Opprøret i Syria splitter Libanons kristne

Borgerkrigen i Syria gjør situasjonen i nabolandet Libanon svært spent. De kristne, libanesiske partiene er dypt splittet i synet på krigen.  

Libanon er et annerledes land i Midtøsten: Det politiske systemet er demokratisk og basert på en spesiell konsensusordning mellom landets religiøse grupper, økonomien er ultraliberal og befolkningen nyter godt av omfattende presse og -ytringsfrihet.


Nesten halvparten av befolkningen i det lille landet er kristne.
 

– En av mine hypoteser er at majoriteten av Libanons kristne kommer fra et felles ideologisk ståsted og har en felles oppfatning om at Libanon nettopp representerer noen helt eget. Det å bevare denne særegenheten, har vært en hovedstrømning i kristen, libanesisk politikk siden uavhengigheten fra Frankrike i 1943. De kristne har samlet seg under slagordet Libanon først! snarere enn å vektlegge for eksempel frigjøringen av Palestina og kampen mot Israel, slik som Hizbollah gjør, påpeker Kai Kverme ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo. Han holder på med et forskningsprosjekt som omfatter de kristne partiene i Libanon. For selv om disse partiene altså tilsynelatende har et felles utgangspunkt, er de dypt uenige i viktige spørsmål.
 

– Siden opprøret startet i nabolandet Syria i mars 2011, har splittelsen blant kristne blitt stadig dypere – mellom dem som støtter det syriske regimet og dem som støtter opprørerne, forteller Kverme.

MAKTKAMP?: Er det en reell, politisk splittelse på kristen side, eller dreier det seg om personlig maktkamp mellom ulike ledere? spør Kai Kverme (Foto: Yngve Vogt)


Forsterket motsetningene
 

Maktfordelingen mellom de religiøse gruppene i landet ble utformet like etter selvstendigheten. Den såkalte Nasjonalpakten tok utgangspunkt i en folketelling fra 1932, som viste et kristent flertall på 52 prosent. Sammensetning av nasjonalforsamlingen ble derfor 6:5 i forholdet mellom kristne og muslimer. De kristne så på ordningen som en garanti for at deres interesser ble ivaretatt – de hadde både presidenten og flertallet i nasjonalforsamlingen.


Fra slutten av 1950-årene til 1990 gjennomlevde Libanon flere borgerkriger, som dels sprang ut av grunnleggende motsetninger i det libanesiske samfunnet og dels var utslag av regionale konflikter.


– Uenigheten mellom de libanesiske partiene tilspisset seg på 1950- og 60-tallet, da den egyptiske presidenten Nassers panarabiske ideologi fikk stadig mer fotfeste, ikke minst blant landets sunnimuslimer. I 1958 gikk Egypt sammen med Syria i unionen Den forente arabiske republikk som mange på den muslimskdominerte venstresiden mente Libanon burde slutte seg til. Det store flertallet av kristne opplevde dette som en eksistensiell trussel.
 

Kairo-avtalen fra 1969 ga PLO rett til å rekruttere, trene og bevæpne palestinere for aksjoner mot Israel fra libanesisk territorium. Det stadig sterkere palestinske nærværet forsterket motsetningene som allerede fantes mellom tilhengerne av panarabiske ideologier og det man kanskje kan kalle libanesiske nasjonalister. De to ulike oppfatningene av hva Libanon er, og skal være, ble ytterligere polarisert. Et klart flertall av de kristne mente at Libanon ikke skulle blande seg inn i regionale konflikter, mens venstresiden tok til orde for å støtte palestinernes væpnede kamp mot Israel.
 

Med dette som bakteppe brøt det ut borgerkrig i 1975, der presidenten året etter ba om syrisk assistanse for å stoppe alliansen av libanesisk venstreside og palestinerne. Syrerne forandret imidlertid snart posisjon og allierte seg med den siden de opprinnelig var kommet for å stoppe. I nesten 30 år okkuperte Syria hele eller deler av Libanon militært og etterretningsmessig og var de viktigste makthaverne i landet.


– Da den kristne hærlederen Michel Aoun ble statsminister i 1988, erklærte han full krig mot syrerne, og mente at de andre kristne, politiske partiene hadde sviktet. Han går til krig mot sine kristne motstandere. Flere  mennesker blir drept i denne delen av krigen enn på noe annet tidspunkt i den da 13 år lange borgerkrigen. Han blir til slutt nedkjempet av Syria og flykter i eksil, forteller Kverme.
 

Sterk syrisk innflytelse


Forskeren peker på at Libanon i tiden etter at borgerkrigen ble avsluttet i 1990, har hatt spesielt tette bånd til Syria. Forut for viktige politiske beslutninger rådførte regjeringen i Beirut seg alltid med regimet i Damaskus.


– Det ble etter hvert klart at syrisk okkupasjon var et problem. De kristne partiene som ikke ble forbudt, ble fullstendig dominert av syrerne.


I 2004 begynte en rekke attentater mot i hovedsak kristne politikere, intellektuelle og journalister. Da statsminster Rafik Hariri, som hadde en kritisk holdning til Syria, ble drept i 2005, oppstod det første store folkelige opprøret i Midtøsten. Det førte til at Syria til sist trakk sine tropper ut av landet. Den syriske innflytelsen fortsatte likevel, ikke minst gjennom Hizbollah. Først i 2009 anerkjente Syria Libanon som en selvstendig stat.
 

– Da Aoun kom tilbake fra eksil etter opprøret i 2005 og skjønte at han ikke fikk støtte fra de andre kristne partiene, allierte han seg med den sjiamuslimske organisasjonen Hizbollah. Aoun og hans tilhengere i 8. mars-koalisjonen hevder at Libanon står i fare for å drukne i den sunnimuslimske sjøen, som de kaller det, og ser ingen motsetning mellom å alliere seg med Hizbollah og Aouns antisyriske forhistorie. Hizbollah står for noe helt annet enn de andre arabiske og muslimske landene, derfor går vi inn i allianse med Hizbollah, sier de. Aouns kristne motstandere hevder på sin side at sunnimuslimene har forandret seg grunnleggende gjennom alle årene med krig, og framhever at det nå er de som bruker slagordet Libanon først – og at det derfor er naturlig å alliere seg med denne siden.
 

Kan sette Libanon i brann
 

Kverme sier at Syria synes å være villig til å gjøre alt for å destabilisere Libanon. Den kristne politikeren Michel Smeha, som har vært minister i to libanesiske regjeringer og senere personlig rådgiver for den syriske presidenten, ble tidligere i år tatt med bilen full av sprengstoff. I avhør har han innrømmet å ha fått stoffet fra Ali Mamluk, lederen av Syrias nasjonale etterretning, og at det skulle brukes mot syrernes motstandere i Libanon.
 

– De syriske makthaverne ser ut til å ville lage konflikt mellom den sunnimuslimske og den kristne befolkningen i Libanon. Alvoret blir ikke mindre av at Hizbollah er bevæpnet og ikke under statens kontroll. Det er en svært spent og alvorlig situasjon som Libanon nå gjennomlever, erkjenner Kai Kverme.
 

Av Trine Nickelsen
Publisert 9. jan. 2013 15:18 - Sist endret 9. jan. 2013 15:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere