Magnetpolenes tiltrekning

Det går en linje fra vitenskapsmannen Christopher Hansteen tidlig på 1800-tallet til polarhelten Roald Amundsen hundre år senere. Det som binder dem sammen, er studiet av jordmagnetismen og britisk polarhistorie.

FØRSTE MØTE: James Ross og mannskapet hans møter for første gang de innfødte inuittene i Prince Regent Bay på ekspedisjonen med Isabella og Alexander i august 1818. Tegning: John Sackhouse (1819), National Maritime Museum, Greenwich, London.

Amundsen og Hansteen. Den 14. desember 2011 er det 100 år siden Roald Amundsen erobret Sydpolen. Samtidig er det i år 150 år siden Fritjof Nansen ble født. Dette doble polarjubileet kan fort overskygge at Universitetet i Oslo markerer sitt 200-årsjubileum i år. Riktignok har det vært mye fokus på Nansens forskning innen zoologi og oseanografi, men Amundsens interesse for studiet av jordmagnetismen er mindre kjent. Her står han i direkte tradisjon fra Christopher Hansteen, en av de første professorene ved det nye universitetet og Norges fremste naturviter på 1800-tallet.

Studiet av jordmagnetismen. Hundre år før Amundsens triumf var det ikke den geografiske Sydpolen og Nordpolen som fanget mest oppmerksomhet blant forskere og polarhelter, men de magnetiske polene. De bestemte kompassnålens retning og bevegelse, og studiet av jordmagnetismen var en viktig forutsetning for bedre navigasjon til sjøs. Hansteen var en av Europas ledende forskere på feltet, og hans arbeid vekket spesielt interesse i Storbritannia i forbindelse med de mange britiske polarekspedisjonene tidlig på 1800-tallet.

Flere ekspedisjoner ble sendt til området mellom Grønland og Nord-Amerika i jakten på en nordvestpassasje og for å lokaliserte den magnetiske nordpolen. Magnetpolen ble først erobret av den britiske polarhelten James Clark Ross sommeren 1831, mens Nordvestpassasjen først ble gjennomseilet av Roald Amundsen med Gjøa-ekspedisjonen 1903–1906. Amundsen ble dermed den andre personen på den magnetiske nordpolen og den første som kunne påvise hvordan polen hadde flyttet seg.

Både Ross og Amundsen sto i gjeld til Hansteen. I boka Untersuchungen über den Magnetismus der Erde (1819) hadde han bestemt beliggenheten til den magnetiske polen i Nord-Amerika. Hansteen mente imidlertid at jordkloden hadde to magnetiske akser og fire poler og at det derfor fantes ytterlige én magnetpol på den nordlige halvkule – i Sibir. Dette var bakgrunnen for hans store reise gjennom Russland 1828–1830.

Men Hansteen fant ikke sin sibirske pol, og teorien om de to magnetaksene ble snart gjendrevet av den tyske matematikeren og magnetforskeren Carl Friedrich Gauss i hans Allgemeine Theorie des Erdmagnetismus (1839). Derfor hviler det noe litt pinlig over Hansteens studie av jordmagnetismen – han tok jo feil – og det er ofte mer fristende å fremheve nasjonsbyggeren og de mange nyttige aspektene ved hans praktiske forskning ved observatoriet, knyttet til tidsmåling, almanakken og kartleggingen av det nye Norge.

Britisk polarhistorie. Det var imidlertid ikke like opplagt for britene at Hansteen tok feil. I denne sjøfartsnasjonen var både navigasjon og polarekspedisjoner av stor interesse. Lenge før Norge ble en egen nasjon – og etter hvert en polarnasjon med Nansen og Amundsen – dominerte britene også det arktiske polarområdet. Allerede på 1600-tallet hadde Henry Hudson og William Baffin ledet britiske ekspedisjoner i jakten på en nordvestpassasje i de arktiske områdene som i dag heter Hudsonbukta og Baffinbukta. Også den berømte tredje ekspedisjonen til kaptein James Cook i 1776 hadde faktisk som formål å finne en nordvestpassasje ved Beringstredet nord i Stillehavet, men han ble stoppet av den uventete og massive iskappen i de nordlige strøk før han på hjemveien ble drept på Hawaii i 1779.

Det vakte derfor stor oppsikt i 1817 da den britiske hvalfangeren William Scoresby kunne rapportere at isen omkring Grønland hadde begynt å smelte. Samtidig var Napoleonskrigene akkurat slutt, og den britiske marinen hadde flere tusen arbeidsløse offiserer som nå ble omskolert til å lede vitenskapelige ekspedisjoner blant annet i jakten på en nordvestpassasje. I 1818 førte kaptein John Ross skipene Isabella og Alexander helt nord i Baffinbukta, og året etter ledet kaptein William Edward Parry skipene Hecla og Griper gjennom åpningen i Lancastersundet og vestover til Melville Island, hvor de tilbrakte vinteren før de returnerte til London som polarhelter i 1820.

Hansteens publikum. I Christiania var Hansteen godt informert om de britiske polarekspedisjonene i 1818 og 1819. Han sendte umiddelbart sitt verk om jordmagnetismen til Sir Joseph Banks, en britisk botaniker som hadde seilt med kaptein Cook på hans første reise til Stillehavet 1768–1771 og som nå var president i Royal Society, med anmodning om at bøkene skulle følge den nye ekspedisjonen i 1819.

Dessverre nådde ikke Hansteens studie frem til kaptein Parry før avreisen, men i løpet av ekspedisjonen passerte de rett nord for det punktet hvor Hansteen hadde beregnet at den amerikanske magnetpolen var lokalisert. Med på ekspedisjonen var også James Clark Ross, den unge nevøen til kaptein Ross, og sammen med militæroffiseren og magnetforskeren Edward Sabine utførte han nøyaktige målinger av jordmagnetismen. Etter hjemkomsten fikk Hansteen tak i resultatene og konstruerte raskt et magnetisk kart over polområdet, og snart ble hans beregninger og kartarbeider trykket i vitenskapelige tidsskrifter i inn- og utland. Hansteen hadde funnet sitt publikum blant britiske polarhelter og militæroffiserer.

Invasjon og ekspansjon. Ikke alle var like begeistret over at en norsk naturforsker seilte opp som den ledende eksperten på området. Den som strittet mest imot, var Edward Sabine. I 1822 la han ut på en ny ekspedisjon sydover til Bahia i Brasil, og i 1823 satte han kursen nordover til Spitzbergen. På begge reisene foretok han detaljerte, magnetiske målinger. Den britiske forskeren kontrollerte dermed Atlanterhavet, mens Hansteen bare hadde gjort målinger sør i Norge og i deler av Danmark og Sverige. På reisen i 1823 invaderte dessuten Sabine Norge både i Hammerfest og i Trondheim, hvor han satte opp et lite observatorium.

Hansteen fikk imidlertid snart kontrollen over måledataene til Sabine, som etter hvert måtte underkaste seg Hansteens system og standarder og samtidig anerkjenne hans metoder og teknikker for observasjon, beregning og fremstilling av jordmagnetismen både i tabeller og på magnetiske kart. På slutten av 1820-tallet var Hansteen helt på høyden, og han ble nå betraktet som den ledende forskeren på feltet internasjonalt. Likevel var det først etter den omfattende reisen gjennom Russland at Hansteen i 1831 kunne samle og oppsummere alle eksisterende magnetmålinger i verden i det første verdenskartet over jordmagnetismens intensitet.

Hansteens magnetometer. I 1831 returnerte også den unge Ross i triumf etter å ha lokalisert den amerikanske magnetpolen. Britene ble besatt av magnetisk feber, og den nyetablerte British Association for the Advancement of Science gjorde i 1831 studiet av jordmagnetismen til ett av sine hovedområder. Hansteens teori om at jorda hadde fire magnetpoler ble utgangspunktet for britenes undersøkelser. For eksempel ble Hansteens teorier, metoder og spesialkonstruerte måleinstrument benyttet av britene i den første magnetiske oppmålingen av Skotland, Irland og England på midten av 1830-tallet, en kartlegging som knyttet direkte an til Hansteens første kart over magnetisk intensitet i Norge, som ble publisert i Magasin for Naturvidenskaberne i 1825.

Sabine var nå blitt den sentrale organisatoren i Storbritannia, og sammen med polarhelten Ross promoterte han Hansteens metoder og magnetometer, som også ble sendt ut på verdenshavene med hjelp fra den britiske marinen. For eksempel fulgte ett av Hansteens mange måleinstrumenter den unge geologen Charles Darwin på reisen med Beagle 1830–1836.

Amundsens barndomshelter. De britiske polarheltene på 1800-tallet, både James Clark Ross og spesielt John Franklin, som forsvant og døde heroisk på en ekspedisjon mot Nordvestpassasjen i 1845, var de store barndomsheltene til Roald Amundsen. Han beundret disse britene lenge før Nansen returnerte fra skituren over Grønland i 1889. De var også utgangspunktet for Amundsens tidlige interesse for studiet av jordmagnetismen og for at han allerede i 1897 mønstret som førstestyrmann på en belgisk sydpolsekspedisjon som blant annet skulle lokalisere den magnetiske sydpolen. Det var her det hele begynte, skrev Amundsen i Nordvest-Passagen (1907): «Og under denne reise modnedes min plan: Jeg vilde forbinde min barndoms drøm om Nordvestpassasjen med det i og for sig videnskapelig langt viktigere mål: Å fastslå den magnetiske nordpols nuværende beliggenhet.»

Vel hjemme igjen i 1899 oppsøkte han derfor professor Hans Geelmuyden, som var Hansteens senere etterfølger ved det astronomiske observatorium. Han lærte Amundsen om jordmagnetisme og magnetiske måleinstrumenter og sendte ham videre til Hamburg, hvor Amundsen fikk ytterligere opplæring av polarforskeren Georg von Neumayer.

Amundsen var fullstendig klar over at de jordmagnetiske undersøkelsene på Gjøa-ekspedisjonen sto i tradisjon fra landsmannen Hansteen. Det er kanskje ikke like opplagt for oss i dag. For allerede i 1897 møtte Amundsen for første gang den elleve år eldre Nansen på dekket til ekspedisjonsskipet Belgica. Dermed innledes et nytt kapittel av norsk polarhistorie som har gjort koplingene både til de britiske polarheltene og til Hansteens vitenskapelige virksomhet mindre opplagte.

Når vi i 2011 markerer det doble polarjubileet til ære for Amundsen og Nansen, er det derfor all grunn til å minne om at tiltrekningen mot polområdene tidlig på 1800-tallet var magnetisk.

Av Vidar Enebakk
Publisert 20. apr. 2015 12:36 - Sist endret 3. aug. 2015 16:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere