Verdenslitteratur for første gang på norsk

En bokserie med hellige skrifter fra hele verden, er trolig det største formidlingsprosjekt i Norge noen sinne. Siden første bind ble utgitt for ti år siden, er det kommet 59 til. Mer enn 250 000 bøker er solgt. Og ennå er det ikke slutt.

SEKSTI BIND: – Bokserien gir oss innblikk i hvordan mennesker har tenkt på seg selv helt fra de første sivilisasjoner. Mye av den religiøse litteraturen er grunnleggende for hele verdens kulturutvikling, sier Jens Braarvig. (Foto: Ola Sæther)

De er lysegule i papiromslaget, de er preget med dekor i gull og klare farger og har et format som gjør at de nærmest friksjonsløst glir ned mellom leppestift og mobiltelefon i en dameveske.

På tusenvis av sider fordelt på til nå seksti bind åpenbares for norske kvinner (ja, for vi vet det jo: det er den feminine delen av befolkningen som framfor alt leser bøker) og norske menn hele verdens religiøse arv – tusener av år tilbake i tid; vakre, uforståelige, morsomme, absurde fortellinger.

For menneskene har bestandig strevd med dette: Hvem er vi, hvor går vi og hvordan ble verden til? Her er tekster fra jødisk kabbalah, kristendom, islam, hinduisme, taoisme, buddhisme, gnostisisme, sufisme, zen-buddhisme – og fra religioner med rot i urbefolkninger omkring i verden, til tekster fra babylonske, greske, egyptiske, norrøne, persiske og tibetanske tradisjoner. Hver annen måned i et helt decennium har et nytt bind taktfast kommet ut.

– Som historiker og kulturarbeider er det et stort privilegium å bo i Norge, fordi så mye av verdenslitteraturen ikke er oversatt. Formidlingsoppgavene er fremdeles veldig store. I denne serien er mange av tekstene translatio princeps, den første oversettelse, forteller professor i religionshistorie, Jens Braarvig ved Universitetet i Oslo.

Braarvig er én av tre hovedredaktører for bokserien og har selv oversatt fra sumerisk, akkadisk, gresk, sanskrit, ugarittisk og tibetansk. Han arbeider for øvrig også med mange andre historiske språk.

– Bokserien gir oss innblikk i hvordan mennesker har tenkt på seg selv helt fra de første sivilisasjoner. Mye av den religiøse litteraturen er grunnleggende for hele verdens kulturutvikling.

Bak de foreløpig seksti bøkene i serien, står et stort antall vitenskapelig ansatte – fra Universitetet i Oslo og fra landets andre universiteter.

– Vi har greid å lage helt enestående bøker basert på en lang rekke spesialisters nærlesinger av de opprinnelige tekstene på originalspråkene. For meg har det hele tiden vært et mål å vise at dette er state of the art humaniora, det beste vi har. Det sitter mange svært dyktige folk fra ulike fagfelt rundt omkring på universitetene, og det har vært min store tilfredsstillelse å få dem med i arbeidet med denne serien, slik at de har kunnet formidle sine kunnskaper til et større publikum, medgir Braarvig.

– Mye av det som står i bøkene, er svært langt unna vår egen virkelighet. Vi legger derfor mye arbeid i å lage gode og grundige innledninger. Disse fungerer som en slags bruksanvisninger. De aller fleste oversettelsene er gjort på grunnlag av ofte meget vanskelig tilgjengelige originaler, og slik er det lagt ned et omfattende forskningsarbeid av de mange deltakerne i formidlingsprosjektet.

Professoren bemerker at bokserien omtales som et formidlingsprosjekt. Men prosjektet har ikke blitt til i universitetets regi og har heller ikke mottatt noen form for økonomisk støtte.

– Et av de største formidlingsprosjekter noen gang her til lands står økonomisk helt på egne bein. Den norske Bokklubben, som i visse kretser mangler status, har i løpet av de ti siste årene gjort en formidabel kulturinnsats og formidlingsinnsats for Universitetet i Oslo. Det synes jeg er interessant, for å si det sånn. Jeg vil takke Bokklubben og tidligere redaktør der, Alf van der Hagen, som lanserte ideen og greide å få gjennomslag for den. Forfatter Tor Åge Bringsværd er også redaktør for serien. Vi tre har hatt et utmerket samarbeid.

Verden – en fortelling?

Religionshistorikeren viser til at mennesker til alle tider og i alle kulturer har søkt etter forbilder, at de ustanselig forsøker å speile seg i noe transcendent, noe utenfor seg selv, noe som overskrider erkjennelsens og erfaringens grenser.

– Vi kaller oss Homo sapiens, det vitende menneske. Jeg mener at karakteristikken Homo insipiens, det uvitende og søkende mennesket, gir et sannere bilde av oss. Vi er alene i verden om vissheten om at vi ikke vet. Og bestandig har vi villet vite stadig mer for å forklare oss selv, og vi har alltid lett etter sannheter som kan være faste punkter i tilværelsen. Nå har vi vitenskapen, vi analyserer fenomener og finner fram til ny kunnskap. Men i det meste av vår historie er det fortellingen som prøver å gi svarene; som sier hvordan verden ble til, hvordan vi er som mennesker, hvordan Gud er og hvordan samfunnet vårt er. Menneskets plass i skapelsen. Hva som er riktig og galt, sannhet og løgn.

Braarvig peker på at fortellingen, og altså særlig den religiøse fortellingen, har svært sterk forklaringskraft.

– I en viss forstand er det et spørsmål om vi kan redusere hele vår kunnskap om verden til en slags fortelling. Å betrakte fortellingen som det grunnleggende, vil samtidig kunne anføre en type kritikk: alle fortellinger bør ikke tas for gitt som sannhet. Her kan vitenskapen komme oss til unnsetning med sin konsistens, sin dialog og regler for hvordan man kritisk gestalter utsagn som er sanne. Det er noe annet enn autoritært, på prestelig vis, å forkynne en særlig type menneskebilde.

Professoren minner om at vi i dag skiller religion ut som en egen og avgrenset del av samfunnet, i motsetning til mange tidlige, historiske samfunn da religionen inngikk i et organisk hele.

– Det som for oss er fortellinger og myter, var harde virkeligheter for mennesker før oss, som for grekerne: Beretningene deres forklarer opprinnelsen til verden og beskriver guder og helters liv og opplevelser. Kristendommen gjorde disse greske sannheter om til myter og morsomme fortellinger, og fratok dem dermed deres autoritet. Gjennom hele den to tusen år lange kristne kulturen har Bibelen vært det sanne ord for Jesu etterfølgere. På samme måte kan vi si at vitenskapen, vår tids presteskap og sjamaner, fratar kristendommen dens autoritet og gjør sannheter om til myter. Det som er historie i noen tider, blir altså myter i andre, og det som er myter i dag, blir kanskje sannheter i morgen.
Braarvig forteller at ideen bak den store bokserien er å samle forskjellige menneskebilder. Det å kjenne mange typer menneskebilder, forskjellige måter å tenke på, gir bredde i vår forståelse av verden, og også kunnskap til å kritisere denne eller hin forståelse, eller dette eller hint vitenskapssyn.

– Vi har hatt folk som ville styre innledningen til bøkene i serien, forfekte et religiøst syn. Men da har vi sagt, nei, tusen takk. Vi ønsker at fortellingene skal henge i tomme rom, slik at den enkelte leser skal kunne ta dem til seg og forstå dem slik han eller hun vil, lese dem som litteratur, som andre måter å tenke verden på.

Verdens eldste litteratur

Jens Braarvig er spesialist i buddhismens litteratur, men har også arbeidet med flere andre religiøse tradisjoner, som den greske og den mesopotamiske. Han har oversatt og skrevet innledningen til boken Lotussutraen og andre skrifter fra mahayana-buddismen, som inngår i serien. Men i mange år nå er det særlig mesopotamisk litteratur han har arbeidet med – litteratur fra ’landet mellom flodene’, Eufrat og Tigris. I dette området, som i dag er Irak, finner vi de første høykulturer i verden.

– Litteraturen herfra gir oss enestående innblikk i følelseslivet til mennesker som levde for fire-fem tusen år siden; hvordan de forestilte seg at verden ble til, hvordan de selv ble skapt, om maktkamp, stolthet, bedrag, vennskap, erotikk. Kulturuttrykket som møter oss, er oppsiktsvekkende friskt. Og til hellige tekster å være, er forståelsen for alt menneskelig stor. Det gir en spesiell erkjennelse av det å være menneske når vi kan se oss selv i et så svimlende langt tidssperspektiv.

Professoren er redaktør for utgivelsen Sumeriske skrifter som inneholder et stort utvalg av litteratur på dette mesopotamiske språket. I 15 år har han drevet “Akkadisk-sumerisk seminar”, der flere av seriens bøker er blitt til gjennom utforskning og oversettelse av de eldgamle skriftene i samarbeid mellom studenter og etablerte forskere.

– Tekstene gir et godt bilde av sumerisk litteratur fra den såkalt klassiske, sumeriske perioden, som fra omkring 2400 til 1900 før Kristus. Allerede da var sumerisk i ferd med å bli et “dødt språk”, som latin er det for oss, et skriftspråk forbeholdt de lærde og de store temaer som religion og vitenskap.
Boken Gilgamesh og Atrahasis. To babylonske helter utkom som seriens bind nummer sju. Gilgamesh er verdenshistoriens aller første sammenhengende diktverk som skildrer enkeltmenneskets liv og skjebne. Vi får del i sagnkongens konflikter og lidelser, kjærlighet og glede, men også sorgen han føler over sin venn som dør.

– Eposet har med menneskets søken etter udødelighet å gjøre. Etter vennen Enkidus’ død drar han på jakt etter evig liv. De guddommelige delene av ham selv tørster etter å bli udødelig, mens hans menneskelig del gjør at han aldri oppnår evig liv. Som et av verdens første skjønnlitterære verk, både i sumeriske og akkadiske versjoner, er det som sådant viktig for litteraturvitenskapen, påpeker Braarvig.

Trolig var Gilgamesh en sumerisk konge som levde for mer enn fem tusen år siden. Eventyrene hans var det viktigste episke temaet i den mesopotamiske kulturen og gjenfortalt i århundrer før de ble skrevet ned. Gilgamesh var helten over alle helter i flere tusen år. Braarvig og Bringsværd har sørget for den første fulle og hele oversettelse fra originalspråkene sumerisk og akkadisk til norsk. Den store flommen som ble sendt for å straffe menneskeheten, er temaet i myten om Atrahasis, den babylonske Noa.

– Jeg har dessuten tillatt meg å oversette Enuma Elish, ”Den gang der oppe”, det babylonske skapelseseposet. Her får vi vite hvordan verden ble til i møtet mellom elver og hav, mellom det mannlige ferskvannet og det kvinnelige saltvannet.

Grunnlaget for vår kultur

Braarvig og hans tidligere studenter står også bak en utgivelse av tekster og tekstfragmenter fra den såkalte ugarittiske mytologien: Baal. Gudenes konge i Ugarit. I 1928 kom en bonde i Syria over en gravlund mens han pløyde en åker. Da man begynte å grave, åpenbarte det seg en oldtidsby som leirtavlene fortalte het Ugarit. Den ugarittiske kulturen har siden vært viktig i religionshistorien: Inntil da var Baal bare kjent gjennom Det gamle testamentet. Nå fikk religionshistorikerne en helt ny sammenheng å sette den gammelisraelittiske religionen inn i.

– Har du hørt om Ugarit? Nei. Så det er igjen et eksempel på hvor lite historien i det tredje og annet årtusen før Kristus er kjent. Denne kunnskapen tilhører simpelthen ikke vår allmenndannelse. Det synes jeg er bemerkelsesverdig. Hele grunnlaget for vår kultur, tenkning og vitenskap finner vi jo nettopp i Mesopotamia og områdene omkring. Vi er innlært at antikkens Hellas er vår kulturs vugge. Men grekerne hentet mye fra den mesopotamiske kulturen, som allerede hadde eksistert i noen tusen år. Ingen annen kultur har hatt større nedslagsfelt enn den sumeriske.

Etter alle solemerker var det i Mesopotamia at skriften oppsto for mer enn fem tusen år siden. Kileskriften var opprinnelig et verktøy for handelsvirksomheten, for å kunne registrere varer og avtaler. Tegnene ble risset inn på tavler av myk leire – tegn som har form som en kile, redskapet til å kløyve tre med. Alle de etterfølgende kulturene lånte det sumeriske alfabetet. Kileskriften dominerte i 3000 år. Det er lenger enn vårt latinske alfabet har eksistert.

Glemt i to tusen år

Braarvig konstaterer at den sumeriske kulturen ennå ikke er en innarbeidet del av vår kulturhistorie, enda både skrift, matematikk, det ordnede landbruk og måter å administere større sammfunnssystemer på, har sin opprinnelse i Sumer og Akkad, ved siden av Egypt.

– Men Egypt har liksom alltid vært med oss. Den mesopotamiske kulturen, derimot, gikk fullstendig tapt og var bare kjent gjennom Det gamle testamentet. Evnen til å lese akkadisk språk forsvant ved begynnelsen av vår tidsregning, og i nærmere to tusen år kunne ingen tyde kileskriften på bruddstykkene av leirtavler som man stadig kunne finne i jorda. Først fra midten av 1800-tallet er de sumeriske og akkadiske skriftene igjen blitt tilgjengelige, takket være moderne vitenskap og filologi, og gjennom nitid rekonstruksjon av tekstfragmenter på tusenvis av leirbiter som i dag er spredt rundt i museer over hele verden.

– Lesningen av den babylonske litteraturen førte til en viktig, religionsvitenskapelig diskusjon: Når det var så store likheter mellom de jødisk-kristne forestillingene og den babylonske mytologien, var Det gamle testamentets sannheter også bare mytologi? Diskusjonen, som dreide seg om kristendommens sannhet versus et historisk-kritisk, vitenskaplig syn, er gjerne referert til som ”Bibel og Babel-diskusjonen”. Den pågikk fra siste halvdel av 1800-tallet og helt til omkring 1960. Men nå er den stilnet, for nå er det ikke så viktig lenger. Og der ser man; kristendommen er i dag i det store og hele blitt myte istedet for sannhet.

Braarvig viser til at mange land har hatt tilsvarende samlinger av religiøse tekster fra hele verden i minst hundre år, lagd da de andre religionene ble oppdaget på slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet. Men i Norge altså først nå – og da uten at dette har vært noe ønske fra universitetet.

– Hvorfor?

– Det tror jeg kommer av den manglende interessen for historien som i dag råder ved universitetene. Man ser ikke fullt ut betydningen av å forstå historien som bakgrunn for det nåtidige. Det synes jeg er helt utrolig rart. Jeg synes det er sørgelig at man hele tiden skal anlegge et moderne og kortsiktig nytteprinsipp. Det reduserer forskningen veldig. De historiske forklaringsmodellene gir oss en bedre forståelse av hva mennesket er og kan være, også i dag. I de aller fleste sammenhenger griper vi til historiske forklaringsmodeller, og dess rikere vår historiske kunnskap er, dess lenger tilbake vi kjenner historien, dess bredere er vår bakgrunn for også å kunne forklare nåtiden.

Professoren peker på at mottakelsen som bokserien har fått, viser at interessen for historie blant såkalte folk flest er svært stor.

– Kunnskapstørsten som dette er uttrykk for, gjør meg tross alt optimistisk. Men det er like fullt et paradoks at den arkaiske historien er så lite prioritert i våre universitetsstudier, på tross av den store interessen for denne – også blant studenter.

Braarvig mener at interessen for bokserien også har å gjøre med at folk vil nærme seg religionen på egne premisser. Når den institusjonelle religionen i dag har mindre betydning i folks liv, får religionen, forståelsen av det som er større enn oss selv, mer karakter av å være et valg.

– Religionshistoriker Dag Øistein Endsjø har beskrevet Verdens hellige tekster som nyreligiøsitetens kanon. Det er en interessant betraktning. Mye av den nyreligiøse bevegelsen, med prinsesse Märtha i spissen, forsyner seg av religionshistorien som fra et koldtbord og setter sammen saker og ting som er hyggelige og søte. I dag ser vi at kvinner er en veldig kraft i det uformelle, religiøse liv. Kvinner konstruerer religioner som er snille, som har med barmhjertighet og kjærlighet å gjøre, og som gjerne har en sterkt tilknytning til fysiologien og helsen.

Verden rundt

Det er gått ti år siden Braarvig og kollegene la ut på sin reise jorden rundt.

– Vi startet i Midtøsten og dro videre til Hellas, nordover til eskimoene, til indianerne i Nord-Amerika, vestover til Stillehavet og ut på sydhavsøyene, og herfra til Japan, Kina, India, Tibet og Iran, de store kulturene på rekke og rad. Vi krysset Det indiske hav og kom til Sør-Afrika, reiste nordover til Egypt, for sist å vende tilbake til Midtøsten, dit alt begynte. ”Sirkelen rundt” er den opprinnelige betydningen av encyklopedi. Det har vært vår idé. Selvsagt greier vi aldri å oppfylle det fullt ut. Men vi har vandret uendelig mye lenger enn vi trodde ved reisens start. Og fremdeles er vi underveis.

VERDENS HELLIGE SKRIFTER

• En bokserie som omfatter hellige skrifter fra hele verden og fra ulike tidsepoker.

• Utgis av De norske Bokklubbene.

• Flere titall universitetsansatte har bidratt: Skriftene er oversatt til norsk og innledes med et essay som forklarer bakgrunn, tolkning, virkningshistorie og annet.

• Bokserien har 10-årsjubileum i år: Den startet i 2000 og fortsetter på ubestemt tid.

• Serien består nå av 60 bøker.

• Det er hittil solgt 255 000 bind.

Emneord: Språk og kultur, Teologi og religionsvitenskap, Religionsvitenskap, religionshistorie Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:42
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere