print logo

Sumpindianere avhengig av stinkende søppelhaug

En illeluktende og livsfarlig søppeldynge i Amazonas er blitt sumpindianernes møtepunkt med den vestlige verden. Her sanker de inn klær og kokekar. De frakter alt med elvekano til landsbyen tjue mil unna.

ENORM STANK: Sosialantropolog Christian Sørhaug tilbrakte to uker av feltarbeidet sitt på en livsfarlig søppelplass for å se hvilke gjenstander indianerne tok med seg til landsbyen sin, 200 kilometer unna. Foto: Christian Sørhaug.

En enorm og stinkende søppelhaug i Venezuela har i flere tiår vært et viktig kulturelt møtested mellom den vestlige kulturen og landets 25 000 waraoindianere.

Waraoindianerne er den nest største av Venezuelas 27 urbefolkningsgrupper. De fleste av dem bor i det isolerte Orinocodeltaet, et sumpområde helt nordvest i landet. Deltaet, halvparten så stort som Danmark, er delt opp av åtte elver og millioner av kanaler. Det fins ingen veier. All ferdsel skjer med kanoer. Det er nesten 300 kilometer til provinshovedstaden.

Som sosialantropolog har stipendiat Christian Sørhaug på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo vært interessert i om samhandlingen med kreolene (storbefolkningen i Venezuela) har endret indianersamfunnet. Han har studert både konsum og identitet.

– Waraoene lever av hagebruk, fiske, jakt og sanking i naturen. Nå har de også begynt å sanke gjenstander som kokekar, metaller og klær på søppelplassen, forteller Christian Sørhaug, som har hatt to lange feltarbeid i en av indianderlandsbyene i det isolerte sumpområdet, åtte måneder i 2001 og ett år fra 2006 til 2007. I løpet av disse fem årene økte antall innbyggere fra 180 til 250.

Mangler penger

For hundre år siden brukte ikke waraoindianerne klær. Nå er klær vanlig. Problemet er at tekstiler koster. De har stort sett ikke penger.

– De drar til søppelhaugen for å finne klær. Der samler de også spiker, metaller, kokekar og økser, slik at de kan hogge ut kanoene sine.

Søppelhaugen

Det tar en uke å padle til søppelhaugen, vel 200 kilometer unna. Søppelhaugen ligger i den forvokste millionbyen Ciudad Guyana inne i Amazonas. På sekstitallet var Ciudad Guyana bare en liten provinsby med 10 000 innbyggere.

– Søppelplassen er forferdelig. Alle sier de blir syke. Etter noen uker venner de seg til stanken.

Områdene rundt søppelhaugen regnes som svært farlige, med mye vold og mange drap. Der har waraoindianerne etablert en landsby. Husene er bygd av bølgeblikk og papp.

Da Christian Sørhaug skulle finne landsbyen på egen hånd, måtte han spørre flere drosjesjåfører før han fant en som turde kjøre ham dit.

Sørhaug fikk raskt kontakt med overhodet i landsbyen. Han var i slekt med “familien” hans i elvedeltaet. Det gjorde det enklere å få kontakt. Han viste Sørhaug søppelhaugen. Waraoene kaller området for kirkegården – stedet for de døde. Mange blir drept av desperat fattige mennesker.

– Jeg hadde ikke lyst til å gå der alene. Det er en enorm dal med avfall, der lastebilene står i kø for å dumpe søppelet. Bulldosere jevner ut søppelet. Faren for å bli overkjørt er stor. Jeg fikk ikke inntrykk av at de ansatte brydde seg om at det var mennesker der. Det er mange små branner som forbrenner søppelet, millioner av fluer, svære åtseletere og gribber. Man tråkker på skitne bleier. Stanken er enorm i 40 grader.

Sørhaug var der i to uker for å se på flyten av materialer fra søppelplassen til landsbyen i elvedeltaet.

De som bodde ved søppelplassen, ville ikke tilbake til elvedeltaet, men de kunne kanskje tenke seg å dra på ferie dit.

Farlig reise

De fleste som kommer roende fra elvedeltaet til søppelplassen, er unge, ugifte menn. De bruker en måned på søppelturen, en uke hver vei og to uker på søppelplassen. Reisen er ikke ufarlig.

– Det er mange pirater langs den sydlige delen av elven. De robber alt. Ikke alle overlever turen. I landsbyen min kom alle tilbake.

Vel hjemme blir de unge mennene en form for helter. Gjenstandene fordeles raskt.

– Turene gir prestisje. Dessuten er det godt å være alene en måned. Livet i landsbyen er ensformig. Da kan ekstraordinære ting være spennende.

Humoren er viktig. Selv om kanoen er liten, tok en av de unge mennene en gang med seg en sykkel. For moro skyld.

– Selv om det ikke er mulig å sykle en meter i sumpområdene, syntes han sykkelen var eksotisk.

LANDSBYER PÅ PÅLER: De fleste waraoindianerne bor i et isolert sumpområde nordvest i Venezuala. De lever av hagebruk, fiske, jakt og sanking i naturen. Nå har de også begynt å sanke gjenstander som kokekar, metaller og klær på en søppelplass tjue mil unna. De padler dit med kano. Foto: Christian Sørhaug.

Sjamanisme

Gjennom landsbyen, som står på påler i elvedeltaet, går en halvkilometer lang gangbru med hus på begge sider. Ingen av husene har vegger. Tidevannsforskjellen er på flere meter. Jordsmonnet oversvømmes hver dag. Avtredet er ute på noen tømmerstokker over vannet bak husene.

Spedbarnsdødeligheten er høy. Halvparten av spedbarna dør. Indianerne mener “elvefolket” har skylden. Elvefolket er ånder som angriper mennesker og gjør dem syke.

– Sjamanene er i konstant konflikt med dem. De tror også at elvefolket blir tiltrukket av blod. Menstruerende jenter må derfor holde seg lengst mulig vekk fra elven i egne menstruasjonshytter.

Nye matvaner

De siste 40 årene har antall waraoindianere økt fra 7000 til 25 000 innbyggere. Da misjonærene kom, internerte de indianerne. Misjonærene er capusinere, en av de tre katolske misjonærretningene i Latin-Amerika.

Misjonærene hjalp dem med å lage hager til rotfrukten. Før britene koloniserte nabolandet på attenhundretallet, var palmen den viktigste næringen. Palmen er likevel ikke glemt. I de råtne stammene fins store, feite larver.

– Larvene er nydelig og mektig mat.

Tilpasser håndverkskunsten

Palmebladene brukes til hengekøyer, og palmefibrene brukes til kunsthåndverk og til enorme presser, for å klemme giften ut av rotfrukten.

– For å tjene penger lager de små miniatyrversjoner av rotfruktpressen, slik at de skal passe inn i reisevesken til turistene.

Mellommennene kjøper turisteffektene med stor fortjeneste. Det er sjeldent at turister kommer til landsbyen.

– For å få de rette fargene bruker de plastikkposer fra søppelhaugen innimellom palmefibrene. Dette viser transformasjonen av håndverkskunst når kulturer møtes.

Pengestøtte

I 2001 var søppelplassen det viktigste stedet for å få tak i materielle ting. I dag er det ikke like attraktivt å dra dit. De siste årene har landets president gitt penger til velferdstiltak.

– Noen av beboerne får i dag en liten sum i måneden. Da har de råd til å kjøpe mel, sukker og litt klær. For de landsbyene som ikke får velferdspenger, er søppelplassen fortsatt den viktigste kilden til industrielle konsumvarer.

Kulturell endring

Christian Sørhaug mener at dagens amazonindianere blir feil fremstilt i populærlitteraturen.

– Vi må slutte med det romantiserende bildet av indianere som løper rundt med pil og bue i skogen. De lever i marginene i det latinamerikanske storsamfunnet. Mange lever av tigging, og det er mye dritt og prostitusjon. Jeg har studert hvordan den hverdagslige kulturen har endret seg i en landsby når globaliseringsprosesser tvinger seg på. Det er feil å si at de mister kulturen. Selv om waraoene får hagle og motorbåt, blir de ikke “moderne”. De finner nye, kreative måter å være i verden på og har gjenoppfunnet seg selv på nye måter, påpeker Christian Sørhaug.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Yngve Vogt
Publisert 27. mai. 2010 00:00