Ser idéhistorisk på 1900-tallets største kulturkamp

– Jeg bruker Mykle-saken som prisme i kampen mellom kulturradikale og kristen-konservative strømninger i norsk 50-tallsoffentlighet, sier Jan-Erik Ebbestad Hansen. Han undersøker det idéhistoriske grunnlaget for denne epokegjørende konflikten. Det har ingen gjort før ham.

IDÉHISTORIEN: - Det er ikke Mykle-saken i seg selv jeg er opptatt av, men den idéhistoriske bakgrunnen for de kulturradikale og kulturkonservative aktørene i denne striden - representert ved seks av dem, sier Jan-Erik Ebbestad Hansen. (Foto: Yngve Vogt)

– Rettssaken i 1957, da forfatteren Agnar Mykle og hans forlegger Harald Grieg var tiltalt for å ha utgitt den ”utuktige” romanen Sangen om den røde rubin, markerer toppunktet i en strid med røtter tilbake til det moderne gjennombruddet i Norden på 1880-tallet, påpeker professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, Jan-Erik Ebbestad Hansen.

Kulturradikalismen som blomstret opp i norsk mellomkrigstid rundt gruppen Mot Dag og i litterære miljøer, forfektet et moralsyn som sto i skarp kontrast til tradisjonelle, kristne verdier slik de ble forfektet av eksempelvis predikanten Ole Hallesby og bevegelsen Moralsk opprustning, som hadde bred støtte i folket.

Smusslitteratur

Ebbestad Hansen peker på at etter 1945 ble motsetningene spisset med det mange oppfattet som en pervertering av den offentlige moral, gjennom sosialistiske legers seksualopplysningsvirksomhet, utgivelse av den amerikanske Kinsey-rapporten på norsk – ikke minst den delen som omhandlet kvinners seksualitet og hemmelige lyster i 1954 – og oppblomstringen av såkalt smusslitteratur med frislippet av papir etter krigen; pornografi, ”mannfolkblader” og all slags frilynt skjønnlitteratur i uskjønn blanding.

– Da Mykle i sin oppfølger til suksessen Lasso rundt fru Luna gikk lenger enn noen tidligere norsk forfatter i å skildre seksuell aktivitet – attpåtil i stor grad med levende modeller – var tiden åpenbart moden for det offisielle Norge til å trekke opp en grense, konstaterer idéhistorikeren.

”Den annen front”

Han blinker ut tre hovedrepresentanter på hver side i konflikten, og retter et særlig fokus mot det som gjerne kalles ”Den annen front”, som etter hans mening ikke har vært vektlagt sterkt nok i tidligere forskning om emnet.

– Uttrykket ”Den annen front” forekommer første gang i litteraturprofessor A. H. Winsnes’ bok fra 1932, der han presenterer 1800-tallets engelske nyidealisme for et norsk publikum. Den ”andre fronten” skulle distansere seg fra den ”første”, som i økende grad dominerte offentligheten; en naturalistisk påvirket moralfilosofi som i stor grad så mennesket som et naturvesen underlagt de samme lover som den fysiske verden for øvrig.

Winsnes, som frivillig meldte seg som vitne på aktoratets side i rettssaken, fikk støtte fra litteraturforskeren Asbjørn Aarnes, som så opplysningstiden og ”det opplyste standpunkt” som selve årsaken til tidens elendighet. Han stilte opp en ”dannelseshumanisme” som forutsatte evige, åndelige verdier mennesket skulle formes etter, om nødvendig med hjelp fra staten. Aarnes tilhørte den tungt verdikonservative Minerva-kretsen som hadde Winsnes som gudfar.

winsnes

VERDIKONSERVATIV: A.H. Winsnes (Universitetshistorisk fotobase)

Brynildsen

VERDIKONSERVATIV: Aasmund Brynildsen (Tegning: Tønsbergs Blad)

vogt

KULTURRADIKAL: Johan Vogt (Universitetshistorisk fotobase)

Ingen sivilisasjon uten sensur

– Den antroposofisk inspirerte forfatteren Aasmund Brynildsen hadde levert et nådeløst slakt av Mykles roman i Morgenposten, og mente forfatterens ”forakt for estetikken” svarte til en like tydelig ”forakt for etikken”. Romanen var etter Brynildsens syn et alvorlig angrep på kulturarvens bærende verdigrunnlag, et angrep samfunnet nødvendigvis måtte beskytte seg mot. Ingen sivilisasjon var tenkelig uten noen form for sensur, og i tilfeller der individet selv ikke var i stand til å utøve denne sensuren, måtte maktapparatet gripe inn. Et av Brynildsens flittig brukte grep i kampen mot tidens moraloppløsning var å framheve mordet som den ytterste konsekvens av liberal seksualmoral.

Tre på venstresiden

Mot disse tre tradisjonens innbitte voktere stiller Ebbestad Hansen opp lege og seksualopplyser (senere helsedirektør) Karl Evang, som i anledning rettssaken skrev en lang redegjørelse med henvisning til Darwin og Freud og den naturvitenskapelige rasjonalitet, som for datidens kulturradikalere var et moralrelativistisk utgangspunkt. Videre den gamle MotDagisten, sosialøkonomen Johan Vogt, som med utgangspunkt i klassisk fransk opplysningstradisjon og en liberal grunnholdning ville gi litteraturen tilnærmet full frihet.

Den tredje bannerføreren for Mykles og Griegs sak var Dagbladets innflytelsesrike litteraturanmelder Philip Houm, som allerede i forkant av rettssaken kom ut med boka Ask Burlefot og vi: dikterens ansvar og vårt. I motsetning til Evang og Vogt hadde Houm et spiritualistisk grunnsyn; som radikal kristenliberaler gikk han hardt ut mot dogmetro og pietistiske tradisjoner som ønsket å begrense kunstens frihet.

– I ettertidas mildt latterliggjørende perspektiv er det viktig å være klar over at det i 1957 var aktoratet og Mykles motstandere som hadde folket med seg, understreker Ebbestad Hansen.

Møter seg selv i døra

Selv om det allerede da var kontroversielt å gå til sak mot forfatteren av en roman, sto kampen om prinsipper som i mange år framover var omstridt i opinionen.

– I forhold til den senere tids tilløp til ”kulturkamp”, med angrep på det man i dag oppfatter som tilstivnede og hegemoniske” kulturradikale” holdninger, er det interessant å merke seg at datidens kulturradikalere i stor grad brukte en rasjonalistisk og naturvitenskapelig argumentasjon mot høyrekreftenes religiøst orienterte ”dannelseshumanisme”. Og det er et historisk paradoks at de samme kreftene som kjempet mot religiøst-moraliserende innsnevringer av ytringsfriheten på femtitallet, nå møter seg selv i døra, med påtrykket fra islam.

– Postmodernismen relativiserer fornuften og de hardt tilkjempede, kulturliberale holdningene på en måte som muligens får foregangsmennene til å snu seg i grava, bemerker Jan-Erik Ebbestad Hansen.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Idehistorie Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere