Hva kommer etter døden?

Tror vi lengre på et liv etter døden? Hvis ikke – hva gjør tapet av himmelen med livet vi lever her på jord?

DOMMENS DAG malt av Peter Paul Rubens. (Wikimedia Commons).

– For de fleste nordmenn er døden et absolutt sluttpunkt. Er det ikke slik, professor i teologi ved Universitetet i Oslo, Trond Skard Dokka?

– De som hevder dette, tilhører gjerne en kulturell elite, og disse er sterkere preget av sekulære tenkemåter enn andre.

– Jeg blir stadig overrasket over hvor mye som er igjen av forestillinger om en himmel eller en eller annen form for udødelighet og fortsettelse ute i folkedypet.

– Jeg tror ikke slike forestillinger er stort sterkere i aktivt kristne kretser enn i miljøer som aldri har brydd seg med å gå i kirken. Det er snakk om en form for borgerlig, romantisk forestilling – med elementer både fra romantikken, opplysningsfilosofi og naturtenkning – om et sted der roser aldri dør. Forestillingen er ikke spesielt kristelig. Den har nok fått støtte fra en del kristen forkynnelse og sangtekster, men den er eldre enn kristendommen.

– Svært mange mennesker har tanker om en himmel og et evig liv, men hvor mange som faktisk tror på realiteten i dette, er et litt annet spørsmål. Religionsundersøkelser indikerer at tallet er synkende.

– Bibelen taler mye om livet etter døden. Er ikke sjelens udødelighet en sentral, kristen tanke?

– Nei. Den alminnelige oppfatning blant teologer de siste hundre årene, er at sjelens udødelighet er en gresk tanke og at den er kommet inn i kristendommen utenfra. Mange vil sågar si at tanken er uforenlig med en jødisk-kristen tradisjon fordi den så skarpt skiller mellom kropp og sjel. Sjelen regnes som det verdifulle ved mennesket, mens kroppen vurderes mer eller mindre negativt.

– Den jødisk-kristne troen kjennetegnes derimot av tanken om de dødes oppstandelse, legemets oppstandelse. Det er ikke noe ved mennesket som er udødelig i og for seg, heller ikke sjelen. Døden gjelder mennesket som totalitet. Gud, tenker en seg, er den eneste som i seg selv har ubetinget liv. “Gud er Gud, om alle mann var døde” sier salmedikter Peter Dass. Evig liv er noe som Gud suverent – eventuelt – bevirker etter døden.

– I gresk-filosofisk tenkning, derimot, vil det sjelelige ved mennesket under enhver omstendighet leve videre. Sjelen kan ikke dø. Når Johannesevangeliet snakker om det evige liv, så dreier det seg ikke egentlig om varighet. Det er heller en kvalitativt annen form for liv, et “guddommelig liv”, som er poenget.

– Og hva består så det livet i?

– Det er gåtefullt. Et liv etter døden, som er uavhengig av døden og som ikke går mot død, vil være så grunnleggende annerledes enn det vi lever nå, at det overskrider våre forestillinger. Det kan derfor bare vises til med mer eller mindre vellykkede metaforer, slik den bibelske tradisjonen gjør.

– Når døden oppfattes som et sluttpunkt, blir ikke det å leve da mer alvorlig?

– Jo, det påvirker hvordan vi tenker om livet vi lever, og våre eventuelle forventninger, håp eller angst for hva som kommer etterpå. Jeg tror de fleste mennesker har vondt for å forlike seg med at sannheten om en selv for evig og alltid skal bli borte. Mange tenker nok at sannheten finnes eller annet sted. Og selv om en ikke tror at det er noen guddom som håndterer dette, lever nok mange mennesker som om det fantes en slags verdenshukommelse som tok vare på sannheten om oss. Det legger utvilsomt et alvor over det å leve rett.

skard dokka

DYRKER DE DØDE: – Når vi ikke lenger tror at en guddom skal felle en dom over oss, blir vår egen vurdering desto viktigere. De eneste ordene som skal sies, er de vi sier om hverandre. Meningsløst mange får stempelet den beste , den største, sier Trond Skard Dokka . (Foto: Francesco Saggio)

– Erfaring har imidlertid vist mennesker at det ofte går dårlig med dem som lever rett og rettferdig her i verden, mens det går bra med bandittene. Det oppstår et behov for å gjenopprette rettferdigheten. Dette kan belyse hvorfor tanken om de dødes oppstandelse oppstod, nemlig for at rettferdigheten skulle skje fyllest. Etter kristen tro går Jesus selv inn i og lider den urettferdige døden, i likhet med alle de andre som har lidd urettferdig, og han gir sitt liv for alle dem som har dødd urettferdig og som kommer til å dø urettferdig, og på den måten lever han et liv som seirer over døden.

– Hvordan skal dommen over uretten foregå?

– Den bibelske tradisjonen er sprikende på dette punktet. Men teologene er i hvert fall enige om at det skal være en type dom. Krisis er ordet på gresk, som betyr å skjelne eller skille. I dommen skal det rette skilles fra det urette. Men hvilke konsekvenser det får for mennesker , er et noe annet spørsmål. Det har vært en lang, lang teologisk strid om det som kalles “den doble utgang”. Noen står hardt på at mennesker skal dømmes til evig liv eller til evig fortapelse, mens andre sier at alle til sjuende og sist blir frelst til et evig samvær med Gud.

– Et tredje synspunkt er at de som identifiserer seg med sin egen ondskap, går til grunne, at de rett og slett tilintetgjøres, sammen med det onde som skal dømmes. I Johannes 3.16 heter det “… for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv”. Men en like nøyaktig oversettelse er “… ikke skal gå til grunne”. Det bibelske materialet er langt mer åpent enn de mest populære forestillingene hos kristenfolket er.

– Våre formødre og -fedre var langt mer ‘himmelvendte’ enn det vi er i dag. Hva har nedtoningen av det himmelske gjort med oss?

– Resultatet er mer selvopptatthet. Det har vært mye polemikk mot den gammeldagse himmelvendtheten fordi det kunne føre til verdensflukt og til at en lukket øynene for problemer og utfordringer i livet her. Jeg er delvis enig i kritikken. Men når vi ser hva som er kommet istedenfor himmelen, blir jeg litt redd. Det har ikke ført til større solidaritet, mer rettferdighet eller mer innsats for å lindre nød. Kanskje himmelen hadde noe for seg som kulturell forestilling? Kanskje livet her, når det sees fra etterlivet av, på en eller annen måte, får en verdi som er mer inkluderende, mer opptatt av andre? Går vi tilbake til de klassiske versjonene av pietisme og puritanisme, retninger som i vår tid stort sett møtes med forakt, var jo det å være til nytte i det timelige for alle medmennesker, tross alt en helt sentral del av kallet.

– Når våre holdninger til livet etterpå endres, hva skjer med vårt forhold til dem som dør?

– Jeg har i perioder jobbet som prest og har forrettet mange begravelser. Allerede tidlig i mitt virke reagerte jeg på at prester og andre i gravtaler og nekrologer forskjønnet de døde og ikke våget å ta fram ting som ikke bare var positivt. Grunnen til det, tror jeg, er forestillingen om en dom: Hvis presten sier at dette livet var allright, så går det bra. Angsten for å dø med uoppgjort skyld, sitter ekstremt dypt.

– Ser vi på tilstanden nå, på den sekulære offentlighetens omtale av kjente folk som går bort, synes jeg det er blitt enda verre i betydningen enda mer forskjønnende. Det er blitt så viktig å sette folk på en helgenaktig pidestall, til dels også før de faktisk dør.

– Hvorfor er det blitt slik?

– Hvis vi ikke lenger tror at en guddom skal felle en dom over oss, eller at det finnes en eller annen form for verdenshukommelse, så blir vår egen vurdering nå desto mer betydningsfull. De eneste ordene som skal sies om folk, er de ordene vi sier om hverandre. Derfor blir det meningsløst mange som får stempelet den beste , den største og liknende. Jeg oppfatter dette som en nærmest hemningsløs dyrkelse av de døde. Og jeg ser på det som et symptom på noe jeg oppfatter som usunt, usannferdig.

– Da får jeg lyst til å slå et slag, om ikke akkurat for dommedag, så i hvert fall for en eller annen form for vurdering som ligger nærmere sannheten.

Emneord: Språk og kultur, Teologi og religionsvitenskap Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:39
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere