Medisinere på 1800-tallet: Avhengige av kjemikere,zoologer og botanikere

- Den gang var det et meget tett samarbeid mellom realfagene og medisin, forteller Jon Røyne Kyllingstad, en av forfatterne av det ni bind store verket om Universitetets historie gjennom 200 år. Kyllingstad har spesialisert seg på vitenskapens historie ved universitetet mellom 1870 og 1911.

På 1800-tallet var medisinstudiet også et mer generelt, naturvitenskapelig studium.

– Medisinstudentene fikk undervisning i både kjemi, zoologi og botanikk, og mange av professorene på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet var selv utdannet i medisin. Dette endret seg først etter århundreskiftet, da botanikk og zoologi ble fjernet fra medisinpensumet, samtidig som realfagsstudiet, med innføringen av hovedfaget, ble en vitenskapelig utdanning.

Kjemi – størst på medisin

Rett bak Aulaen lå det kjemiske laboratoriet. Det var delt i to. Den ene delen utdannet bergverksingeniører og lærere i realfag. Den andre delen, som hadde brorparten av studentene, var rettet mot medisin og farmasi. Her fikk medisinstudentene den grunnleggende opplæringen i kjemi. Kjemi var viktig både i farmakologi og i kjemisk fysiologi.

– På Institutt for fysiologi ble det drevet laboratoriebasert, eksperimentell forskning av kjemiskfysiologiske prosesser i menneskekroppen. Og det var her medisinstudentene lærte nye diagnosemetoder basert på kjemiske analyser av blod og urin.

Dragkamp mellom zoologi og medisin

Zoologi var en grunnleggende del av det medisinske studiet. På 1840-tallet opprettet universitetet det zootomiske museet, en samling av dyreorganer. Her lærte studentene fysiologi og anatomi.

– Zootomiundervisningen var begrunnet i en oppfatning om at medisinstudiet ikke bare var en praktisk legeutdanning, men også et vitenskapelig, “biologisk” studium.
 

“Biologi”, slik ordet ble brukt på midten av 1800-tallet, viste gjerne til fysiologi og morfologi, vitenskaper som søkte etter lovmessige sammenhenger i den levende natur.

– Fysiologene brukte laboratorieeksperimenter til å søke etter de kjemiske og fysiske lovene bak organismers livsfunksjoner. Morfologene benyttet anatomisk sammenligning og mikroskopistudier av vev, celler og fostre og lette etter faste mønstre i organismenes vekstprosesser.

Zoologene vant

Selv om både det fysiologiske laboratoriet og det zootomiske museet var svært viktige for biologene, var de den gang en del av det medisinske fakultetet. Først på 1870-tallet overtok zoologene det zoologiske museet.

Under ledelse av profilerte vitenskapsmenn, som hjerneforskerne Fridtjof Nansen og Gustaf Adolf Guldberg, og Johan Hiorth som brukte museet til fiskeribiologisk forskning – det var begynnelsen på det som senere ble Havforskningsinstituttet i Bergen, endret museet mer og mer karakter til å bli et sentralt laboratorium for den moderne biologien i
Norge.

Kristine Bonnevie, Norges første kvinnelige professor, overtok ledelsen etter århundreskiftet.

– Hun faset ut museumsvirksomheten og omdøpte det til Zoologisk laboratorium. Samtidig sluttet de å undervise medisinstudentene, forteller Kyllingstad