Mindre behov for pleiehjem

Dagens gladnyhet til regjeringen: De neste to tiårene går andelen aleneboende eldre over åtti kraftig ned. Samtidig vil flere eldre bo sammen. Det reduserer behovet for offentlig avlastning.

KLARER SEG BEDRE: De som bor sammen med ektefellen sin, har mindre behov for offentlig avlastning enn de som bor alene. Foto: Yngve Vogt

Professor Nico Keilman ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo har sammen med forskningsassistent Solveig Christiansen gjort nye beregninger på den kommende eldrebølgen. Keilman kan nå slå fast at behovet for offentlig avlastning blir mindre de neste to tiårene. Først fra 2030 begynner behovet å øke radikalt.

I dag baserer myndighetene seg på svært forenklete prognoser. Der antas det at andelen aleneboende holder seg konstant.

– Dette er en enkel og nærliggende metode, men antakelsen er feil og gir et overdrevent bilde av behovet for eldreomsorg frem til 2030. Når man tror på slike enkle beregninger, får man et økt behov for omsorg i modellen, påpeker Keilman.

Behovet for offentlig hjelp blir langt mindre om man lager prognoser som tar hensyn til sammensetningen av husholdningene. Andelen eldre som bor sammen med ektefellen sin, er ikke konstant. Andelen vil øke frem til 2032. Det betyr at andelen aleneboende eldre vil synke.

De nye beregningene kan bety store besparelser for samfunnet de neste tiårene. Forklaringen er enkel: De som bor alene, trenger mer hjelp enn par.

– De som bor sammen med ektefellen sin, støtter hverandre og har mindre behov for omsorg fra det offentlige enn dem som bor alene. Den sosiale kontakten med ektefellen fører også til bedre helse og til lavere etterspørsel etter offentlige tjenester og behov for pleiehjem.

Nøktern demografisk forklaring

Tallene til Nico Keilman viser at antallet aleneboende kvinner over åtti stuper fra over 80 000 til 70 000 de neste sju årene. Ved den siste folketellingen i 2001 var antallet 87 000. Denne betydelige nedgangen skyldes de lave fødselsratene på 1930-tallet.

Samtidig forventes det en betydelig økning av andelen eldre i parforhold de neste 20 årene. Frem til 2030 vil andelen eldre kvinner med partner øke fra 15 til 26 prosent. I samme tidsrom øker andelen eldre menn med partner fra 54 til 77 prosent. Deretter snur trenden igjen.

Summeres antall kvinner og menn over åtti, vil flertallet i 2030 bo med en partner.

Forklaringen er ikke fremtidig forelskelse og kjærlighet. Alt kan forklares med nøkterne, demografiske tall. Foruten de små fødselskullene fra 1930-tallet er en av de viktigste forklaringene endringer i dødeligheten.

– I dag er det et stort overskudd av eldre kvinner som bor alene, grunnet overdødeligheten av ektefellene deres på 50- og 60-tallet. De siste ti årene har dødeligheten hos menn gått mye fortere ned enn hos kvinner. Det forventes at denne trenden vil fortsette.

I dag lever kvinner fire og et halvt år lenger enn menn. Om førti år kan forskjellen i levealder være tre til fire år. Det betyr at mennenes levealder øker fortere enn kvinnenes levealder.

– Dette vil redusere overskuddet av aleneboende, eldre kvinner. Sannsynligheten for at eldre kvinner skal bo i parforhold vil derfor øke. Røyking har skylden. Kvinner begynte å røyke i stort antall etter 1940. Det slår ut på dødeligheten nå. Riktignok begynte menn å røyke før kvinner, men de stumpet også røyken før kvinnene. Det forklarer den forbedrete levealderen til menn i dag.

Datidens giftesugne

Den andre viktige forklaringen på hvorfor mange flere eldre kommer til å leve sammen med en ektefelle, er giftemønsteret til dem som ble født på 30- og 40-tallet.

I 2030 vil de som er over åtti, være født i 1930- og 1940-årene. Denne generasjonen giftet seg i stort omfang. Hele 95 prosent av dem ble gift. Det er den høyeste gifteraten i moderne tid.

Generasjonen før dem, det vil si de som ble født på 10- og 20 tallet, slet med de dårlige økonomiske tidene på 30-tallet og led under annen verdenskrig, da de selv var i gifteklar alder. De giftet seg derfor ikke i like stort omfang. Mange forble enslige.

– På attenhundretallet var det ikke uvanlig at bare tre av fire giftet seg. På 50- og 60-tallet var ekteskapet nesten universelt. Så det er generasjonen født på 30- og 40-tallet som er det store unntaket, ikke de andre generasjonene, påpeker Nico Keilman. Paradoksalt nok betyr det at den frigjorte 68 generasjonen faktisk ble mer gift enn generasjonen før og etter dem. Det er nettopp denne gifteglade generasjonen som kommer til å minske presset på eldreomsorgen.

Når de som er født på 50- og 60-tallet blir gamle, vil andelen som bor alene, øke. Forklaringen er store skilsmissetall. Nico Keilman har også tatt hensyn til samboerskap.

– Selv om samboerskap er vanlig for dem som er født etter 1950, oppløses samboerskap oftere enn ekteskap. Vi forventer derfor en nedgang i sannsynligheten for at de i alderdommen skal leve med en partner.

Keilman utelukker ikke at endrete aldersforskjeller i ekteskapet også kan ha betydning for konklusjonen hans. Modellen hans er en makromodell, der man bare kjenner til antall menn og antall kvinner. Han vet ikke hvem som er gift med hvem. Da måtte han ha simulert hele befolkningen på individnivå.

Selv om han eksplisitt ikke har tatt høyde for dette, kan han likevel si noe implisitt:

Rett etter årtusenskiftet var eldre kvinner to til tre år yngre enn ektemannen sin. Tallene til Keilman tyder på at aldersforskjellen blir noe mindre de neste tiårene.

Alarmen utsatt

Selv om eldrebølgen er forsinket, kommer den for fullt.

– Alarmen går ikke nå, men først om ti år. Vi har da ti år på oss til å forberede oss på eldrebølgen. Dette er en glad nyhet for myndighetene, men vi må ikke tro at vi uten videre kan bruke gladnyheten til å øke standarden på eldreomsorgen. Da vil vi komme til å angre. Når skilsmissegenerasjonen blir gamle, øker behovet for offentlig avlastning, sier Nico Keilman.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Økonomi, Sosialøkonomi/samfunnsøkonomi Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere