– Ekstrem fattigdom må bekjempes nedenfra

– Fattigdom må bekjempes på grasrota. Jeg ser mange tegn til at menneskerettighetene er blitt en stadig viktigere drivkraft i denne kampen.  

BEVISST SINE RETTIGHETER: Fattige mennesker har mange steder fått sterkere bevissthet om at de ikke MÅ leve i fattigdom. (Foto: Wikimedia Commons)

Bård A. Andreassen er professor ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO, og har gjennom prosjektet Human Rights and Extreme Poverty forsket på hvilken betydning menneskerettighetene kan ha for å løfte folk ut av ekstrem fattigdom.
 

De fattiges stemmer
 

– Når vi studerer hvilken innvirkning menneskerettighetene kan ha i kampen for å utrydde fattigdom, må vi lytte til de fattiges stemmer. Og da viser det seg at det finnes mange forskjellige røster. En av oppgavene er å formidle erfaringene som kommer fra disse forskjellige stemmene, og danne oss et bilde på grunnlag av hva de sier.
Andreassen har blant annet intervjuet mennesker som bor i en av de store slummene i Nairobi i Kenya, Korogocho. Der lever anslagsvis 200 000 mennesker i dyp nød. Mange tenker sjelden over at fattigdom skyldes mer enn en svak materiell tilstand. Den blir produsert av ulike drivkrefter. Når kriminaliteten truer og sikkerheten uteblir, når livet er preget av mangel på toaletter og rent vann, når nettene blir urolige under et improvisert tak som lekker flere steder – da har mulighetene for å komme ut av fattigdommen skrale kår.
 

– Er det håpløst å utrydde den ekstreme og kroniske fattigdommen?
 

– Det som slår meg, er at mye skjer som gir håp – ikke minst i løpet av de siste ti årene. Små lokale organisasjoner med 2–3 ansatte og 20–30 frivillige klarer å mobilisere folk, slik at livet blir bedre for mange. Folk i slummen har fått en langt sterkere bevissthet om at de ikke må leve i fattigdom. Mobiltelefonene har gjort sitt inntog også der. Det gjør det enklere å mobilisere til aksjoner. Folk opplever at menneskerettighetene gjelder deres hverdag. De merker umiddelbare virkninger av at noen organiserer krafttak blant dem som bor i slummen, for å få søpla vekk fra gatene, at toaletter blir satt opp og tømt regelmessig. Slikt motiverer til videre arbeid.

STØTTE: – Menneskerettigheter gir sterk, normativ støtte til folks egen organisering og kamp for sosiale og politiske reformer, sier Bård A. Andreassen. (Foto: Helge Kjøllesdal) 

Rettslig grunnlag
 

I Kenya har det skjedd mye etter den politiske uroen i 2007, da 1333 mennesker ble drept og 600 0000 ble internt fordrevet fordi folkegrupper utøvde vold mot hverandre. Etter dette er arbeidet med en ny grunnlov blitt gjennomført. Store folkegrupper ble involvert for å gi den et godt innhold, forteller Andreassen. Dette har fått stor oppmerksomhet og danner et normativt og rettslig grunnlag også i kampen for å avskaffe fattigdommen.
 

– Hvordan kan de fattige i Korogocho høste gevinster av dette?
 

– Når sosiale og politiske rettigheter blir tatt opp i konstitusjonen, gir det grunnlag for å mobilisere.
Andreassen innrømmer at dette klarer ikke de fattigste helt alene. Det finnes sterke motkrefter blant de sosialt og økonomisk privilegerte i samfunnet, som slett ikke står på deres side. Men de fattige kan alliere seg med dem som er satt til å håndheve konstitusjonen, ikke minst domstolene. De forstår at det en legitim rettighet å kreve tjenester fra helsevesenet, forlange skolegang og andre grunnleggende goder. Høyesterett i Kenya viser nå vilje til å ivareta alminnelige menneskers rettigheter på en helt ny måte, sammenliknet med for bare få år siden.
 

– Dette tar tid. Vi snakker om et generasjonsprosjekt. Hvorvidt dette lykkes avhenger i stor grad av at kravene blir formulert og kjempet gjennom «nedenfra», at myndighetene respekterer at et krav er forankret i lovene. De lokale organisasjonene – som ofte mottar finansiering internasjonalt – er viktige for å mobilisere fattigfolk.
 

Politiske muskler
 

– Kenya er et forholdsvis ressurssterkt land i Afrika. Men hva med for eksempel et land som Mali, der gjennomsnittlig levealder er 51 år og der bare 26 % av befolkningen er lese- og skrivekyndige og halvparten av befolkningen lever på rundt 6 kroner om dagen? Har grasrota der politiske muskler til å kreve at menneskerettighetene skal respekteres?
 

– I et slikt land er utfordringene enda større. Mislykket bistand handler oftest om ressursoverføring uten at noen på grasrota tar tilstrekkelig ansvar. Det er en kjensgjerning at arbeid skapes lokalt, konflikter løses lokalt og sosiale tjenester må ytes lokalt. Også i land som Mali kan fattige befolkningsgrupper alliere seg med myndigheter som forplikter seg på loven og med internasjonale organer som overvåker menneskerettighetene.
 

– Har du et godt konkret eksempel på at menneskerettighetene har løftet en folkegruppe i absolutt fattigdom ut av deres situasjon?
 

– Det er et veldig komplekst spørsmål. Menneskerettigheter er ikke et trylleformular for å løse sosiale problemer. Men det fins en rekke eksempler på at folks bevissthet om at de har noen fundamentale rettigheter til grunnleggende goder, har inspirert folkelige aksjoner og lagt press på myndigheter, eller ført til domsavsigelse som forsvarer fattiges interesser. I Korogocho førte lokal mobilisering mot kjønnsbasert vold på begynnelsen av 2000-tallet til en nedgang i voldtekter og annen vold mot kvinner. En lokal radiostasjon – Koch FM – ga stemme til fattige både lokalt og nasjonalt. I Sør-Afrika var kampen for billigere AIDS-medisin – TAC-bevegelsen – forankret i menneskerettighetstanken. Rettshjelpsprosjekter for fattige har ofte hatt stor betydning for å løse tvister og konflikter i lokalsamfunn, og på det nasjonale nivå har menneskerettigheter vært rettslig og normativ referanse for konstitusjonelle reformprosesser – for eksempel i Sør-Afrika, i Nepal eller i Kenya. Menneskerettigheter opererer på ulike plan i kampen mot fattigdom. Men kanskje viktigst er at de gir en sterk, normativ støtte til folks egen organisering og kamp for sosiale og politiske reformer.
 

Internasjonale motkrefter
 

– Hva med de sterke, internasjonale motkreftene? Store, multinasjonale selskaper og kinesiske interesser kjøper nå opp store landområder i Afrika for å dyrke dem for eksport. Hvordan går det da med rettighetene til utfattige bønder som i generasjoner har dyrket jorda som blir kjøpt opp?
 

– Det har alltid vært vanskelig å mobilisere bønder som bor spredt og har små ressurser. De kan bli fristet til å selge seg billig. I slike situasjoner er det viktig at også internasjonale organer som ILO og OECD følger med. FN har etablert en spesialrapportør for å kikke multinasjonale selskaper i kortene. Ofte vil de store selskapene hevde at de følger etiske regler og landets lover. Men noen må etterprøve at folk ikke blir latt i stikken.
 

– Tror du at fattigdommen i verden kan avskaffes?
 

– Det vil alltid være noen i verden som opplever at de er fattige fordi de eksempelvis lever annerledes eller er utsatt for naturkatastrofer. Men verden har ressurser og muligheter til å bringe store deler av menneskeheten som i dag lever i ekstrem fattigdom, ut av den dersom de fattige mobiliseres til å kreve sin rett, avslutter Bård A. Andreassen.

Av Helge Kjøllesdal
Publisert 6. juni 2012 12:57 - Sist endret 6. juni 2012 12:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere