Norge i dansketiden – og etterpå: Et korrupt samfunn

De norske embetsmennene var mer tilbøyelige til å snyte den eneveldige kongen i København for inntekter, enn de var til å forbryte seg mot den nye, norske staten etter 1814. Skulle man tro. Den første grundige undersøkelsen av saken tyder imidlertid på noe annet.

INNFØRING AV DEMOKRATI: I tiden etter 1814 ble særlig mange embetsmenn rettsforfulgt og anklaget. (Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 er malt av Oscar Wergeland.)

Korrupsjon kan defineres som misbruk av offentlig posisjon til egen vinning. I dag er dette noe vi først og fremst forbinder med svake stater i Afrika – og i utviklingsland for øvrig – og ikke med vårt eget, gjennomregulerte statsapparat. Men hva med tidligere tider, da staten var svakere – hvor mye korrupsjon, favorisering og maktmisbruk var det da?

Spørsmålet stiller postdoktor i historie ved Universitetet i Oslo, Ola Teige – og søker selv svaret. Nærmere bestemt undersøker han hvor korrupt det norske embetsverket var rett før og etter at landet ble en selvstendig stat i 1814.

Astronomisk underslag

– Den største korrupsjonssaken i Norge noensinne ble rullet opp mot slutten av 1700-tallet: Jacob Juel var en av landets rikeste menn på den tiden; han drev trelastvirksomhet, skaffet seg store eiendommer og var skipsreder. I 1774 ble han utnevnt til den høyt betrodde stillingen som kasserer i den norske Zahlkassen, som var hovedkasse for Norge og sentralt regnskapskontor. Det fantes ingen banker i landet den gangen, og behovet for likvide midler og finansiering var stort. Juel brukte rett og slett kassabeholdningen til å finansiere egen virksomhet. I 1783 ble dette oppdaget, og snart ble det klart at Juel ikke kunne dekke det som manglet, astronomiske 556 000 riksdaler. Kassereren ble arrestert, men greide å rømme til Sverige. Sett fra et nåtidig perspektiv, er det som om finansminister Sigbjørn Johnsen skulle stukket av med halvparten av skatteinntektene, bemerker Teige.

MER KORRUPSJON: Kildene indikerer at mangler ved regnskapene, kassamangler, underslag og bestikkelser var mer utbredt enn det som tidligere har vært kjent, sier Ola Teige. 

Å sitte med offentlige kasser fulle av penger i et land uten banker og med kronisk mangel på kontanter, gjorde det selvsagt fristende for embetsmennene å låne ut. Men det endte altså ikke alltid godt. Nettopp kassamangel var den vanligste formen for korrupsjon den gangen. På 1700-tallet var embetsmennene personlig ansvarlige for pengene, men underskudd i kassen var egentlig ingen forbrytelse så lenge de kunne gjøre opp for seg.

– Ofte ble uoverensstemmelsen mellom regnskapene og kassens faktiske innhold oppdaget først når embetsmennene døde. De som fikk lide for dette, var gjerne enker og barn. Mange av dem havnet i økonomisk uføre.

Omfattende korrupsjon

– Hvor stor andel av embetsmennene var korrupte?

– Jeg tror ikke det er mulig å gi et presist svar. Kildene indikerer at mangler ved regnskapene, kassamangler, underslag og bestikkelser forekom ofte og var mer utbredt enn det som tidligere har vært kjent. Det vi imidlertid sikkert vet, er – for eksempel – at tre av sju zahlkasserere i perioden fra 1714 til 1814 måtte forlate sine stillinger som følge av store kassamangler. Jeg tror andelen er noenlunde representativ for andre embetsmenn, spesielt fogder og tollere som hadde kasser med penger.

– Selv om jeg ikke vil kunne danne meg et fullstendig bilde, kan enkeltsaker likevel si noe om den generelle holdning til korrupsjon i samtiden, mener han.

– Ja, hvordan var holdningen?

– Det eksisterte ingen klar definisjon av korrupsjon og bestikkelser, men bevisstheten om at det var en forbrytelse, vokste gradvis fram. Prinsippene for et velfungerende byråkrati ble litt etter litt innarbeidet i lovverket, deriblant prinisippene om å tildele embeter på grunnlag av utdanning og dyktighet – ikke som belønning, prinsippene om moderne, skriftlig kontorhold og om å skille egne og offentlige penger. Kontrolltiltakene ble mer effektive mot slutten av 1700-tallet, og omkring 1800 var lovverket for et moderne byråkrati stort sett på plass. Men likevel fortsatte korrupsjonen i stor stil, konstaterer han.

Regimeendring

Teige undersøker i hvilken grad styreform hadde noe å si for korrupsjonsnivå. Fra 1660 og til 1814 var Norge underlagt en eneveldig konge. Det er nærliggende å tro at noe av forklaringen på den omfattende korrupsjonen blant embetsmennene, var at de manglet eierskapsfølelse til staten. Da Norge ble selvstendig, ble terskelen for å underslå høyere fordi embetsmennene ikke lenger snøt kongen, men staten – som nå sprang ut av folket. Innføringen av et begrenset demokrati i 1814 førte dessuten til større åpenhet i statsforvaltningen. Det gjorde at Regjering og Storting kunne utøve langt bedre kontroll med embetsverket. Dessuten innebar Grunnlovens ytringfrihet at også folket kunne påtale og diskutere slett embetsførsel og korrupsjon offentlig.

OFFENTLIG REGNSKAP fra dansketiden. Idd og Marker fogderi sitt regnskap fra 1694, undertegnet av fogden Henrich Nicolay og med merknader fra revisjonen i København.

– Men kildene viser slett ingen nedgang i antallet korrupsjonssaker. I tiden etter 1814 var det tvert imot spesielt mange embetsmenn som ble rettsforfulgt og anklaget. En grunn til det, mener jeg, er at 1814 i denne sammenhengen ikke representerer noe egentlig brudd. Riktignok fikk Norge en grunnlov og et storting, men hvem overtok i Norge? Jo, embetsstanden. Embetsmennene fra enevoldstiden fortsatte i posisjonene sine, de fikk sterkere stillingsvern, mens lovverket ble endret svært langsomt. Praksisen på lokalt nivå fortsatte derfor i stor grad.

Teige viser til Kammerrettsordningen av 1720 som regulerte hvordan embetsmenn skulle behandle sine regnskap og kasser.

– Denne fortsatte å gjelde gjennom hele 1800-tallet og deler av den var gjeldende lov i Norge helt fram til 1958. Det gjaldt  bestemmelsene om at embetsmenn stod ansvarlig for alt underskudd på regnskapene sine uansett grunn – også de de selv ikke var skyld i.

Kaos og krig

En annen årsak til de mange sakene etter 1814, var situasjonen under Napoleonskrigene og løsrivelsen fra Danmark. Det var vanskelig å føre og revidere regnskaper og å få inn alle skatter.

– Kaos og krig rundt 1800 stimulerte til korrupsjon i Norge – som i mange utviklingland i dag. Opprydningen var ikke ferdig før langt ut på 1830-tallet, konstaterer Ola Teige.

Av Trine Nickelsen
Publisert 11. sep. 2012 07:49 - Sist endret 11. sep. 2012 07:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere