Den internasjonale kvinnedagen er 100 år: Mytene om 8. mars

Professor i historie Gro Hagemann skapte selv historie da hun 8. mars 1972 relanserte kvinnedagen i Norge. – Jeg studerte kvinnehistorie og fikk ideen til en slik dag rett fra bøkene. Jeg visste ikke da at det allerede fantes en norsk tradisjon for markering av dagen.

HUNDRE ÅR: I år er det 100 år siden tyske Clara Zetkin (til venstre) lanserte ideen om en egen kvinnedag. Her avbildet sammen med Rosa Luxemburg i 1910.

I år kan man høre et historisk sus over den internasjonale kvinnedagen 8. mars: det er 100 år siden dagen ble vedtatt på den andre sosialistiske kvinnekongressen i København i 1910.

– Året etter ble dagen markert i flere byer: blant andre i Paris, New York og Boston. I USA valgte man å markere den siste søndagen i februar, i flere europeiske land var det 18. mars som ble valgt, uten at det er riktig klart hvorfor det ble akkurat denne dagen, forteller Gro Hagemann .

Det er fremdeles mye vi ikke vet om de tidlige markeringene av kvinnedagen. Men dette vet vi: Clara Zetkin var en sentral skikkelse innenfor den tyske arbeiderbevegelsen, som var ledende i det internasjonale, sosialistiske samarbeidet og et forbilde for arbeiderbevegelsen i Skandinavia.

Hun var en god venninne av den revolusjonære politikeren Rosa Luxemburg , men Zetkin var mer opptatt av det såkalte “kvinnespørsmålet” enn Luxemburg.

– Stemmerett for kvinner var det sentrale, politiske spørsmålet på begynnelsen av 1900-tallet. Men spørsmålet ble først og fremst frontet av den såkalte borgerlige kvinnebevegelsen, mens arbeiderbevegelsen, noe baktung, prioriterte alminnelig stemmerett for menn. Dette ville Zetkin gjøre noe med, sier Hagemann.

Zetkin tok dermed initiativ til de første sosialistiske kvinnekongressene.

– Å markere kvinners rettigheter gjennom en egen dag, var et typisk tegn i tiden. Arbeiderbevegelsen var generelt opptatt av å skape sekulære markeringsdager på den tiden, sier Hagemann. I 1915 kom kvinnedagen til Norge.

Kvinnesak ble fredssak

Det året var fortsatt stemmeretten et stort spørsmål internasjonalt, selv om Norge hadde vedtatt alminnelig stemmerett for kvinner i 1913. Men med første verdenskrig som bakteppe, var det krig og fred som dominerte kvinnedagen da den for første gang ble markert i Norge.

– Klassesolidaritet på tvers av nasjoner og krav om “brød og fred” var opplagte saker. Kvinneperspektivet ble satt i forhold til kvinners tap og offer: Hvor er våre sønner og menn? I denne perioden vokste fredsbevegelsen, forteller Hagemann.

I Kristiania var det Alexandra Kollontaj som talte til norske kvinner i 1915. Hun var et fremtredende medlem av det russiske kommunistpartiet, og levde lange perioder i eksil, blant annet i Sverige. Det var også hun som tok initiativet til markering av kvinnedagen i Russland.

Selve datoen 8. mars ble etablert etter at kvinner i St. Petersburg demonstrerte på kvinnedagen i 1917 og skapte selve opptakten til den russiske revolusjonen. Etter den russiske kalenderen startet demonstrasjonene 23. februar, som tilsvarte 8. mars etter vestlig kalender. Datoen ble i 1922 utpekt av Lenin til kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen.

Også i Norge ble 8. mars frem til 70-tallet knyttet til sosialistiske og kommunistiske partier. I tiåret før andre verdenskrig ble dagen knapt markert. Da den dukket opp igjen etter annen verdenskrig, handlet den mest av alt om aldri mer krig, og ble market av Norsk Kvinneforbund, som sto kommunistene nær.

I etterkrigstidens kalde, politiske klima ble 8. mars i Oslo etter hvert redusert til en liten gruppe kvinner som marsjerte ned Karl Johan.

Hagemann forteller at hun i 1972 ikke engang ante at denne markeringen fantes.

70-tallet ville utfordre

– Over hele den vestlige verden ble markeringen av kvinnedagen relansert med den nye kvinnebevegelsen fra slutten av 1960-tallet. I Norge var det Kvinnefronten som først tok initiativet i 1972, men allerede året etter sluttet mange organisasjoner seg til. Vi i Kvinnefronten ønsket å være anstendige, seriøse og politiske. Vi krevde barnehager og internasjonal kvinnefrigjøring. Da nyfeministene plutselig dukket opp på selve dagen med provoserende paroler som retten til å ligge øverst, ble det tumulter. Vi løste dette ved å passe på at de holdt avstand til oss i toget, minnes Hagemann i dag med et smil.

– Vi var ikke mange i 1972, men fikk en del presse, ikke minst på grunn av splittelsen som oppsto mellom Kvinnefronten og nyfeministene, sier Hagemann.

Med det internasjonale kvinneåret i 1975 ble dagen for alvor en bred demonstrasjonsdag. I 1978 gikk 20 000 i tog i Oslo. Det var året da kvinnene fikk retten til selvbestemt abort og likestillingsloven vedtatt.
Utover 80- og 90-tallet blir 8. mars en dag i stor grad ivaretatt av politiske partier og feministiske grupperinger, og sakene blir mindre samlende enn store spørsmål som særlig abort var på 70-tallet.

– Selv går jeg ikke lenger i 8. mars-tog. Det står ikke lenger noe på spill på samme måte. 8. mars har blitt en dag som ingen er imot, en dag da vi feirer likestillingen i Norge, sier professoren.

Hun mener det er flere gråsoner og dilemmaer i dag.

– Vi har fått mer likestilling, men dette har også en pris. Likestillingen skaper nye sosiale skiller og fører med seg utfordringer vi ikke så tidligere. Kvinnesaken er mer komplisert i dag, hevder Hagemann, som mener vi trenger refleksjon, snarere enn enn svart-hvitt-kamp, og spør:

– Men det at kvinner opplever så mange forskjellige kamper, er kanskje nettopp et resultat av at mye allerede er oppnådd?

Av Linn Stalsberg
Publisert 1. feb. 2012 11:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere