Tidsskriftene blomstret under eneveldet

På 1700-tallet ble det utgitt nesten 200 ulike tidsskrifter i Danmark-Norge. Offentligheten under eneveldets sensur og kontroll var mangfoldig og internasjonal.

SENSUR UNDER ENEVELDET: 1700-tallets skribenter lot seg ikke skremme fra å ta trykkpressen i bruk. Maleriet over: "Visite à l’imprimerie" (besøk i trykkeriet, 1784), malt av Liégeois Léonard Defrance (1735-1805). (Foto: Wikimedia Commons)

På 1700-tallet vokste det fram en trykt offentlighet i Danmark-Norge – et uoversiktlig landskap av politiske debatter, litteratur- og teateranmeldelser, utskjelling, gode råd, annonsering, leserbrev, hyllingsdikt, satiriske innlegg – forfattet av mennesker med til dels svært ulike ståsteder og bakgrunn.

– I jakten på vårt ensartede og felles historiske opphav, er det uryddige og mangfoldige ved denne offentligheten blitt borte. Den nasjonale historieskrivingen har heller ikke vært så opptatt av det internasjonale klimaet skribentene befant seg i, påpeker historiker Mona Ringvej ved Universitetet i Oslo.

Ringvej leder et forskningsprosjekt der målet er å erverve ny kunnskap om den dansk-norske offentligheten for 200–300 år siden. Til dette benytter hun og kollegene både historiske, idéhistoriske, litteraturvitenskapelige og rettshistoriske perspektiver.

Tidsskriftene viktigst

– 1700-tallets skriftoffentlighet bestod av bøker, aviser, tidsskrifter, pamfletter og skillingsviser, blant annet. Vi har valgt å avgrense oss til tidsskrifter, og studerer fortrinnsvis dem som kom ut i Norge i det knappe hundreåret fra 1720 til 1814. Tidsskriftene var opplysningstidens viktigste publikasjonsform, og ideer om ytringsfrihet og menneskerettigheter kom mest merkbart til uttrykk her. Det er også i tidsskriftene vi finner den tidstypiske blandingen av de lokale og de internasjonale perspektivene. Med sine sjangerblandinger var tidsskriftene den delen av offentligheten som tydeligst viser mangfoldet som oppstod gjennom disse perspektivene, påpeker Ringvej.

Til tross for tidens sensur og enkelte klare grenser for hvor man kunne skrive om hvilke temaer, viser tidsskriftene 1700-tallsskribentenes sterke sjangerbevissthet. Man lekte med grensene, og tillot seg å blande informasjon og underholdning, politikk og litteratur på måter som gjorde dem uangripelige for lovverket. “Blandet stoff” var i det hele tatt et stikkord: Nytt blandet med gammelt, originalt med oversatt stoff, det aktuelle med det tidløse, det lokale med det kosmopolitiske, det teatrale med det prosaiske, det oppviglerske med det underdanige og det moralistiske med det lidderlige.

OPPLYSNING: – Tidsskriftene var opplysningstidens viktigste publikasjonsform, og ideer om ytringsfrihet og menneskerettigheter kom til uttrykk her, sier Mona Ringvej. (Foto: Francesco Saggio)

– Offentligheten den gangen manglet dessuten klare redaktørstemmer, i alle fall i formidlingen av nyheter. Journalistiske uttrykk, som for eksempel redaksjonelle lederartikler, var simpelthen forbudt. Den kritiske journalistikkens arnested er ikke å finne på 1700-tallet, i hvert fall ikke slik vi definerer den nå. 1700-tallets kritikk var av en helt annen karakter; mer skjelmsk, leken, men også ravende usaklig og personfokusert. Skribentene gikk i større grad inn i et offentlig rom der de diskuterte direkte med hverandre, uten det fortolkende, redaksjonelle mellomleddet som er så dominerende i dag, understreker Ringvej. 

Kvinner publiserte

Før 1800 ble det publisert om lag 35 tidsskrifter bare i Norge, og 160 i Danmark.

Til forskjell fra å publisere aviser, behøvde man på 1700-tallet ikke privilegium for å starte et tidsskrift. I prinsippet kunne derfor hvem som helst sette i gang, selvsagt under forutsetning av at det fantes et trykkeri i nærheten med ledig kapasitet.

– I motsetning til avisene kunne ikke tidsskriftredaktørene publisere nyheter, men det var fritt fram å skrive om nyheter som allerede var trykt, for eksempel i danske aviser. Annonser var ikke tillatt, og uten slike inntekter var det nødvendig med relativt mange abonnenter for å få det til å gå rundt økonomisk. Tidsskriftene var som regel enmannsforetak og derfor preget av den personligheten som stod bak, noe som er ganske fascinerende. Og i motsetning til hva man senere har skapt inntrykk av, publiserte kvinner også tidsskrifter og deltok i den skrevne offentligheten som debattanter i merkbar grad, forteller historikeren.

Sensuren skremte ikke

Forut for 1814 var det lange perioder med sensur. Allikevel fikk en rikholdig tidsskriftkultur utvikle seg under det dansk-norske eneveldet.

– Kongemaktens begrensninger på det trykte ord var store, men varierte veldig. Fram til 1770 var det forhåndssensur i Norge; biskopene sensurerte alle tekster før trykking. I Danmark gjorde professorene ved universitetet det samme. Straffen for å publisere stoff uten godkjennelse, kunne være fengsel, forvisning eller død, men dette var likevel et lovverk som svært sjeldent ble fulgt. Etter 1772 var det ettersensur: Man fikk trykke det man ville, men var det noe problem i det som ble trykt, risikerte man bøter, fengsel eller landsforvisning. Selv om vi ser få tilfeller av straffesaker, virket selvsagt lovverket som et middel til selvsensur, og satte klare begrensninger for offentlighetens utfoldelse, forteller Ringvej.

Men skribentene lot seg likevel ikke skremme fra å ta trykkpressen i bruk. Tvert imot egget begrensningene fantasien, og i 1794 beskrev bergenseren Bernt Børresen den voksende skrivekløen som en “epidemisk feber, som griber alt mer og mer om sig blant Menneskenes Børn”.

Kongelig ambivalens

– Dessuten ser kongemakten at den kan gjøre bruk av folkets trang til å ytre seg. Det er svært mye fokus på nytte i 1700-tallsoffentligheten; naturvitenskap og praktisk kunnskap: Hvordan få størst mulig potetavling? Hvordan bevare sitroner over vinteren? For kongen er tidsskriftene en måte å skaffe seg oversikt over hva folk vet om produktivitet og næringsvei i riket han regjerer, som strekker seg ut til hvert lille, norske nes, langt unna København. Det oppstår derfor en veldig ambivalens mellom kongemaktens behov for begrensninger på det trykte ord – og dens nysgjerrighet. Ambivalensen kom også nedenfra; folkets nysgjerrighet og behov for å ytre seg, og frykten for å gå over streken, påpeker Ringvej.

Det er den teknologiske utviklingen og den økonomiske avkastningen fra handel fra tidlig på 1700-tallet av, som langt på vei driver fram etableringen av det ene trykkeriet etter det andre. Kongemakten selv ser trykkeriene som et nyttig verktøy, for her kan det produseres bibler, salmebøker og huspostiller – som kan gjøre folk lydige og religiøst andektige. Innimellom de store oppdragene fra konge og prest produserte trykkeriene andre ting som aviser og tidsskrifter for å sikre seg ekstra inntekter. Og slik vokser en offentlighet fram der folket har ordet, og hvor kongemakten, med jevne mellomrom, reagerer med å begrense dette.

Kritikk og skjemt

En av forskernes hovedteser er at sensuren også fungerte fruktbart. Tvetydigheten, kritikken og skjemten fikk stor plass i offentligheten på 1700-tallet.

– Når man ikke kan si hva man vil, så finner man stadig nye måter å uttrykke seg på. Ofte lekte skribentene seg med den makten som satte begrensningene. Vi tror at offentlighetens teatrale og lekne form oppstod på grunn av begrensningene i ytringsfriheten, sier historikeren.

Mange skriver under pseudonym, og da gjerne greske og latinske navn som forteller hvem man er og hva man står for. Og så settes hissige debatter i gang, kamuflert bak disse pseudonymene. Mange skribenter lager diskusjoner med seg selv, hvor de inntar ulike roller. – Dialogen er en vanlig brukt sjanger på denne tiden: Man tar opp et tema og framsetter pro et contra. Slik iscenesettes diskusjoner med politisk rekkevidde, for eksempel fordeler og ulemper med folkestyre på den ene siden og enevelde på den annen. Da kan man debattere – fordi man dekker seg bak at det er to figurer som diskuterer. Forfatteren selv har tilsynelatende ikke noen egentlig oppfatning av debattens tema. Og teksten er selvfølgelig dedikert til kongen …

 

Av Trine Nickelsen
Publisert 17. feb. 2012 14:58 - Sist endret 20. mars 2012 15:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere