Løste DNA-gåten – men falt ut av historien

I 1953 fikk verden ‘se’ DNA-molekylet for første gang: To forskere i England hadde greid å avsløre ’livets hemmelighet’. At en av Hassels tidligere elever spilte en helt sentral rolle i avsløringen, er i seg selv en godt bevart hemmelighet.  

DNA-SENSASON: I 1953 viste James Watson og Francis Crick (bilde øverst) hvordan DNA-molekylet er bygd opp. Molekylets struktur forklarer blant annet hvordan arvestoffet lar seg kopiere. For dette mottok de to forskerene nobelprisen i 1962. Men bak denne store, vitenskapelige oppdagelsen står den norske professoren Sven Verner Furberg. (Interfoto)

De lange, trådformede DNA-molekylene gir oss oppskriften på alt liv på jorden. Da James Watson og Francis Crick ved Cambridge-universitetet kunne vise den tredimensjonale strukturen av molekylet og beskrive hvordan det virker, var det derfor en sensasjon. Den 25. april 1953 publiserte de en artikkel på knapt én side i tidsskriftet Nature, under overskriften “Molecular structure of Nucleic Acids”.
 

– Dette er et av de mest konsekvensrike gjennombruddene innen naturvitenskap og medisin i det 20. århundre. I løpet av få år ble “den genetiske koden” kartlagt, og senere har et gigantisk internasjonalt, vitenskapelig prosjekt kartlagt menneskets samlede arvemasse, konstaterer Edgeir Benum.
 

Nordmann med innsikten
 

Crick og Watsons artikkel inneholder i alt seks fotnoter. Fotnote nummer to viser til en artikkel av den norske kjemikeren Sven Verner Furberg, publisert i 1952 i Acta Chemica Scandinavia. Furberg hadde vært elev av Odd Hassel og ble senere professor i fysikalsk kjemi ved Universitetet i Oslo. I 1947 hadde Hassel skaffet Furberg inngang hos professor J. D. Bernal ved Birkbeck College i London, en av de fremste pionerene innen krystallografi.
 

– I løpet av to år studerte Furberg deler av DNA-molekylet og publiserte artikler hvor han satte fram en hypotese om hvordan molekylet kunne se ut. Furbergs arbeider ble diskutert i de mest sentrale fagmiljøene rundt 1950.  
 

Crick og Watson er mest berømt for å ha vist at DNA-molekylet består av to tråder som er tvunnet om hverandre, en såkalt dobbel heliks.


– Furberg hadde allerede beskrevet molekylet som en heliks med én kjede – ikke to, som altså skulle vise seg å være korrekt. Likevel var han høyst sannsynlig den første som beskrev en heliksform for DNA-molekylet, påpeker Benum.


Den norske kjemikeren var også den første til å bestemme oppbygningen av nukleosidet cytidin, en forbindelse mellom cytosin (en av de fire basene i DNA-molekylet) og sukkerarten ribose.
 

– Han viste at basene og sukkeret i DNA-molekylet stod tilnærmet vinkelrett på hverandre. Dette var nytt, og “essential to our determination of the structure of DNA”, medga Crick i ettertid, men unnlot likevel å henvise til Furbergs arbeid om cytidin i artikkelen fra 1953.
 

Enda en opplysning i nordmannens materiale viste seg å være korrekt, nemlig at sukkerfosfatene, altså selve ryggraden i molekylet, befinner seg på utsiden av heliksen, basene på innsiden – ikke omvendt, som de fleste gikk ut fra.
 

– Alt i alt peker dette mot at Furberg trolig bidro til den essensielle kunnskapen på et bredere felt enn noen annen enkeltperson i perioden fra 1949 til 1953, konstaterer Benum.

I GJELD TIL ANDRE: - Det er grunn til å stille spørsmål ved forskningsetikken til verdensstjernene Crick og Watson, sier Edgeir Benum. (Foto: Merete Rosenberg)


Seierherrenes historie

Fortellingene om jakten på DNA-molekylets struktur forbigår likevel Furberg i taushet. Tydeligst er glemselen i de mer populariserte versjonene av historien om DNA. 

Furberg forlot London allerede høsten 1949. Men på Universitetet i Oslo var det verken miljø eller utstyr til å fortsette arbeidet. Hans tidligere lærer, Odd Hassel, engasjerte seg lite i den framvoksende molekylærbologien. Furbergs personlige beskjedenhet og geografiske plassering i Norge bidro til at han ble glemt.
 

– Historien om DNA kan også ha inngått i institusjonsbyggingen til de vitenskapelige metropolene i England og USA, der egne medarbeideres bidrag ble vektlagt på bekostning av andres. I så måte er fortellingen om DNA nok et eksempel på “seierherrenes historie”.

Av Trine Nickelsen
Publisert 12. mars 2013 14:53 - Sist endret 14. mars 2013 09:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere