Svartebøkene viktige i norsk kultur

Svartebøkene fra 1700-tallet ble skrevet av utdannede og bereiste folk. Forestillingene om krefter som kunne utløses av magi og trolldom, var en vesentlig del av den norske kulturen til sent på 1800-tallet.

OGSÅ FOR “ÆRLIGE, KRISTNE LESERE”: – Den minste boken jeg holdt i hendene, var en svartebok fra Ringebu i Oppland fylke datert til siste halvdel av 1700-tallet. Selv om svartebøkene er fylt av magiske råd og oppskrifter som påkaller både Guds og djevelens hjelp til å oppnå ens ønsker, var eierne av svartebøkene etter all sannsynlighet vanlige, kristne mennesker. Dette underbygges blant annet av innledningene til flere av bøkene, der forfatteren henvender seg til “Alle Christne ærlige og Widenskabselskende lesere”. Denne svarteboka fra Ringebu er fra siste halvdel av 1700-tallet og er skrevet i helfraktur og innbundet med pergament. Den er den nest minste, bevarte svarteboken i Norge, forteller forsker Ane Ohrvik.  Foto: Yngve Vogt / Colourbox / Hanne Utigard.

Tidligere forskning på svartebøker fokuserer på oppskriftene og formlene i bøkene, som kan virke fremmede og eksotiske med dagens øyne. De handler om alt fra kurering av tannverk og vondt i magen til hvordan man beskytter mennesker og dyr mot forhekselse. Noen oppskrifter kan klassifiseres som trylleri, slik som hvordan du skal få en kvinne til å elske deg, hvordan få hell i kortspill eller få motparten din i retten til å miste munn og mæle.


Ut fra innholdet i oppskriftene skulle man tro at bøkene representerer en folkelig tradisjon, snarere enn faktisk vitenskap.


– Men studerer man bøkene nærmere, viser det seg at forfatterne bruker mye energi på å legitimere bøkene som gyldig kunnskap. Noen av bøkene henvender seg til «de ærlige, kristne leserne» og til «dem som elsker vitenskap». Spørsmålet er hva dét betyr når vi leser bøker fulle av magi og trolldom, spør stipendiat Ane Ohrvik på Institutt
for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.


Maner frem onde ånder

“Jeg Manner æder I dievle, som alle tider har makt og Vold, at binde paa Jorden det som er bundet i Himmelen og i Helvede.” Slik begynner en oppskrift i en svartebok fra Jeløya i Østfold. Den er datert til slutten av 1700-tallet og dreier seg om tyveri, som den gang ble ansett som en grov forbrytelse.


Oppskriften går ut på å mane frem onde ånder, for å få kjeltringen til å komme tilbake med tyvegodset.


“Jeg Manner eder ud at i binder det Meneske som Haver staalet fra N. N. ieg maner eder i Dievle ved Himmel og Jord, at i ikke lader det meniske som haver staalet fra N. N. det N. Ej have Rolighed eller lige i Hierte og sind (...), at han aldrig skal Trives paa Jorden, foren hand bærer det Til bage som Hand haver staalet fra N. N...”


Forskerne vet likevel lite om hvordan svartebøkene ble brukt.


– Svartebøkene forklarer hvordan man skal gjøre ting. Bare i noen få tilfeller har skribenten notert noe i margen, som viser om metoden fungerer eller ei.


Bereiste forfattere

Det finnes lite informasjon om hvem som skrev svartebøkene. Selv om bøkene kan være detaljerte med fullt register, mangler ofte signaturen. Noen av bøkene er tilskrevet “den
store Cyprianus”, en mytisk figur som levde i oldkirkelig tid og som ble regnet som en stor magiker.
 

– Når forfatterne avsløres, viser det seg at de er utdannede, bereiste folk med bøker i bokhylla. Forfatterne er med andre ord ikke nødvendigvis fra lavere, sosiale sjikt, slik man gjerne tenker om dem som representerte forestillinger og praksiser knyttet til magi og trolldom på 1800-tallet. Troen på magi må derfor ha vært mye bredere anlagt i
befolkningen enn det man tidligere har tenkt, konkluderer Ohrvik.


Hemmelig kunnskap

Ikke alle hadde tilgang til svartebøkene. Og de som hadde en svartebok, delte ikke informasjonen åpent med andre, selv om bøkene også inneholdt enklere, kloke råd, som
mange hadde kunnskaper om. Fra begynnelsen av 1800-tallet gikk det rykter i bygdene om hvem som hadde svarteboka, men kildene forteller lite om den faktiske bruken.


– Folk holdt nok disse bøkene tett inntil brystet. Det gjaldt også for godt utdannede mennesker. Det er forståelig. De som var bereist og orientert i samtidens idéstrømninger, noe flere svartebokskrivere åpenbart var, var klar over at noe av innholdet i bøkene ikke var stueren kunnskap i visse miljøer.


De norske svartebøkene er eksklusive og unike. Grunnet de strenge sensurbestemmelsene under dansketiden blir ikke svartebøkene trykt i flere eksemplarer.


I Europa ble tilsvarende bøker masseprodusert. I Norge ble den første svarteboka trykt i den korte trykkefrihetsperioden i 1771–72.


– Dette viser tydelig at svartebøkene tilhørte undergrunnslitteraturen. En klassisk svartebok hadde sannsynligvis aldri passert sensuren.


Svartebøker på nett

I dag er svartebøkene tilgjengelige i en database på internett. «Trolldom i Norge» er et arkiv over trolldomstro og trolldomspraksis i Norge fra 1400-tallet til første halvdel av
1900-tallet. Dette arkivet inneholder over hundre transkriberte svarteboksmanuskripter og nesten 2800 trolldomssagn.
 

– Svartebøkene er en viktig del av norsk kulturhistorie. I disse bøkene møtes folkelige forestilinger og såkalte lærdes forestillinger i en og samme tekst. Ved å inkludere bøkene i databasen håper vi å åpne opp for ny forskning og dermed også for å forstå de kryssende forbindelsene mellom trosforestillingene i Norge gjennom nesten 500 år, forteller initiativtaker for trolldomsdatabasen, postdoktor Kyrre Kverndokk ved Universitetet i Oslo.

Av Helen Hillevi Ruud
Publisert 9. jan. 2013 13:03 - Sist endret 9. jan. 2013 13:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere