Memento mori – husk, du skal dø

– Bevisstheten om døden – at hver dag kan være den siste – bør være en drivkraft for å leve.

Milano - Castello sforzesco. Foto: Giovanni Dall'Orto.

Begrepet memento mori kommer fra latin – ”husk, du skal dø” – og har gitt navn til en hel sjanger av kunstneriske uttrykk som skulle sørge for at menneskene ikke glemte sin dødelighet.

– I gamle dager hilste folk hverandre med memento mori. Man minnet hverandre dermed om at døden  –  i likhet med livet og kjærligheten – er en kunst som må oppøves for å kunne utøves, påpeker filosof Tore Frost ved Universitetet i Oslo.

UNNGÅR DØDEN: I vår tid er det helst de andres død krigene, blodbadene vi tar innover oss, konstaterer Tore Frost. (Foto: Francesco Saggio)

– Hvorfor gjør vi ikke lenger det?

– Før andre verdenskrig lærte våre foreldre og besteforeldre seg sitt memento mori. Men erfaringene fra krigen gjorde noe med dem: De fikk den voldsomme massedøden innover seg; Holocaust, døden i hele sin gru. Etter dette ble den enkeltes lille død en bagatell. Oppmerksomheten ble isteden rettet mot å unngå en ny massedød. Den vestlige filosofien har i etterkrigstiden nettopp vært preget av den kollektive døden.

– I dag ønsker vi tilsynelatende for enhver pris ikke å bli minnet om vår egen død. Hvorfor?

– Døden gir oss angst. Jeg selv hatt hjertestans to ganger; det var rystende opplevelser. I etterkant erfarte jeg at folk nesten var redd meg, de skygget unna. Jeg tror de følte seg truet. Jeg kunne si: ”Jeg kommer ikke til å leve så lenge, derfor må jeg tenke over hva jeg bruker min siste levetid til.” ”Huff, ikke si sånt” var reaksjonen jeg fikk. I vår tid er det hele tiden de andres død –  krigene, blodbadene – vi tar inn over oss.

– Men døden møter oss i fjernsyn, på film, i dataspill, i musikken – mer enn noen gang?

– Ja, vi leker med døden. Og vi skyver den unna og gjør den abstrakt. Døden kamufleres ved hjelp av estetikken – og det er angsten som ligger bak. Jeg tror dette er en form for kamuflasje vi tar skade av. Da jeg var barn, kunne vi bli  ”dødsredde” når vi lekte på isflakene i elven. Barn og unge i dag snakker heller om alt som er ”dødskult”, mens de, når noe er virkelig skummelt, blir ”livredde”.

– Hvordan kan vi ’vinne døden tilbake’?

– Ved å samle oss mer om livets flyktige karakter og ikke leve som om vi var udødelige. Vi må være ydmyke på at vi kan komme til å trenge hjelp fra et robust nettverk rundt oss når det begynner å butte imot. Alvorlig syke og døende er ofte prisgitt en ensomhet som er direkte livsfiendtlig. I gamle dager var pleien av døende gjerne knyttet til aktive tiltak for at pasienten kunne få sagt sitt siste ord til de nærmeste familiemedlemmer. Tenk bare på denne scenen som var vanligere før, men dessverre ikke idag: Åtte barnebarn som én etter én går inn til bestemor på hennes dødsleie. Når de kommer ut, bærer de hver for seg på en personlig hemmelighet, bestemors siste hilsen, som et memento mori. Slik kan angsten utvikle seg til positiv livskraft. Det gjelder både for den døende, som på denne måten kan bli hjulpet til forsoning gjennom å ta ordentlig farvel med sine nærmeste – som på sin side får muligheten til å samle seg om bestemors ord i dødens forværelse.

 

Av Trine Nickelsen
Publisert 3. aug. 2012 09:34 - Sist endret 3. aug. 2012 09:34

Livet- et pust i sivet. Hvem sa det?

torh@hig.no - 14. feb. 2015 21:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere