– Jeg er ikke Bjørneboe

Seksåringen kikker lenge og vel opp på bokhyllene på kontoret. Så kommer spørsmålet: ”Pappa, når du dør, skal du ha med deg alle Bjørneboe-bøkene i graven?” – Da skjønte jeg at dette kan ha gått for langt.

BJØRNEBOE: - En mer komplisert menneskeskjebne skal du lete lenger etter. Jeg har fått brukt alt jeg kan og alt jeg er, i møte med denne skikkelsen. Foto: Ola Sæther.

– Det går i ett, natt og dag.

Første bind av Tore Rems Bjørneboe-biografi Sin egen herre kom ut i høst og fikk strålende kritikker landet rundt. Nå er den nominert til Brageprisen. Maken til medieblest rundt en forfatterbiografi hadde ikke gamle travere i forlagsbransjen sett siden 1970-tallet.

– Jeg har på en måte sluttet med å være sliten, sier Tore Rem på telefon.

Han snakker på inn- og utpust. Det er kanskje nødvendig når man holder fire foredrag i uken i tillegg til full stilling ved universitetet og tunge administrative verv. Men når mannen møter til intervju, er han til stede med hele seg. Han ser avslappet ut selv om han kommer rett fra en lang undervisningsøkt.

– Denne høsten underviser jeg i et masteremne om Charles Dickens og holder kurs i resepsjonsstudier. I dag har jeg undervist i Emily Bröntes Wuthering Heights og dens mottagelse. Jeg har vist Monthy Python´s semaphore version of Wuthering Heights, har du sett den? Stormfulle høyder, som er sterk på følelser, for å si det forsiktig. I Monthy Python-parodien står Heathcliff og Catherine på hver sin fjelltopp og veiver med semaforflaggene, ingen ord er sterke nok, ”what do you do when words are not enough”, som det heter i sangen.

Tore Rem kan deklamere så selv en halvdøv åttiåring må få med seg hver stavelse, sies det.

– Du hadde en gang en drøm om å bli skuespiller.

– Jaså, du har fått med deg det. Det er ikke så mange som vet det. Jo, jeg er en mislykket skuespiller.

Helt mislykket kan han ikke ha vært, for han kom til tredje prøve på Teaterhøyskolen.

– Jeg har en utrolig soft cand.mag. fordi jeg hele tiden prioriterte de skuespillergreiene.

– Har trangen til å opptre gitt seg nå?

– Det har gitt seg, kjære deg. Han flirer. – Shall I compare thee to a summer´s day? Nå bryter jeg snart ut i sang hvis du ikke passer deg.
Etter noen år med laber studieinnsats og desto flere privattimer hos skuespillere rundt i byen, snublet unggutten inn i engelsk litteratur og – ikke minst Charles Dickens´ univers.

– Jeg ble trollbundet. Hvis jeg skal slå et slag for noe, så er det at folk skal lese Dickens. Han er Englands ubestridt største romanforfatter, med et fantastisk vidd, en språklig kreativitet og performativitet i språket som veldig få forfattere har.

Da to stipend til Oxford University ble lyst ut, fikk mastergradsstudenten det ene.

– Også det var noe av en tilfeldighet, mener du?

– Ja, det skal jeg fortelle deg. Jeg har ingen følelse av skjebne. Jeg er heller en late bloomer, akademisk sett. Jeg føler kanskje at jeg blomstrer nå.

I syv år var Tore Rem i Oxford.

– Jeg var så griseheldig at jeg endte opp med en forskerstilling ved det største colleget i der borte; Christ Church.

Han peker på et bilde over skrivebordet.

– Dette er spisesalen fra 1500-tallet, den største i Oxford og Cambridge, Harry Potter-filmene er modellert på denne. I årevis spiste jeg middag ved ”high table”. Det å sitte under Henrik VIII der, Elisabeth I der og Lewis Carroll på det portrettet, den følelsen det gir av historie og tradisjon, er et privilegium, men den kan jo også virke tyngende.

– Hvordan opplevde du det?

– For meg betydde det en åpning mot en akademisk verden med ørlite grann mer sus enn den hjemlige. Bare det å ha et hjørnekontor i en Ruskin-bygning med utsikt over Themsen og Oxford skyline og bo og føle at man på en måte eide disse 1500-tallsbygningene ...

Han drømmer seg bort et øyeblikk.

– Egentlig er jeg veldig lite av en nostalgiker. Men det var fantastisk. Da jeg dro derfra tenkte jeg at herfra kan det bare gå nedover.

Han har vært litt redd for at Oxford-oppholdet skulle brukes mot ham.

– Jeg snakker utrolig sjelden om det. Jeg har ingen illusjoner om at universitetet her hjemme skulle bli et Oxford. Det er et eliteuniversitet med enorme ressurser, så totalt annerledes enn det norske, og jeg er forplikta på den norske modellen. Mer personlig tror jeg nok at det ga meg en slags trygghet. Det er ikke så veldig mye i det hjemlige som skremmer meg, heller ikke den hjemlige offentligheten.

Biografien om Jens Bjørneboe representerer Tore Rems største forskningsinnsats noensinne.

– Kanskje er det også det største arbeidet jeg noen gang kommer til å gjøre, hva vet jeg. I motsetning til forfattere som Hamsun og Ibsen fantes det veldig lite sekundærlitteratur om Bjørneboe. Jeg måtte gå direkte til kildene.

Professoren i engelsk litteratur tok permisjon uten lønn. Mens pensjonsrettigheter gikk føyken, besøkte han et førtitalls arkiver i inn- og utland, samlet tusenvis av brev og snakket med over to hundre mennesker.

– Hvordan turde du å gi deg i kast med dette her?

Tore Rem ler litt.

– Det var kun på grunn av at jeg ikke visste hva jeg gjorde. Hadde det vært noen slags nødutgang underveis, så hadde jeg nok tatt den, men det føltes ikke som det var mulig.

Når andre bind av biografien blir ferdig høsten 2010, har biografen fordypet seg i Bjørneboes liv og levnet i over fem år.

– En mer komplisert menneskeskjebne skal du lete lenge etter. Jeg har fått brukt alt jeg kan og alt jeg er, i møte med denne skikkelsen. Han er en forfatter som veldig mange føler et sterkt eierskap til, og det er vanskelig å tenke seg noen som var mer virksom i norsk kulturliv i den perioden han var aktiv. Noe av det vesentlige i mitt prosjekt har vært å prøve å forstå den intellektuelle rollen han hadde.

– Fant du ut av det?

– Det får du svar på neste høst, kommer det kjapt.

Han ser ut i luften før han utdyper:

– Jeg tror jeg har skaffet meg noen måter å tenke på som gjør at vi kan komme videre i forhold til det rituelle spørsmålet ”hvor er den nye Bjørneboe?”. Det som i alle fall er helt sikkert, er at det har vært en voldsom lengsel i vår kultur etter noen som kunne fylle den rollen.

– Fylle tomrommet?

– Ja, jeg tror mange opplever det sånn. Det nye i min tilnærming til Bjørneboe er at jeg forbeholder meg retten til å si at der bomma han, der traff han. Samtidig er jeg villig til å forsvare den funksjonen han hadde og forvaltet. Han hadde en unik evne til å skape strid. Det er jo ubehagelig, men også fruktbart.

– Har du selv noen likhetstrekk med Bjørneboe?

– Nei, nei. Om det skulle være noe som tangerer, så måtte det være viljen til å jobbe mye. Når det gjelder måten å tenke på, skiller vi lag. Han var jo autodidakt. Jeg håper jeg ikke er så akademisk i stilen, men tenkningen min er nok mye mer basert på akademiske resonnementer.

Men Tore Rem kan også ty til polemikk om det trengs.

– Jo, innrømmer han. Kanskje deler vi en viss polemisk åre. Det er jeg villig til å forsvare også. Det er ikke nødvendigvis slik at polemikeren ikke har argumenter for det han sier. Noen ganger velger man å polemisere fordi man ser at her trengs det et sterkt korrektiv.
Men én ting vil forskeren slå fast med det samme:

– Jeg er ikke Bjørneboe, jeg er ikke den nye Bjørneboe, jeg tror faktisk ikke at det vil komme noen ny Bjørneboe.

– Hvorfor ikke?

– Til dels fordi han selv avviklet den rollen. Han var en anti-autoritær skikkelse som snakket med stor autoritet, paradoksalt nok. For det andre er samfunnet i dag mer spesialisert og kunnskapsbasert. Man kan ikke uten videre uttale seg om andre felt enn sitt eget, hvilket ikke betyr at jeg ikke håper noen vil forvalte deler av Bjørneboes mandat. Jeg tror imidlertid man er nødt til å tenke godt igjennom hvilken autoritet man snakker med.

– Hva har du lært av arbeidet med Bjørneboe?

Han blir stille et øyeblikk, tenker og legger hodet i hendene.

– Jeg har nok kanskje blitt mer ydmyk i forhold til alle kontrastene og motsetningene i et menneskeliv og forutsetningene mennesker har for å ta de valgene de tar. Forskjellen på den offentlige Bjørneboe, som var så krevende, så in your face, og den sårbare personen bak fasaden tror jeg nok har hjulpet meg å se mennesker på en ny måte.

Mediesirkuset i høst har vært intenst ...

– Det er litt rart, ikke sant. Mine forskningsområder er blant annet bokhistorie, tenkning rundt boka som medium og hvordan en tekst møter verden. Plutselig sto jeg midt oppe i det sjøl, med fem til seks intervjuer om dagen.

Livet som anonym småbarnsfar på Grünerløkka er forbi.

– Jeg tror den akademiske innsikten hjelper meg til å se det hele litt mer objektivt. Ellers kunne en jo ta av når tretti mennesker står i kø for å få autografen din.

Men ikke alle har bejublet forfatteren.

– Litt tøft har det vært å få en hel bevegelse imot seg.

Som den første utenfor den antroposofiske bevegelsen, har Tore Rem fått tilgang til organisasjonens arkiver.

– Jeg har forsøkt å tilnærme meg stoffet som jeg ville gjøre med alt annet historisk stoff.
Jeg har vært positiv til noe, kritisk til andre ting.

– Hvorfor ble det sånt rabalder, tror du?

Antroposofiens rolle i norsk historie har vært sterkt underkommunisert. Det belegger jeg ganske grundig. Samtidig er jeg kritisk til en del av tenkningen deres og hvordan de forholder seg til offentligheten. Dessuten har det vært en kollisjon mellom et universitetsvitenskapelig kunnskapssyn og det esoteriske synet deres.

– En typisk scene fra et Bjørneboe-skuespill?

– Ja, det kan du si, men det er jo også historikerens og biografens mandat å få frem virkeligheten.

Antroposofidebatten har fått snøballen til å rulle.

– Nå har blant annet antisemittismen til Alf Larsen, en av de virkelig sentrale skikkelsene innen antroposofibevegelsen i Norge, kommet frem. Han skrev et svært nidskrift mot jødene, med Holocaustfornektelse og det hele.

Selv om det har vært en personlig belastning å få så mye aggresjon rettet mot seg, er Tore Rem glad for at viktige temaer nå blir debattert.

– Jeg vil at det skal skje noe i verden for å si det fint. Men når det er sagt, så må jeg bare gjenta at jeg ikke er Bjørneboe.

Tore Rem har holdt seg skadefri gjennom en ny uke med bedriftsfotball på Blindern.

– Kryss i taket. I en periode fikk jeg nesten alle skader du kan pådra deg. Han ramser opp: – Brukket tå, forstuvet ribbein, ødelagt rygg, you name it.

Som forsker har han vært heldigere.

– Ting faller litt i henda på meg. Jeg har hatt noen opplevelser som er så klisjéaktige at jeg nesten vegrer meg for å snakke om det, for eksempel av typen biograf får nøkkel til mørkt loft i et vinterkaldt Stockholm og snubler over en bunke fantastiske Bjørneboe-brev og bøker fra hans private boksamling som ingen ante noe om.

– Hva følte du da?

– He, he, det var en sånn ”Hva, er det mulig?”-følelse.

Serendipity kaller engelskmennene det. Det lykkelige funn.

– Men du gjør deg altså bedre ved enn på fotballbanen.

– Ja, og det er noe veldig karakterbyggende ved å være HamKam-supporter. Du lærer deg å takle motgang og nederlag med verdighet. Det kan komme godt med når jeg skal søke forskningsmidler innen humaniora. Samme dag som jeg fleipet med Dagbladet om at min drømmesøndag ville være en søndag der HamKam vant eliteserien, tapte de mot Notodden. Mot Notodden!

Han rister på hodet.

– Det er patetisk, men jeg går litt ned når de har tapt enda en kamp.

Likevel er han trofast mot sin hjembys lag.

– Det er noe veldig ”nedpå” og antipompøst ved den klubben som jeg finner sympatisk.

Kanskje var det derfor Charles Dickens humor i sin tid tiltrakk Tore Rem.

– De store 1700- og 1800-tallssatirikerne Charles Dickens, Laurence Sterne og Henry Fielding var alle gode til å stikke hull på pompøsiteten. Det handler om å avdekke de som gjør mye utav seg uten å ha så mye å fare med.

Folk fra Hedmark er ganske godt jordet, tror Tore Rem.

– Odd Eidem ble i sin tid spurt om ikke han som hadde så mange venner som var antroposofer, ikke hadde tenkt å bli antroposof sjøl. ”Ærru gæren,” svarte Odd Eidem.
”Jeg er fra Hamar, jeg.”

NAVN: TORE REM

STILLING: Professor i engelsk litteratur ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk

ALDER: 42

SIVILSTATUS: Gift, to barn

Cand.philol., Universitetet i Oslo 1994

D.Phil. University of Oxford 1998

Junior Research Fellow in English Literature, Christ Church, University of Oxford 1996-2001

Førsteamanuensis, Universitetet i Oslo 2001-2003

Professor i engelsk litteratur, Universitetet i Oslo 2003-

Medlem av redaksjonen for Nytt Norsk Tidsskrift

Litteraturanmelder i Dagbladet og kommentator i Morgenbladet.

UTVALGTE PUBLIKASJONER:

Første bind av en biografi om Jens Bjørneboe Sin egen herre, 2009

Tekst og historie: Å lese tekster historisk (med K. Asdal et al.), 2008

Henry Gibson/Henrik Ibsen: Den provinisielle verdensdikter, 2006

Forfatterens strategier: Alexander Kielland og hans krets, 2002

Dickens, Melodrama, and the Parodic Imagination, 2002

Av Kari Tveito
Publisert 1. feb. 2012 11:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere