Bærerne av akademisk kunnskap – og samfunnet

Norge er trolig det eneste landet i verden som er blitt styrt av en elite fra universitetet.  

Illustrasjon: Knut Løvås

Hvor viktig er universitetet for samfunnet? Hva vil det si for et samfunn å ha mange – eller få – universitetsutdannede innbyggere? Og hvilken rolle har akademikerne spilt på ulike arenaer i det norske samfunnet gjennom to hundre år?
 

Disse store spørsmålene har professor i historie, Jan Eivind Myhre ved Universitetet i Oslo i lengre tid søkt svar på – svar som, om ikke lenge, vil stå å lese i ett av de ni bindene om universitetets historie, som forskerkollegiet Forum for universitetshistorie står bak. 
 

– Jeg har gransket forholdet mellom universitet og samfunn gjennom å se på bærerne av akademisk kunnskap og holdninger, gjerne kalt “akademikerne”. Jeg følger dem på deres vei til universitetet og ikke minst på deres vei ut i samfunnet igjen. Og jeg studerer dem som har blitt på universitetet; forskerne og underviserne.
 

Akademikerne i yrke og næringsliv
 

SAMUFUNNSNYTTE: - Forestillingen om samfunnsnytte, som noe langt mer enn entrepenørskap og innovasjon, har alltid vært framtredende ved universitetet, konstaterer Jan Eivind Myhre, som har skrevet en bok om Universitetet i Oslos bidrag til norsk historie gjennom 200 år. (Foto: Francesco Saggio) 

Hvilken rolle har akademisk arbeidskraft spilt i ulike yrker og i næringslivet?


– Folk med utdanning fra Det Kongelige Frederiks Universitet preget samfunnet i betydelig grad de første to tredjedeler av 1800-tallet – politisk, økonomisk og kulturelt. I historisk perspektiv er det likevel slående hvor de var. De universitetsutdannede utgjorde et syltynt lag av jurister, teologer, medisinere, filologer og realister øverst, eller nesten øverst, i samfunnet, påpeker Myhre.
 

Nesten alle akademikere ble embetsmenn, og nesten alle embetsmenn var akademikere. Nærmere bestemt talte de to, tre tusen mann av en yrkesbefolkning på en halv til én million – altså under én prosent. Likevel var de høyst synlige i landet: Prestene var en del av vanlige folks liv, leger, sakførere og sorenskrivere fantes i mange lokalmiljøer, noen lensmenn var utdannet jurister. Og i hovedstaden gjorde akademikerne seg svært bemerket.
 

– Det var juristene som dominerte i antall. Av de knapt 4000 kandidatene som ble uteksaminert i de førti årene fra 1831 til 1870, var 46 prosent jurister. På 1840-tallet gjaldt det nesten tre av fem. Under utbyggingen av det frie Norge etter 1814 var det juristene som hadde mest å hente i form av stillinger. Rettsinstanser og departementer ble fylt opp av jurister de første årene.
 

På 1800-tallet hadde Norge relativt sett flere studenter enn andre land. Fra slutten av århundret endret dette seg. Antallet universitetsutdannede i forhold til befolkningen sank og holdt seg lenge på et lavt nivå. Isteden vokste det fram en rekke nye skoleslag, mest fagskoler, de senere høyskoler, som skaffet samfunnet kompetanse.
 

– Ennå på 1950-tallet var Norges sektor innen høyere utdanning beskjeden sammenliknet med andre land. Ikke mer enn tre–fire prosent av årskullene tok høyere utdanning. Om vi forutsetter en sammenheng mellom produksjonen av kandidater og den kolossale moderniseringen av landet fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet, er tallet bemerkelsesverdig lavt. I den grad akademikerne betydde noe for moderniseringen av Norge, var det ikke i kraft av sitt antall, men på grunn av den vitenskapen de drev, og som byråkrater og undervisere, påpeker Myhre. Ikke mange av kandidatene fra UiO gikk til nærinslivet, men noen var det, særlig jurister, økonomer og farmasøyter.
 

Gjennom historien har Universitet i Oslo holdt avstand til den høyere, tekniske utdanningen, så vel som til den bedriftsøkonomiske. Strenge, teoretiske krav og ideer om hva som kunne betraktes som akademisk, var begrunnelsen. Også høyskoleutdanninger som finnes ved mange universiteter i utlandet, har vårt eldste og største universitetet holdt på armlengdes avstand. Det gjorde institusjonens innflytelse på samfunnet gjennom 1900-tallet svakere enn den kunne ha vært.
 

– Universitetets indirekte rolle har bestandig vært viktigere: Å skape en infrastruktur for økonomisk utvikling. Etter hvert har forskningen inntatt en slik rolle, og den er stadig blitt sterkere. Den indirekte betydningen understrekes av institusjonens oppgave som sentrum for grunnforskningen, påpeker professoren.
 

Elite bygd på kunnskap
 

Hvilken sosial status har så kunnskapsbærerne hatt? Og hvilken rolle har utdanning spilt i å skape en samfunnselite?
For to hundre år siden bestod maktelitene i Europa sjelden av folk med universitetsutdanning. Det var adelsmenn eller næringsdrivende borgere som utgjorde eliten i de fleste land. I Norge var det annerledes.
 

– Embetsstanden, og dermed akademikerstanden, hadde en uhyre sterk stilling i Norge. De utgjorde en ubestridt samfunnselite, et aristokrati basert på utdanning via embetsstillinger. Blant de mange “professorpolitikerne” på 1800-tallet var Anton Martin Schweigaard. Med basis i sitt professorat i juss, økonomi og statistikk, var han Stortingets ledende politiker i nesten tre tiår, og embetsstatens kanskje viktigste mann.
 

Myhre mener det er slående at en stat, allerede tidlig på 1800-tallet, kunne basere sin makt på sin status som akademisk kunnskapsbærer.
 

– Hvordan var det mulig?
 

– Delvis fordi det ikke fantens konkurrenter til embetsstandens politiske og sosiale hegemoni. Norge hadde ingen adel, og det næringsdrivende borgerskap lå med brukket rygg etter napoleonskrigene. Juristene bygde opp en rettsstat som de selv befolket. I årene 1830 til 1910 ble det i gjennomsnitt uteksaminert minst én framtidig statsråd fra universitetets juridiske fakultet – hvert år.
 

Men embetsstandens enestående, politiske rolle skyldtes likevel først og fremst kunnskapen de var bærere av.
 

– Kunnskapen var langt på vei selve maktgrunnlaget. Norge var påvirket av opplysningstidens idealer, og allmueskolen sørget for at mange vanlige norske gutter og jenter kunne lese allerede for 200 år siden. Kunnskap ga status i befolkningen, framholder historikeren.


Fra slutten av 1800-tallet gikk embetsmannsregimet under. Som sosial elite fikk akademikerne konkurranse. Demokratiseringen ga nye grupper makt og innflytelse; bønder, småborgere og funksjonærer, etter hvert også arbeidere. Utdanningsnivået i Stortinget og regjeringen sank betraktelig. Professorene forsvant praktisk talt begge steder. Konkurransen kom også fra de næringsdrivende, som økte sin sosiale prestisje betydelig utover i det 20. århundre.
 

– Lenge var høyere utdanning ikke vanlig i næringslivet, og først de siste tiårene av 1900-tallet ble lengre studier en nødvendighet. For så vidt kan vi si at akademia erobret næringslivet. Høyere utdanning ble en forutsetning for høy sosial status, for å tilhøre den norske eliten.
 

Masseutdanningens tid fra 1960-årene gjorde utdanning alminnelig. I Norge gir utdanning liten uttelling på inntekten sammenliknet med i andre land. Likevel har folk med den høyeste utdanningen, det vil si seks år eller mer, høy sosial anseelse. At Statistisk sentralbyrå og forskere innen sosiologien bruker utdanningsnivå, og ikke for eksempel inntekt som viktigste kriterium på sosial posisjon, sier sitt om utdanningens plass i det norske samfunnet, poengterer Myhre.
 

Akademikere i offentligheten
 

Historikeren mener at universitetets rolle i offentligheten er spesielt interessant.


– På mange måter var det akademikerne som skapte den norske offentligheten, en offentlighet som senere langt på vei skulle skyve dem til side, eller i alle fall bli mindre interessant for dem.
 

På 1800-tallet var riksoffentligheten mindre enn i dag, og det var universitetets professorer og andre akademikere som dominerte.
 

– De gikk inn i politikken med stor tyngde og betraktet seg selv som folkelærere gjennom tale og skrift, de var nasjonsbyggere av rang både i form og innhold, konstaterer Myhre. 
 

Skjønnlitteraturen var ennå helt fram til sist på 1800-tallet ikke skilt ut som egen sfære i samfunnet. Også her dominerte akademikerne ved Det Kongelige Frederiks Universitet, blant dem teologen Wergeland, filosofen Welhaven, juristene Aa. O. Vinje og Jonas Lie.


Mot slutten av 1800-tallet endret professorenes plass i offentligheten seg i sterk grad. Den offentlige sfæren var blitt større, befolket av nye grupper, og det oppstod deloffentligheter der universitetsfolk i mindre grad hørte hjemme, som i målrørsla, arbeiderbevegelsen og  kvinnebevegelsen. Professorenes tilbakekomst i offentligheten skjedde som eksperter.
 

– Utover på 1900-tallet ble professorrollen i større grad en forskerrolle. Forskningsbaserte utredninger ble et stadig viktigere grunnlag for politiske beslutninger. Ikke minst er velferdsstaten bygd opp på grunnlag av vitenskapelig kunnskap.
 

I den kulturelle offentligheten gikk ekspertrollen over i en formidlerrolle. De inngikk i en imponerende tradisjon av populærvitenskapelige forfatterskap på mange felt, og grunnla og drev en rekke tidsskrifter, som Samtiden, Syn og Segn, Kirke og Kultur.


– Likevel er det intet medium som belyser folkeopplysningen og vitenskapens vending tydeligere enn NRK, som fra 1930 i nært samarbeid med UiO innstiftet “Universitetets radioforedrag”, en serie hvor forskningens fremste representanter holdt populærvitenskapelige foredrag – og med hele nasjonen, eller store deler av den, som lyttere. 
I dagens offentlighet, preget av bildemediene, er akademikernes styrke, rasjonaliteten, på vikende front.
 

– Ikke desto mindre er etterspørselen etter eksperter av mange slag – med forskerbakgrunn – meget stor. Det gjennomsnittlige populærvitenskapelige bidraget per vitenskapelig ansatt er ca. ett i året. Det betyr at UiO alene bidrar omkring 3000 ganger hvert år, konstaterer Jan Eivind Myhre.

Av Trine Nickelsen
Publisert 12. mars 2013 14:56 - Sist endret 14. mars 2013 09:32
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere