning for sine enorme feilbedømmelser. De fikk råd fra sine egne om at det er litt av et paradoks å bruke det borgerlige rettsapparatet mot meg for å bedømme
et politisk spørsmål. En rettssak kunne blitt ganske festlig.

– Du har blant annet uttalt at AKPml-ere drev med våpentrening.

– Jeg siterte bare en danske. Jeg påsto ingen ting. Dette er ikke hva saken handler om. Langt viktigere er det å se på at partiet aldri har unnskyldt sin støtte til Pol Pot, Mao og Stalins herjinger. Hvor er den moralske selverkjennelsen her? Jeg anbefaler Dag Solstad å reise til Kambodsja. Besøke Tuol Sleng-fengselet. Ta med Pål Steigan.

– Har du fått svar?

– Nei. Noen av dem som deltok i AKP-ml, har tatt et oppgjør med hva de støttet. Mange har ikke det. Noen av dem hater meg virkelig. Det er flott.

Bernt Hagtvet står helt og fullt inne for det han har sagt.

– Bare tanken på at Blindernstudenter kunne gå inn for å støtte et diktatur på syttitallet er for meg gåtefull. Jeg tror ingen, ingen som ikke har prøvd det, kan forestille seg hvor uhyrlig det er å leve i et diktatur.

– Man vet ikke hva man har i demokratiet før man mister det.

– Det har du fullstendig rett i.

– Hvordan kan vi beskytte oss?

– Ved et stadig fokus på demokrati, frie valg, fordeling av makt, ved åpen offentlig debatt. Vi må ikke glemme at den totalitære fristelsen lurer like under overflaten i det moderne samfunn. Det tok seks år å forvandle en av Europas kulturnasjoner, Tyskland, med den mest moderne konstitusjonen, Weimarforfatningen, til en stat der folk passivt så på drap på jødene under Krystallnatten i 1938.

– Hvordan kunne det skje?

– Det skyldtes kombinasjonen av nasjonal fornedrelse etter første verdenskrig, en karismatisk leder, dyp økonomisk krise, en illiberal politisk kultur, frykt for kommunismen, latent antisemittisme i befolkningen og en tragisk splittelse i arbeiderbevegelsen. Det kunne skjedd i mange andre land også. Jeg vil bare minne om at de som sto for jødedeportasjonene i Norge, var nordmenn.

– Ligger ondskap latent i menneskets natur?

– Menneskets natur er foranderlig. Du kan få mennesker til å gjøre omtrent hva som helst bare fristelsene er store nok. En nøkkel ligger i politiske ideologier som løfter hele kategorier av mennesker utenfor universet av moralsk forpliktelse, som under nazismen, Sovjet-kommunismen, i Rwanda, eks-Jugoslavia, gjennom å gjøre dem til ikke-mennesker, under-mennesker. Spørsmålet, han er lavmælt påtrengende nå, spørsmålet er hvorfor noen sier nei.

– Diskuterer du fag med din kone over middagsbordet?

– I den grad vi har middag. Guri er en kjempeflink historiker. Jeg lærer masse av henne.

– Du spiser frokost med studentene, men har ikke middag med kona?

– Det er hun som ikke kommer hjem. Hun er viserektor på BI. Det er som å leve i en vindtunnel.

Han reiser seg og tar ned et nytt bilde.

– Dette er den store mannen, Stein Rokkan. Jeg har gitt ut en bok om ham. Han var min veileder. Han så meg. Det er noe av det viktigste du kan gi en student. Gi anerkjennelse, se dem. De må få bekreftelse på at de er verdt noe. Da vokser de som mennesker.

– Hvordan gjør du det?

– Jeg tar dem med ut og drikker øl med dem.

– Det er der middagene med kona går føyken?

– Det er der middagene med kona går føyken.

En jente på rundt ti år med mørkt hår og øyne svarte av fortvilelse titter ned på Bernts skrivebord. I Kambodsja fotograferte de ofrene før de ble massakrert.

– Er det forsidepiken?

– Nei, men det kunne vært henne.

Folkemordenes svarte bok er tung og uhyggelig lesning. Den kom ut i 2008.

– Hva som inspirerte meg til å lage denne boka? Det faktum at det drepes flere mennesker av sivile regjeringer enn i krig.

– Finnes det ikke lystigere ting å holde på med?

– Jeg underviser også om nazismen.

– Egentlig har jeg aldri opplevd motgang selv, reflekterer han.

– Jeg har vært på Nansenskolen, ved Yale, et år i Oxford, elleve år i Bergen, ved Chr. Michelsens Institutt. Jeg har vært enestående privilegert. Han avbryter seg selv igjen.

– Jeg klager av og til over at det er trangt her på universitetet. Men friheten jeg har til å undervise og drive med det jeg vil, er enestående. Jeg elsker universitetet, jeg. Det er bare litt forsmådd kjærlighet av og til.

– Gutten som titter frem bak en stolpe på bildet ved siden av piken fra Kambodsja, er det deg?

– Det er meg. Det minner meg om uskyldens tid. Du må ikke fremstille meg som så veldig reaksjonær. Jeg er bare litt reaksjonær. Særlig om morgenen. Men jeg kan ikke tie heller. Samfunnet er skjørt. Vi må være på vakt.

– Aldri hvile?

– Aldri hvile.

Av Kari Tveito
Publisert 1. feb. 2012 11:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere