Generasjonsbånd er tett knyttet – og sårbare

Forholdet mellom generasjonene er i de fleste familier nært og godt: Nærmere 70 prosent av de eldre oppgir at de er sammen med barn eller barnebarn ukentlig. Men skilsmisse gjør generasjonsbåndene sårbare: Godt voksne skilsmissedøtre har et overraskende dårlig forhold til sine fedre.

 

Foto: Francesco Saggio

 

– Relasjonen mellom barn og foreldre er svært stabil. Å få seksti år sammen er helt nytt i historien, og stadig flere kan regne med å få oppleve det, påpeker Katharina Herlofson, stipendiat ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO.


Hun deltar i et stort forskningsprogram ved NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.


– Disse demografiske endringene reflekteres bare i liten grad i norsk familieforskning – som nesten utelukkende omfatter småbarnsfamilien. Men det er faktisk slik at de fleste barn er voksne. Foreldregjerningen slutter ikke den dagen barna fyller 18 år. Når barna får egne barn, blir en del av oppgaven å støtte og oppmuntre dem i deres foreldrerolle, understreker Herlofson. 


Rykker ut når det trengs


Lavere fruktbarhet og økt levealder over tid har gjort mange familier topptunge, med flere gamle enn unge.


– Færre barnebarn å fordele oppmerksomheten på og bedre helse, gjør at den eldre generasjonen tilfører viktige ressurser til barnefamiliene. Barnehager og fritidsordninger fyller langt fra alle behovene som småbarnsfamilier har for tilsyn og hjelp. Besteforeldre fungerer som uformelle bakvakter, et slags heimevern – fleksible og klare til å rykke ut når det trengs. Besteforeldres rolle er i det hele tatt undervurdert i det norske samfunnet, mener forskeren.


Blant kvinner og menn med barn under elleve år, har 95 prosent minst én av foreldrene i live. Omkring halvparten av dem oppgir at de får hjelp med barnepass fra egne foreldre. Dersom vi også inkluderer svigerforeldre, finner vi at minst tre av fire familier mottar hjelp.


– Foreldrenes kjønn har stor betydning her: Hjelp fra mor nevnes dobbelt så ofte som hjelp fra far. Far hjelper nesten bare hvis mor hjelper. Mødrene stiller i langt større grad opp som barnevakt uavhengig av hva fedrene gjør. Fedre som lever alene, bidrar i liten grad med hjelp og støtte. Når parforhold oppløses i mellomgenerasjonen, intensiveres hjelp til kvinner med små barn, særlig fra mor til datter. Skilsmisse i den eldste generasjonen fører derimot til mindre hjelp. Blant småbarnsforeldre med skilte foreldre er det færre som får hjelp enn blant dem som har gifte foreldre. Forskjellene er særlig store når det gjelder hjelp fra fedre, framholder forskeren.


Skilsmisse gir sårbare generasjonsbånd


Det er ikke bare når det gjelder hjelp til pass av barnebarn, at vi finner klare effekter av  skilsmisse. En langt større andel voksne skilsmissebarn vurderer forholdet til foreldrene som dårlig sammenliknet med dem som har gifte foreldre.


I den internasjonale forskningen om relasjoner mellom voksne skilsmissebarn og foreldre, har det vært vanligst å ta foreldres perspektiv. Og i de aller fleste studiene er barna yngre voksne. Herlofson har sett på skilsmissebarn som er 40 år og eldre. Siden det ikke er så vanlig for middelaldrende å ha skilte foreldre, må det store utvalg til for å studere effekten av skilsmisse for relasjoner mellom godt voksne barn og foreldre. 


– Med det store datasettet vi har, er vi så heldige å kunne analysere kvaliteten på forholdet mellom voksne døtre og sønner og hver at deres skilte foreldre – både sett fra foreldrenes og fra barnas synsvinkel. Dermed trer åtte ulike beskrivelser av foreldre-barn-forholdet fram, forteller Herlofson.


Dårlig forhold far-datter


Generelt er det slik at foreldre vurderer kvaliteten på forholdet til sine barn mer positivt enn det de voksne barna gjør. Forskeren mener at grunnen kan være at foreldrene har investert mer i barna enn vice versa, og at relasjonen dermed betyr mer for foreldrene. Kontrastene i relasjonsvurderinger er imidlertid mest framtredende når vi ser på forholdet mellom voksne barn og skilte foreldre.


– Skilsmissedøtre og fedre opplever forholdet svært forskjellig. Én av tre døtre vurderer kvaliteten på forholdet som dårlig eller svært dårlig, mens én av ti fedre gjør det samme. Godt voksne døtre av skilte foreldre har et overraskende negativt forhold til sine fedre, framholder Herlofson.


Hun viser videre til de store kontrastene i syn på relasjonen mellom mødre og døtre.


– Andelen skilsmissedøtre som sier at forholdet til moren er dårlig, er nesten fem ganger så stor som andelen mødre som opplever forholdet til datteren på samme måte. Ser vi på relasjonen mellom skilte mødre og sønner derimot, er kontrastene langt mindre.


Resultatene viser altså at relasjonen mellom mor og datter er langt mer sårbar enn forholdet mellom mor og sønn når mor er skilt.


– Dette er et interessant funn, med tanke på den uendelige mengde litteratur som er skrevet om forholdet mellom mødre og døtre, og som stort sett slår fast at båndet mellom de to er svært sterkt og varer livet ut, bemerker forskeren.


Ikke gjemt og glemt


Til tross for at skilsmisse i foreldregenerasjonen gir sårbare generasjonsforhold, framstår eldres familiebånd i stor grad som nære og tette. Nærmere 70 prosent oppgir at de er sammen med barn eller barnebarn ukentlig. Omtrent en fjerdedel har daglig kontakt. Overføringer av hjelp og tjenester mellom generasjonene er omfattende.


– Foreldregenerasjonen fungerer som hjelpere svært lenge. Foreldre er netto ytere til de er i syttiårsalderen: De gir mer enn de får av praktisk hjelp og finansiell støtte. Deretter snur balansen når det gjelder praktisk hjelp. Mot slutten av syttiårene vil foreldrene etter hvert ha behov for mer hjelp enn de selv kan gi.

Av Trine Nickelsen
Publisert 12. mars 2013 15:40
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere