print logo

Barn som kompetente aktører

Oppdrar vi barn til kompetente, velgende forbrukere framfor å sikre dem et bedre liv?

Anne Trine Kjørholt (red.):

BARN SOM SAMFUNNSBORGERE
– til barnets beste?

Universitetsforlaget 2010

De forestillingene vi har om barn og barndom, har skiftet opp gjennom historien. Ulike, til dels motstridende, ideer har dessuten eksistert side om side. Slik er det også i dag.

Denne boka tar utgangspunkt i en av dem, nemlig ideen om barn som samfunnsborgere, med rett til medbestemmelse over eget liv og deltaking i samfunnslivet. Barn ses ikke lenger bare som umodne vesener med behov for vern, de er også kompetente aktører.

Dette synet kommer til uttrykk i FNs barnekonvensjon, som er bygd opp rundt de tre såkalte P-er: Provision, Protection, Participation. Konvensjonen er inkorporert i norsk lov, og forplikter Norge til å sette barns rett til medbestemmelse og deltaking ut i livet på alle relevante områder.

I boka presenterer forfattere fra en rekke ulike fagfelt sine undersøkelser av og refleksjoner rundt måten disse rettighetene blir forsøkt realisert på her i landet.

Oppdrar barna til forbrukere

Barns rett til medbestemmelse og deltaking kan lett bli retorikk – noe en finner i festtaler, men ikke så mange andre steder.

Denne bokas styrke er nettopp at den går bak retorikken, på to måter:

For det første ved å stille kritiske spørsmål om hva rett til medbestemmelse og deltaking er og kan være når det handler om barn. Er det snakk om individuell valgfrihet, eller noe mer, eventuelt annet? Og hvordan skal vi forstå (og praktisere!) rett til medbestemmelse og deltaking for at disse rettighetene faktisk skal bidra til å gi barn økt velferd og et bedre liv?

Anne Trine Kjørholt diskuterer for eksempel den danske forståelsen av barns medbestemmelse i barnehagen som individuell valgfrihet: rett til å gå med bæsj i bleia til barnet sjøl finner ut at det vil skiftes på; rett til å spise når barnet sjøl vil i stedet for til fastsatte, felles måltider; rett til å velge leker, aktiviteter og lekekamerater uavhengig av organiserte kollektive opplegg. Dette handler mer om å oppdra barna til kompetente, velgende forbrukere enn om å sikre barn et bedre liv, antyder Kjørholt.

Relevant medbestemmelse

For det andre går boka inn på en rekke samfunnsarenaer der barns rett til medbestemmelse er relevant, og presenterer empiriske undersøkelser av hvordan disse rettighetene praktiseres, eller ikke praktiseres.

Eksemplene varierer fra det totalt meningsløse, som den sentralt pålagte, årlige elevundersøkelsen i skolen, slik den framstilles av Elisabeth Backe-Hansen, til det ganske oppløftende, som rettens praktisering av barns rett til å bli hørt i forbindelse med samvær ved samlivsbrudd mellom foreldrene, slik dette skildres av Kristin Skjørten.

Boka byr også, i Astrid Strandbus kapittel om barnevernet, på veldig gode, konkrete eksempler på betydningen av å kjenne barns egen opplevelse av situasjonen sin, barns egne prioriteringer og dagsordener dersom retten til medbestemmelse og deltaking skal ha noen mening. Og den drøfter barns uttalerett på et minefelt som asyl- og innvandringspolitikken.

Diskusjoner tvinger seg fram

Boka er utstyrt med pedagogiske diskusjonsspørsmål etter hvert kapittel, som gir inntrykk av at dette er ei lærebok. Den kan helt sikkert brukes som lærebok, men er noe mer enn det, nemlig en drøfting av betingelsene for reelle, demokratiske praksisformer. Når det handler om barn, tvinger noen diskusjoner seg fram, for eksempel om forholdet mellom formelle og reelle rettigheter.

Det blir veldig tydelig at formelle rettigheter ikke er nok, en må gjøre noe dersom rettighetene skal realiseres. Men dette gjelder vel strengt tatt også voksne? Det er videre åpenbart at barn ikke kan presses inn i modellen for det autonome individ, som velger fritt og tar ansvar for eget liv. Men heller ikke voksne passer vel så godt inn i den modellen?

Medbestemmelse og rett til deltaking må ses i sammenheng med relasjonene vi inngår i, og fellesskapet vi er en del av. Jeg kunne ønsket meg et avslutningskapittel der nettopp slike spørsmål, som blir så synlige når en tar utgangspunkt i barn, men som også er generelle demokratispørsmål, hadde blitt drøftet som nettopp det. Men også uten et slikt avslutningskapittel anbefales boka, ikke bare til lesere i barnebransjens profesjoner.

Anne Trine Kjørholt er leder og førsteamanuensis ved Norsk senter for barneforskning ved NTNU.

Blant bokas øvrige forfattere er Kirsten Sandberg, Berge Solberg, Kristin Skjørten og Monica Five Aarset, alle fra Universitetet i Oslo.

Kjersti Ericsson er skjønnlitterær forfatter og professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo. Hun har skrevet en rekke fagbøker, deriblant boka Samfunnets stebarn (2009).

Emneord: Samfunnsvitenskap Av Kjersti Ericsson
Publisert 7. apr. 2011 00:00