print logo

Enorm vekst i verdens inntekter – minimal reduksjon i fattigdommen

Mulighetene til å avskaffe den ekstreme fattigdommen i verden er dobbelt så store i dag som for 30 år siden. Men i samme periode har også verdens gjerrighet økt dramatisk.  

  

RIKE OG GJERRIGE: Store mellominntektsland er blant de mest gjerrige landene i verden – altså forholdsvis rike land som allikevel har mange ekstremt fattige. Bildet er fra et slumområde i Brasil. (Foto: Rodrigo Gelmi)

 – At så mange mennesker lever et liv i brutal fattigdom, nød og elendighet, er ikke bare urimelig og urettferdig – det er også helt unødvendig, sier professor i økonomi, Kalle Moene. Han leder Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP) – et av UiOs sentre for fremragende forskning, og har gjennomført mange studier knyttet til fattigdom og økonomisk ulikhet.  

Moene minner om at vi lever i en tid der mulighetene til å sikre materielle forbedringer for det store flertallet i verden, har vokst enormt  – først og fremst fordi verden er blitt så mye rikere.

– Siden 1970 har verdens inntekt blitt fordoblet. Den delen av jordens befolkning – omkring halvparten – som lever for mindre enn 20 kroner dagen, har derimot ikke gått tilsvarende tilbake. I samme periode har verdens befolkning vokst, så selv om andelen fattige er redusert, er det flere fattige mennesker totalt sett. Lidelsene i verden vokser.  

Mer til de rike

Tiden vi lever i, er også preget av at mer og mer inntekt konsentreres på noen veldig få.

De aller rikeste øker sin andel av verdens inntekt. Dette gjelder både i rike og fattige land – og for hele verden. I USA har landets én prosent rikeste tredoblet sin gjennomsnittsinntekt de siste 28 årene. I mange land går over en femdel av nasjonalinntekten til en hundredel av befolkningen, konstaterer Moene.

Økonomisk vekst regnes ut per innbygger. De som lever for under 20 kroner dagen, får ingenting av den økonomiske veksten i verden.

– Det er snakk om sosial ekskludering av store grupper. Det er grotesk, ikke minst med tanke på hvor lite som skal til før de materielle livsvilkårene til annethvert menneske i verden ville endres til det positive: en fordobling av inntekten til 40 kroner dagen innebærer en voldsom forbedring.

Enkelte hevder at konsentrasjon av rikdom i toppen av inntektsfordelingen skaper næringsutvikling, nye arbeidsplasser og økonomisk vekst – som drar de fattige med.

– Vi har undersøkt – og finner liten støtte for denne påstanden. Veksten, viser det seg, kommer i liten grad de fattige til gode. I land hvor økonomien vokser spesielt sterkt, som Kina og India, øker ulikhetene. Kinas nye overklasse er i ferd med å bli superrike i forhold til gjennomsnittet. Også i India vokser ulikhetene, og mer og mer av landets inntekter samler seg hos de aller rikeste, påpeker Moene.

Omfordeling må til

Når inntektene konsentreres til de rike, fører det til økt konkurranse om ressursene. Ressurser som kunne dekke de grunnleggende behovene til de fattige, blir i stedet kanalisert til luksusforbruk hos de rike, for eksempel kjøttproduksjon, eller til kapitalakkumulasjon utenfor jordbruket. Dette gjelder innad i hvert land, men også for verden som helhet.

– Resultatet er at prisen på mat – det vil si det det koster å dekke de grunnleggende behovene til arbeiderne – øker, og lønna som skal dekke disse behovene, må derfor gå opp. Sysselsettingen av overskuddsbefolkningen faller. Og andelen befolkningen som faller under fattigdomsgrensen, vokser. Kort fortalt – fattigdommen øker, sier økonomiprofessoren.

Han peker på at å redusere fattigdommen, krever omfordeling av ressursene – som jordreform, utdanningsreform og mat på skolen. Slike reformer innebærer ikke bare at mer av de grunnleggende behovene blir dekket, slik at de materielle leveforholdene blir bedre for de dårlig stilte, men også at den produktive sysselsettingen øker.

– Mer lik deling av resursene innebærer at kaken til fordeling blir større – og ikke mindre, slik mange synes å tro.

Hvor gjerrig er verden?

Når ekstrem fattigdom er lett å avskaffe, men likevel ikke blir avskaffet, er dette uttrykk for sosial gjerrighet.

Men hvor gjerrig er verden – nærmere bestemt? Kalle Moene og kollega Jo Thori Lind har utviklet et mål som gjør det mulig å se hvordan gjerrigheten varierer over tid og mellom land og regioner. Dette målet har de gitt navnet gnierindeksen. Forskerne har beregnet en årlig gnierindeks for alle utviklingsland og for hele verden fra 1975 til 2010.

– Alt i alt har graden av gjerrighet økt dramatisk. I 1975 kunne den ekstreme fattigdommen i verden avskaffes med en skatt på omkring fem prosent på de rikes inntekt. I dag kan fattigdommen avskaffes med en skattesats på godt under to prosent. Dette er et uttrykk for at vi lever i en verden som blir stadig mindre villig til å dele med de dårligst stilte.

– Verden er et gnient samfunn – ja, nesten like gnient som de mest gjerrige landene – land med mangelfulle, demokratiske institusjoner og utbredt korrupsjon.

Sør-Afrika på topp

Forskerne har også rangert landene i verden etter hvordan de gjør det på gnierindeksen, hvor de tenker seg at hvert land er ansvarlig for egne fattige.

– Store mellominntektsland som Sør-Afrika, Argentina, India og Kina er alle blant de mest gjerrige landene i verden – altså forholdsvis rike land som allikevel har mange ekstremt fattige. Sør-Afrika er kontinentets mest velstående land, men allikevel lever 40 prosent av befolkningen på mindre enn 20 kroner dagen. I hvert tredje land som vi har observasjoner for, kunne regjeringene avskaffet fattigdommen ved å overføre ressurser fra de rikeste som utgjør mindre enn én prosent av deres inntekt.  

VELFERD: En velferdsstat for fattige kan øke produktiviteten, fjerne fattigdomsfeller og lindre konflikter, sier Kalle Moene. (Foto: Francesco Saggio)

En velferdsstat for fattige

Det er nærliggende å tenke at europeiske velferdsstater er noe som bare velutviklede, rike land med en homogen befolkning kan ha råd til, og derfor ikke noe for fattige land med en sosialt splittet befolkning og alvorlige konflikter.

– Jeg mener tvert imot. En velferdsstat for fattige kan øke produktiviteten, fjerne fattigdomsfeller og lindre konflikter. Kort sagt: velferdsstaten er viktigst der den er minst utbygd. Men ytelsene, som pensjoner og trygd, må selvsagt legges på et nivå som passer til inntektsnivået i landet, presiserer Moene.

Alternativet til en formalisert velferdsstat, sier han, er uformelle ordninger i den utvidete familie, der de som tar utdanning og tjener mer enn andre i familien, forventes å dele med slektninger og andre nære bekjente.

– Det dreier seg ikke bare om søsken, foreldre, fettere og kusiner. Noen ganger kan ordningene omfatte så å si hele landsbyen. Det ser ut til at størrelsen på det som regnes som den utvidete familie, avhenger av hvor mye det er å hente på å regnes som et medlem. Overføringene fra dem som tjener mest til de andre, kan vi tenke på som en implisitt skatt.

Kalle Moene er nå i gang med å undersøke hvor høye de implisitte skattesatsene kan være innad i de utvidete familiene.

– Resultatene våre så langt viser at de kan være sjokkerende høye. En overgang til en mer formalisert velferdsstat ville utvide skattebasen, eller om du vil: forsikringspoolen. Ofte ville det innebære en reduksjon i de faktiske skattene som den enkelte betaler.  

 

Av Trine Nickelsen
Publisert 18. mai. 2012 09:17 - Sist endret 22. mai. 2012 09:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere