print logo

Jazzens ukjente forhistorie i Norge

Jazzen dukket ikke opp i Norge som et plutselig motefenomen i 1920, slik musikkhistorien antyder. Da “jazzalderen” startet, hadde svarte amerikanske artister besøkt landet i mange tiår allerede. Gjestene fra USA ble møtt med frykt, rasisme – og voldsom fascinasjon.

DANSERYTMER: På 1920-tallet var svarte musikere en trussel mot europeisk sivilisasjon. Ti år senere var den afrikansk-amerikanske jazzsaksofonisten blitt et symbol på den moderne tidsalder, illustrert i tidsriktig art deco-utforming (Norsk Musikforlag, 1931). 

Jazzens dype røtter her i landet dokumenteres nå inngåene for aller første gang. Stipendiat og og jazzforsker ved Universitetet i Oslo, Erlend Hegdal, har gått igjennom et svært kildemateriale og avdekket flere hundre gjestende afrikansk-amerikanske artister i Norge før andre verdenskrig. De første kom allerede på 1860-tallet.  

– Jeg kjente knapt noen av disse artistene før jeg begynte på forskningsarbeidet mitt, medgir han. Ikke til å undres over egentlig, for impulsene fra afrikansk-amerikansk musikk forut for jazzalderen på 1920-tallet er et uutforsket område i norsk musikkhistorie.

En lang historie

En årsak til dette, påpeker Hegdal, er at jazzhistorien tradisjonelt er blitt skrevet med utgangspunkt i plateinnspillinger. Artistene som ikke fikk musikken sin festet til evigheten på denne måten, er derfor falt ut av historien.

– Navnet ”jazz” dukker opp samtidig med framveksten av den kommersielle plateindustrien. Artistene og musikken ble nå dokumentert på en helt annen måte enn før. I ettertid er det nærliggende å tro at det var da det hele startet. Men musikkformen hadde utviklet seg gjennom generasjoner, understreker han.

Norges tidlige jazzhistorie handler om en musikktradisjon som gradvis ble introdusert for nasjonen. – Jeg  ønsker å vise kontinuiteten i denne historien, sier forskeren.

Valgte Europa

Rasismen i USA på 1800-tallet gjorde livet for svarte underholdningsartister vanskelig. Et betydelig antall artister – også noen av de aller fremste – valgte derfor å søke lykken i Europa, hvor forholdene var bedre. Mange av dem vendte aldri tilbake. I Europa reiste de kontinuerlig på turné og opptrådte på samtidens varietéscener. Artistene sirkulerte så mye at de også kom til kontinentets ytterposter – som Norge.

Nordmenn fikk oppleve den svarte, amerikanske musikkulturen gjennom mange forskjellige sjangre og uttrykk – som såkalte “negerkomikere”, minstrelgrupper, “song and dance-team”, vokalgrupper , brass bands, konsertsangere, revytropper, jazzband, kaféorkestre og storband. Disse reiste rundt til de fleste norske byene. Forskningsprosjektet presenterer altså et bredt spekter av den afrikansk-amerikanske musikktradisjonen, og ikke et snevert utvalg definert som ”jazz”.

– Møtene mellom artistene fra USA og det norske samfunnet er en mye mer direkte og spennende kilde enn noter og plater. Reaksjonene de svarte artistene ble møtt med, handler til sjuende og sist om oss; disse møtene er en del av vår norske historie, sier Hegdal. 

I selskap med skjeggete damer

Hvordan artistene ble oppfattet, henger nært sammen omgivelsene som den afrikansk-amerikanske musikken ble presentert i. På 1800-tallet opptrådte artistene på varietéscener, gjerne i selskap med det folkelige underholdningstilbudet den gang, som buktalere, skjeggete damer og siamesiske tvillinger. Svarte artister i Norge var en eksotisk sensasjon den gangen.

– De såkalte “negerkomikerne” var mannlige soloartister, og hadde sin storhetstid på varietéscenene rundt århundreskiftet – også i Norge. Det var ofte snakk om svartsminkede, hvite artister (“blackface”), men mange var også reelle afrikansk-amerikanske aktører – flere av bemerkelsesverdig format, mener han.

Geo Jackson

geo jackson plakatGEO JACKSON var den første viktige ambassadøren for afrikansk-amerikansk musikktradisjon i Norge.

Av alle artistene som kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet, var “negerkomikeren” Geo Jackson den største.

– Ettertidens totale forglemmelse til tross; Geo Jackson var den viktigste ambassadøren for afrikansk-amerikansk musikk i Skandinavia. Han var årsaken til at det såkalte Negerkapellet – det første afrikansk-amerikanske brassbandet på norsk jord – fikk gjøre en omfattende turné omkring i landet allerede i 1898. Orkesteret besøkte over 20 norske byer og gjennomførte totalt mer enn 100 forestillinger. Jacksons humoristiske talent var det bærende elementet i sceneshowene hans; han sang og danset – særlig sanddansen fascinerte publikum: Han “skurte” skoene mot scenegulvet som var overstrødd med sand. Dermed kunne han gli mot underlaget og tilsynelatende løpe framover, mens han i virkeligheten skled bakover på scenen – ikke helt ulikt en langt senere og atskillig mer kjent Jacksons moon walk.

En ny tid

På nyåret 1921 slo motebølgen ”jazz” inn over Kristiania med full kraft. Jazzen – med den lokale uttalen ”sjess” – ble et av tidens store samtaleemner; en utømmelig kilde til både fascinasjon og forargelse. ”Jazz” var primært navnet på en motedans, sekundært betegnelsen på hva man gjerne anså som ellevill skramlemusikk. Allerede samme år kom de første amerikansk-afrikanske jazzbandene til Kristiania. Disse opptrådte som bakgrunns- og dansemusikk på de moderne danserestaurantene i hovedstaden. Med de nye omgivelsene og det pengesterke publikummet fikk den afrikansk-amerikanske musikken ny status og kom til å representere den moderne tidsalderen.

– Hotellene Grand og Bristol i hovedstaden konkurrerte seg imellom om å skaffe “ekte vare” – svarte jazzband. I januar 1921 inntok The 5 Jazzing Devils dansesalen på Bristol og ble dermed et av de første jazzbandene med afrikansk-amerikanske utøvere i Norge. Det ble sensasjon, forteller forskeren.

Men alle var åpenbart ikke like begeistret:

“Det er trist, men sant, en jazzbande bestaaende av fire negre og ett menneske maatte altsaa til for aa skape den intense kaféstemning, som vi liker å kalle ‘europeisk’.” (Dagbladet 29.1.1921)

Armstrong i Aulaen

De første svarte utøverne fikk innpass på norske konsertscener allerede i 1898, med vokalgruppen Fisk Jubilee Singers’ konserter i Christiania. Det var likevel ikke før på 1930-tallet det ble vanlig at jazzartister fikk spille på formelle konsertscener.

– Men enda på det tidspunktet var det omstridt å presentere den svarte musikken i en slik ramme, forteller Hegdal, som synes det er betegnende å lese hva avisen Tidens Tegn (som opprinnelig var talerør for Frisinnede Venstre!) skriver om Louis Armstrongs første besøk i Norge i november 1933, og konserten han og hans Hot Harlem Band ga i Universitetets Aula. Armstrong var en forholdsvis ung mann den gangen, men allerede den største jazztrompetisten i verden.

«Armstrong! Ja det er mange måter å være berømt på. […] Hvis han skulde være så uheldig å komme igjen, så må Rulle [Rasmussen; impresarioen] først finne en riktig ramme til ham. Han burde optre i en eller annen park og helt netto. En neger av hans kaliber burde for anstendighetens skyld ikke ha lakksko og grå gress. Latterlig! Han har vunnet sin berømthet ved å finne noen få ineksisterende toner på en trompet. Nu kan det jo være at det ikke er så helt lett, men derfor er det ikke noen kunst, og stygt var det i alle fall. Nei, la oss få slippe noe slikt i Aulaen…»

I 1939 vedtok Universitetets kollegium å nedlegge forbud mot jazzkonserter i Aulaen.  

Det forbudte møte

Hvordan afrikansk-amerikanske artister ble møtt i Norge før 1940, er intimt knyttet til den generelle rasismen i samtiden.

– På 1800-tallet ble afrikanerne sett på som kuriøse severdigheter. Dette synet endres utover i mellomkrigstiden, i takt med de nye politiske strømningene, til stadig mer å preges av frykt og ondsinnethet. I omtalen av afrikansk-amerikansk musikk gjentas, igjen og igjen, forestillingene om svarte som dyriske og barnslige, konstaterer Hegdal.

Seksuelle assosiasjoner var en viktig drivkraft bak den voldsomme fascinasjonen og frykten som jazzen ble møtt med i Norge.

– Musikken ble oppfattet som utemmet, kroppslig utfoldelse. Det hvite Europas befatning med denne var underforstått også befatning med svart seksualitet, og representerte slik det forbudte, seksuelle møtet mellom hvit og svart.

Frykt for ”degenerering”

erlend hegdalFØR JAZZEN: – Impulsene fra afrikansk-amerikansk musikk forut for jazzalderen er et uutforsket område i norsk musikkhistorie, sier Erlend Hegdal. (Foto: Ola Sæther/Apollon)

I mellomkrigstiden ble den afrikansk-amerikanske musikken møtt med intens motstand i det norske samfunnet – særlig hos representanter for det bestående, som politikere og leger.

Artistene representerte ikke lenger uskyldig underholdning, men ble tillagt kulturpåvirkende kraft og tyngde. Kulturen deres ble ansett som laverestående, og jazzmotstanderne på 1920-tallet brukte gjerne sykdomsmetaforer for å beskrive den nye musikkens mulige skadevirkninger: Jazzen er en truende sykdom som angriper den friske, europeiske kulturen. 

“Jazz är en hemsk infektionssjukdom, som med stora steg närmar sig våra friska kuster. […] Upp alla goda krafter, låtom oss anlägga både karantäns- och avlusningsanstalter så kunna vi kanske undgå den epidemi som nu så svårt grasserar i det stackars hemsökta Europa.” (Tidsskriftet Scenen, 1921)

– Når vi leser slike tekster i dag, tenker vi kanskje at henvisningene til sykdom ikke var ment bokstavelig. Det er nok feil. Frykten for psykiske og fysiske senskader av jazz var reell nok, sier Hegdal og ser paralleller til dagens bekymring for mobilstråling: Hvordan kan vi forsikre oss om at vi ikke tar skade på lang sikt?

Gradvis akseptert

Flere ønsket etter hvert å videreutvikle den afrikansk-amerikanske musikken i retning av europeiske musikkidealer, og tanken om at jazzen slik kunne ”kultiveres”, var utbredt både blant musikere og tilhørere. Jazzentusiast Johan Grundt Tanum kommenterte i Samtiden i 1931 slik:

“Jazz er ikke lenger ‘nigger’. Den hvite rase har forlengst tatt hånd om dens muligheter på godt og ondt, og føiet den inn som et ledd i den lange, lange kjede som heter musikkens kulturutvikling.”

På siste halvdel av 1930-tallet ble den norske jazzfanklubben Oslo Rhythm Club aktive ambassadører for en seriøs tilnærming til afrikansk-amerikansk musikk.

– I samme periode mottok utøvere som Coleman Hawkins og Fats Waller rosende anmeldelser i norsk presse som virtuose musikere, et tegn på at aksept og kodefortrolighet for den svarte musikken var i emning, mer enn 70 år etter at de første impulsene fra den afrikansk-amerikanske musikkulturen ble transportert over Atlanterhavet.

Av Trine Nickelsen
Publisert 2. mai. 2012 15:43 - Sist endret 11. mai. 2012 14:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere