Kvinnelige professorer i hundre år

I 1912 – ett år før kvinner fikk allmenn stemmerett – ble den første norske kvinnen utnevnt til professor. Hundre år senere er hver fjerde professor på Universitetet i Oslo kvinne.  

STOR NYHET: De fleste av landets aviser bragte nyheten om at Norge hadde fått sin første kvinnelige professor. Denne artikkelen stod på trykk i Verdens Gang den 5. juli 1912. (Kilde: Nasjonalbiblioteket)

 

Den 4. juli 1912, om ettermiddagen – og før avisene i hovedstaden hadde rukket å slippe nyheten, fikk Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (1872–1948) et hint fra en slektning som kom rett fra Stortinget: Kong Haakon hadde i statsråd denne dagen utnevnt henne til ekstraordinær professor i zoologi. Hun ble dermed Norges første kvinne med universitetets høyest rangerte tittel.


– Dette er en viktig etappeseier på den lange veien mot likestilling i Norge, en vei som innenfor akademia har vært særlig lang og bratt, konstaterer Inger Nordal. Hun har, sammen med Dag O. Hessen og Thore Lie, skrevet den første biografien om landets første kvinnelige professor, og gitt den tittelen Kristine Bonnevie. Et forskerliv.
 

‘Dette radikale land’


I boken forteller Nordal, som selv er professor i biologi, om hvordan Bonnevie, ganske nøkternt, feiret begivenheten: Hun tok sine to nevøer på elleve år med seg til teaterscenen i Tivolihaven, der en trupp kvinnelige studenter oppførte skuespillet Neu-Heidelberg, som nettopp tok opp spørsmålet om kvinnens stilling. Kristine forteller senere om «(…) hvor overrasket blev vi ikke ved plutselig at høre en gammel tysk professor med dyp rystelse fortelle om de siste nyheter fra dette radikale land, hvor man nu til og med hadde besluttet at gjøre en (navngiven) kvinne til professor. Mine små nevøer holdt på at springe op fra benken af forbauselse, og hele publikum var snart med på begivenheten.»


– Ja, hvor radikal var utnevnelsen?


– Det er klart den var radikal når det måtte en ny lov til for at det skulle skje: Lov om Adgang til at ansætte Kvinder i Statens Embede. Loven ble vedtatt den 9. februar 1912, og gjerne omtalt som “Lex Bonnevie”. Loven var ganske sikkert tilskyndet av bekymringen de aldrende  professorene Georg Ossian Sars og Robert Collett på universitetets zoologiske laboratorium hadde, for at de igjen måtte ta over alle pliktene den unge og effektive Bonnevie hadde spart dem for. Bonnevie hadde nemlig søkt et professorat ved Bergens Museum, som var en stiftelse, og som derfor kunne ansette henne i et professorat selv uten lovendring.

Nordal peker på at Norge for en gangs skyld er et foregangsland i skandinavisk akademia – mer enn ti år tidligere ute enn Danmark og Sverige med å utnevne en kvinne til professor – om vi da ser bort fra den russiske matematikeren Sonja Kovalevsky som ble professor i Stockholm allerede i 1884.

«Kvinner kan under desamme betingelser som menn ansettes i statens tjeneste,» sto det i paragraf 1 i loven av 1912. – Men loven hadde også en paragraf 2, og den var fylt med ikke. Kvinner kunne ikke være medlemmer av kongens råd. Ikke få geistlig stilling i statskirken. Ikke ha diplomat- eller konsulembeter. Ikke ha militære eller sivilmilitære embeter. Med unntak av professorembetet, kunne kvinner ikke bli embetsmenn.

 

Viktig forsker


Nordal er opptatt av å få fram Kristine Bonnevies store betydning som forsker.


– Bonnevie beskrev nye arter for vitenskapen innen marine, virvelløse dyr, og bidro dermed til å øke kunnskapen om det biologiske mangfoldet i havet. Hun gikk innover i cellekjernen og fulgte celledelinger med datidens ypperste, mikroskopiske utstyr, og er den første som forstår hva som skjer med kromosomene mellom celledelingene, altså i den såkalte interfasen. Bonnevie var en av de mest betydelige arvelighetsforskerne i sin samtid. Som leder av Institutt for arvelighetsforskning ved Universitetet i Oslo, tok hun jobben med å skille ideologisk og brunflekket tankegods fra fagkunnskap, påpeker forfatteren.


– Bonnevie skrev ikke artikkelen som ‘endret verden’. Ikke desto mindre vakte studiene hennes på arvelighet av fingeravtrykksmønstre stor internasjonal oppmerksomhet. 

Artikkelen Studies on papillary patterns of human fingers siteres fortsatt etter snart 90 år.


– Kristine Bonnevie befant seg i den internasjonale forskningsfronten. Hun levde i en mannsdominert akademikerverden og kom fra en akademisk utpost, Norge. Den sterke, internasjonale posisjonen hun opparbeidet seg, er ganske enkelt imponerende, mener Inger Nordal.
 

Kvinnelige pionerer


– Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MN-fakultetet) fostret en helt enestående generasjon av kvinnelige pionerer, innenfor botanikk, geologi, zoologi og kjemi, påpeker  historiker Jorunn Sem Fure. Hun er forfatter av bind 3: Inn i forskningsalderen av det store verket om Universitetet i Oslo som kom ut i jubileumsåret 2011. Her skriver hun at MN-fakultetet var det første som ansatte kvinner i vitenskapelige stillinger. Mellom 1900 og 1921 ble elleve kvinner ansatt i slike stillinger ved universitetet, alle på dette fakultetet. Blant disse var Thekla Resvoll, amanuensis ved Botanisk laboratorium fra 1902 (hun ble for øvrig universitetets første kvinne i vitenskapelig stilling som fikk barn), Emily Arnesen, konservator ved Zoologisk museum fra 1905, Gudrun Ruud, amanuensis ved Zoologisk laboratorium fra 1916 og Mimi Johnson, konservator på Geologisk museum fra 1917.


– Ved at disse pionerene fylte de stillingene de gjorde, viste de andre at det var veier som kunne gås for kvinner også helt til topps i en av samfunnets absolutte mannsbastioner, påpeker Sem Fure.


Det skulle imidlertid gå 17 år etter at Bonnevie ble professor, før kvinne nummer to ble ansatt i en vitenskapelig toppstilling: Ellen Gleditsch, spesialist i radioaktivitet. Hun var utdannet i Paris, hvor hun hadde arbeidet under Marie Curie, og hadde forskererfaring fra Yale. I 1929 ble hun utnevnt til professor i uorganisk kjemi. 
 

Hvorfor realfag?
 

– MN-fakultetet skilte seg klart fra resten av universitetet: På Det juridiske, Det medisinske og Det teologiske fakultet fantes det ikke noen kvinner i vitenskapelige stillinger før lenge etter krigen, mens det på Det historisk-filosofiske fakultet ble ansatt noen få før andre verdenskrig. Det er interessant å reflektere litt over grunnen til dette, mener historikeren.


Hun peker på at realfagene representerte en helt spesiell mulighet for kvinner.


– Her fikk kvinnene sjansen til å gjøre seg gjeldende – med autoritet – etter hvert som de lærte seg faget og kunne legge fram resultater. Forskningsobjektene og metodene var preget av en kjønnsnøytral saklighetskultur. Når svaret var funnet, som for eksempel det eksakte næringsopptaket i en bestemt plante, var det liten grunn til å stille spørsmål ved forskerens vurderingsevne, autoritet og klokskap – eller kjønn.

Mange av de humanistiske fagene, derimot, var preget av kulturelle koder og normer knyttet til en idéverden dominert av menn.


– En historiker får rollen som forteller og fortolker av nasjonens og kollektivets identitet og historie. Fordi kvinnene kom fra de undertryktes posisjon, ville de ikke blitt tatt på alvor.  Hvordan kunne de med legitimitet og autoritet hevde noe om hva som driver nasjonen og den politisk utviklingen framover? Dette tror jeg er noe av forklaringen på at det fremdeles er få kvinnelige historikere på universitetet. Også innen teologien og jussen gjelder noe av det samme. Her var kvinnene lenge fullstendig, eller nesten fullstendig, fraværende.
 

Ble forbigått


– Hadde kvinnenes inntog på universitetet noen betydning for forskning og metoder?


– Nei, det var ikke snakk om noen femininisering av vitenskapen. Men kanskje medisin kan være et interessant unntak. Den første kvinnen som landet burde ha fått som professor i medisin, er Kirsten Utheim Toverud, spesialist på svangerskaps- og fødselsomsorg, og særlig på sammenhengen mellom mors ernæring og helsetilstand og barnas helsetilstand – som hun studerte ved flere universiteter i USA. I 1940 søkte hun en stilling som professor i barnemedisin, men ansettelseskommisjonen valgte en yngre mann – en forsker i barnetuberkulose – med langt mindre forskningsproduksjon. Svangerskapsmedisin hadde et større omsorgselement i seg, mens det å diagnostisere og behandle en sykdom var mer konkret, resultatorientert og ga mer prestisje. Kommisjonen konkluderte med at Toveruds måte å tilegne seg medisinen på, ikke var tung nok. Ansettelsen har i ettertid blitt betraktet som en klar forbigåelse. Det skulle gå 32 nye år før landet fikk sin første kvinnelige medisinprofessor: Kirsten Kjelsberg Osen i 1972.


Etter Bonnevie og Gleditsch var det liten ettervekst av kvinner i naturvitenskapelige toppstillinger. Den nye kvinnegenerasjonen på universitetet kom i større grad til å velge humaniora og de framvoksende samfunnsvitenskapene.
 

Pionerene på andre fag


Den første kvinnen som ble professor ved Det historisk-filosofiske fakultet, var Helga Eng – utnevnt i 1938, etter at Stortinget hadde vedtatt å opprette et pedagogisk forskningsinstitutt, som hun kom til å lede oppbyggingen av. Den neste kvinnen i vitenskapelig toppstilling på fakultetet, var Ingerid Blanca Juell Dal. Hun ble professor i germansk filologi i 1939 og regnes som den fremste germanisten i Norge på 1900-tallet.


Ingrid Semmingsen ble utnevnt til professor i amerikansk historie i 1963 – og ble dermed Norges første kvinnelige historieprofessor, mens Maren-Sofie Røstvig ble professor i engelsk litteratur i 1968. Fire år senere ble Ellisiv Andrea Steen utnevnt til professor i nordisk litteratur.
 

På andre fakulteter tok det enda lengre tid før kvinnene nådde toppen. Harriet Holter ble professor i psykologi i 1973, og skulle bli en pionér innen kvinneforskning. Ingun Montgomery ble Norges første kvinnelige professor i teologi (kirkehistorie) i 1979, mens den første norske kvinnen som disputerte for dr. theol.-graden, var Turid Karlsen Seim i 1990. Hun ble professor i 1991, og ble også universitetets første kvinnelige dekan. Tove Stang Dahl var den første kvinnen som disputerte med en juridisk avhandling i Norge, og i 1988 ble hun universitetets første professor i kvinnerett. Landets første kvinnelige dr. juris. er Lucy Smith (i 1981). Hun  ble også den første kvinnelige professoren i jus (i 1988) og den første kvinnen som ble valgt til rektor ved universitetet (i 1993).
 

Kvinnelige professorer, igjen


– Selv om det nå er flere kvinner enn menn blant studentene, stipendiatene og i lavere rekrutteringsstillinger, er ennå bare én av fire UiO-professorer kvinner. Dette bryter med vår oppfatning av oss selv som et utpreget likestilt og kvinnevennlig samfunn, og derfor fortsetter kravet om mer likestilling i akademia å engasjere, konstaterer Eirinn Larsen. Hun er historiker og har skrevet deler av bind 7: Samtidshistoriske perspektiver, som inngår i verket om Universitetet i Oslo.


Larsen påpeker at integrasjonen av kvinner i akademia ikke har endret det bærende prinsippet om at det er de best kvalifiserte som skal tilsettes i vitenskapelige stillinger – uansett kjønn.


– Kjønnskvotering i akademia har aldri slått riktig igjennom; lenge var det bare en papirbestemmelse. Etter hvert ble vitenskapelige stillinger øremerket kvinner – men bare inntil Norge i 2000 ble klaget inn for brudd på EØS-avtalen. I et meritokrati, som universitetet er, hvor det konkurreres ut fra kvalifikasjoner, er positiv forskjellsbehandling ut ifra kjønn problematisk. Alle kvinner som har lyst til å bli professorer, skal bli det fordi de er dyktige og har noe å tilføre faget og vitenskapen – og ikke fordi de er kvinner. Det er på tide å avslutte kvoteringsdebatten. Mye har faktisk også skjedd, påpeker Larsen.
 

I 1969 var bare fem av landets 500 professorer kvinner. Universitetet i Oslo hadde to av dem. – Det har skjedd en enorm endring siden den gang. Kvinner som ble professorer på 1970-tallet og senere, kunne i større grad enn kvinner før dem forene forskning med familieliv. Bare de siste få årene er familiene blitt enda mer likestilte, fedre triller barnevogn og tar stadig lengre permisjoner. Det har stor betydning for at flere kvinner kvalifiserer seg til professor i dag. 
 

– Bare i løpet av de siste fem årene har kvinner kommet seg fortere i posisjon til å bli professor innenfor mange fag. Kvinnene som begynte på universitetet i 1990-årene, har vært langt mer målbevisste enn generasjonen før. De har en helt annen arbeidsetikk, for i det universelle, høyere utdanningssystemet, er konkurransen hard.
 

– Hva kan da forklare at det ikke er flere kvinnelige professorer?
 

– Kriteriene for å bli professor er tydeligere i dag, du vet hva du går til: Du skal publisere, initiere, være den aktive vitenskapspersonen både nasjonalt og internasjonalt. Du må ha vilje og utholdenhet, og du må forsake noe. Og så tenker en del dyktige kvinner at, vet du hva, det vil jeg ikke – jeg vil heller ut i andre spennende, men kanskje mer forutsigbare jobber.


Minoritetskvinnene kommer
 

De seinere årene har akademia trukket til seg norsk minoritetsungdom, ikke minst kvinner, med ofte sterkere studiemotivasjon enn det som har blitt vanlig i Norge. – De kvalifiserer seg gjerne i fag som biologi, kjemi, fysikk, farmasi, molekylærbiologi, medisin, informatikk og matematikk. Fordi det er noe som står på spill for dem, yter de gjerne maksimalt. Her håper og tror jeg vi finner mange av morgendagens kvinnelige professorer, sier Eirinn Larsen.

Kilde: Universitetet jubilerer – noen glimt fra historien av Torill Steinfeld/Bulletine 1-11.

Av Trine Nickelsen
Publisert 1. nov. 2012 10:53 - Sist endret 14. nov. 2012 12:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere