Døden som trøst

Omtrent 10 prosent av norske ungdommer har forsøkt å ta sitt eget liv eller driver regelmessig med selvskading. Men ønsker de egentlig å dø?

SKADER SEG SELV: Det vanligste argumentet ungdom bruker for selvskading, er ønsket om å slippe unna en uutholdelig følelse. (Foto: Ola Sæther)

De fleste av oss har en eller annen gang i livet hatt selvmordstanker. Men daglig å gå rundt og tenke på at man vil dø, er ikke vanlig. Likevel gjør så mange som én av ti barn og unge det.

De fleste av dem som skader seg selv med vilje, er jenter mellom 17 og 18 år. Men også barn helt ned i 12-årsalderen løser emosjonelle kriser gjennom å skjære seg i kroppen eller å forsøke å ta sitt eget liv, forteller stipendiat Anita Johanna Tørmoen . Hun er forsker og deltar som terapeut i studien Dialektisk atferdsterapi for ungdom med repeterende suicidalatferd ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, Universitetet i Oslo.

Tenker på døden som søvn

– Vi må ikke slå oss til ro med at barn eller unge vil slutte med dette av seg selv, og at de innerst inne ikke mener alvor. Vi vet at det er svært vanskelig å skille mellom dem som gjør alvorlige selvmordsforsøk og dem som gjentatte ganger bruker kutting eller annen selvskading for å håndtere vanskelige situasjoner, forteller Tørmoen.

En vanlig påstand er at selvskading dreier seg om å få oppmerksomhet, at andre skal se at man har det vondt. – Dette er i mindre grad et motiv hos ungdommene. Mange skjærer seg på steder av kroppen hvor det ikke syns, for eksempel i brystpartiet eller i bikinilinjen. Og de skammer seg over at de gjør det.

– Det vanligste argumentet ungdom bruker for selvskading, er ønsket om å slippe unna en uutholdelig følelse. Når hun eller han gjør noe som er vondt på huden, forteller de om noen deilige øyeblikk av ro – før blodet, smerten og ofte skamfølelsen kommer. Det er dette korte øyeblikket av ro mange søker. Men noen ganger kan man miste kontrollen over selvskadingen, for eksempel i rus, og det kan få katastrofale følger, sier Tørmoen.

– Disse ungdommene har en kronisk tilbakevendende følelse av at “bare jeg dør, blir alt bra”. De søker trøst i tanken på døden, men har ikke et rasjonelt forhold til den.

Tørmoen forteller at mange barn og unge faktisk ikke reflekterer over at døden er endelig:

– Dette handler om modenhet. Mange unge tenker på døden som en søvn man kan våkne opp fra. Noen dør derfor uten at de egentlig ønsket å dø. Vi må prøve å bevisstgjøre disse ungdommene om hvilke fatale konsekvenser et selvmordsforsøk kan få.

Helt ny behandling

Felles for ungdommene som forsøker å ta sitt eget liv eller driver regelmessig med selvskading, er at de har en psykisk smerte, forteller terapeuten.

– Ofte har disse ungdommene også sammensatte problemer: De er deprimerte, har sterkt svingende følelser og angst. Forskning viser at denne gruppen unge ofte har en lavere terskel for frustrasjon enn andre, og at det har de hatt helt fra de var små barn. De er mer sårbare og emosjonelt labile. De fleste av oss har et apparat for å håndtere frustrasjon. Men det har ikke disse ungdommene. Derfor trenger de hjelp til dette.

tørmoen

HJELP: – Et viktig element i behandlingen er å snu bildet fra fortvilelse til håp. Vonde følelser går over – bre man får hjelp, sier Anita Johanna Tørmoen. (Foto: Francesco Saggio)

Unge som driver selvskading og utfører selvmordsforsøk, er en svært krevende gruppe å behandle, påpeker Tørmoen. Tradisjonell terapi har vist seg å ha liten effekt. Professor og leder av studien, Lars Mehlum , og Tørmoen har derfor, i samarbeid med Oslo universitetssykehus, satt sammen to team av terapeuter som skal teste ut en helt ny behandling i Norge – Dialektisk atferdsterapi (DBT).

– Denne terapien dreier seg om å hjelpe pasientene til å legge merke til tankene og følelsene sine, og bli bevisste at følelser ikke alltid er sannheten, forteller Tørmoen.

– De fleste voksne vet av erfaring at følelser kan være sterke, og at vi ofte opplever et behov for å reagere på en eller annen måte når vi er i en følelsesmessig vanskelig situasjon. Vi lærer oss å bli bevisste hva vi kan endre og hva vi må akseptere, og at følelser ikke er farlige i seg selv. Følelser og tanker knyttet til vanskelige situasjoner må håndteres, og det å kutte seg for å få endret på følelsene, er ingen løsning. Snarere er selvskading forsøk på kortsiktige, farlige og uhensiktsmessig løsninger på livslange utfordringer. Dette prøver vi også å lære ungdommene.

Også foreldrene

Den nye behandlingen foregår to ganger i uken, i 16 uker. Den består av både individualterapi og deltagelse i en gruppe. Den første behandlingstimen er ofte en samtale mellom terapeuten og ungdommen, den andre timen er også foreldrene med.

– Unge mennesker lever i en familie, problemene utspiller seg ofte også i familien, og derfor bør også foresatte være med. Terapeuten behøver dessuten å få vite hvordan familien snakker sammen. I gruppen, som foregår på kveldstid, deltar ungdommene som går i behandling, sammen med sine foreldre.

Dette er ikke tradisjonell gruppeterapi, fremholder Tørmoen, men et psykopedagogisk opplegg med fastlagt pensum. Her underviser de to DBT-terapeutene som leder gruppen, blant annet i hvordan man kan regulere følelser og sårbarhet.

– Et viktig element i behandlingen er å snu bildet fra fortvilelse til håp. Vonde følelser går over – bare man får hjelp.

God effekt på voksne

Dialektisk atferdsterapi er prøvd ut på voksne pasienter i USA og er der rangert som en av terapiformene med størst effekt. Forskerne ved Universitetet i Oslo er de første som prøver terapiprogrammet i en randomisert, kontrollert studie med ungdommer. Snart har til sammen 70 ungdommer og foreldre eller andre foresatte deltatt i behandlingsstudien.

Tørmoen og kollegene hennes vil ha de første resultatene fra effektanalysen klar ved årsskiftet. Samtlige pasienter som har deltatt, har sagt ja til oppfølging ett år etter. Forskerne håper å få midler til å følge opp ungdommene også etter to år og ti år.

– Vi er veldig spente på resultatene. Opplevelsen vår så langt er at både ungdommene og foreldrene trives godt med metoden. Det samme gjør terapeuter som vi har utdannet i DBT. Men foreløpig kan vi ikke fastslå om forsøkene våre med Dialektisk atferdsterapi er vellykkede. Vi må analysere resultatene. Først da kan vi svare på om vi oppnår bedre resultater for selvmordsforebygging enn man gjør med ordinær terapi.

NASJONALT SENTER FOR SELVMORDSFORSKNING

• Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging er tilknyttet Institutt for klinisk medisin ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.

• Formål: Utvikle, vedlikeholde og spre kunnskap for å redusere antall selvmord og selvmordsforsøk i Norge, og bidra til bedre livskvalitet og omsorg for alle som blir berørt av selvmordsatferd.

• Senteret har 27 ansatte i hele og delte stillinger (2010).

Av Siw Ellen Jakobsen
Publisert 1. feb. 2012 11:39
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere