print logo

Immunceller fra friske knuser kreft

Immunceller fra friske individer kan bli den nye immunkuren mot kreft. Kuren kan skade kreftceller uten å ødelegge nabocellene. Håpet er å kunne utrydde kreft for godt.

OPPDAGET NISJE: Professor Johanna Olweus har funnet frem til en helt ny måte å bruke immunsystemet til å angripe kreft. Foto: Yngve Vogt

Dagens kreftvaksiner er dessverre ikke helbredende.

– Vaksinene baserer seg på at pasientens eget immunforsvar skal stimuleres til å angripe svulsten. Tross stor forskningsinnsats de siste tiårene fra forskere over hele verden, er resultatene begrenset, forteller professor Johanna Olweus på Institutt for kreftforskning ved Universitetet i Oslo. Sammen med forskergruppen sin har hun nå funnet frem til en helt ny måte å bruke immunsystemet til å angripe kreft på.

– Vi har funnet en nisje som mange ikke har oppdaget. For å få effektiv behandling må immunreaksjonen være kraftig. Det er vanskelig med pasientens eget immunforsvar.

I stedet for å lage en vaksine som bygger opp pasientens eget immunforsvar, består vaksinen av en kraftig immunrespons fra friske individer.

– Undersøkelsene våre viser at de friske immuncellene angriper og dreper kreftcellene svært effektivt.

Egne immunceller funker dårlig mot kreft

For å forstå nyvinningen må man først forstå hvorfor det har vært så vanskelig å vaksinere seg mot kreft.

Vaksinering mot infeksjonssykdommer har vært et av de største fremskrittene i medisinens historie. Immunsystemet gjenkjenner virus og bakterier som både farlige og fremmede. Når man vaksinerer seg mot for eksempel virus, varsles immunsystemets fotsoldater, T-cellene, slik at de er forberedt. Da kan immunsystemet senere slå ned denne virussmitten så kjapt at vi ikke merker det.

– Det har derimot ikke vært like vellykket å overføre den samme metoden til kreft, poengterer Olweus.

Når kreften har etablert seg, lever den i relativt fredelig sameksistens med immunforsvaret, selv om det er ønskelig at immunforsvaret hadde reagert med et avsindig raseri.

Den fredelige sameksistensen kan forklares evolusjonært, mener Olweus.

– Menneskehetens eksistens har hele tiden vært avhengig av et immunforsvar som har tatt innersvingen på infeksjoner. Men i motsetning til infeksjoner, rammer kreft de fleste etter at de har reprodusert seg. Menneskeheten er derfor ikke avhengig av at immunsystemet slår ned på kreft.

Immunceller tar selvmord

Det er heller ikke nok at immunsystemet oppfatter kreftceller som fremmede. Kreftceller må også oppfattes som farlige. Dessverre gir ikke kreftcellene nok faresignaler, fordi de i liten grad gir betennelse. Betennelse er viktig for at immunsystemet skal reagere.

– En kreftcelle må både være noe fremmed og noe farlig for at T cellen skal reagere. Når T-cellene ikke oppfatter kreftcellene som farlige, tar T-cellene livet av seg selv. Dette skjer først og fremst med de T-cellene som hadde hatt muligheten til å gi den mest effektive responsen.

Forklaringen er at immunsystemet vårt forsøker å sikre oss mot overreaksjoner på eget vev. Overreaksjoner kan gi autoimmune sykdommer, slike som leddgikt og multippel sklerose.

Som om dette ikke er nok, har kreftcellene den motbydelige egenskapen at de kan skille ut stoffer som hemmer de T-cellene som har overlevd.

De fleste av dagens kreftvaksiner prøver imidlertid å vekke immunresponsen mot proteiner som det finnes flere av i kreftceller enn i normale celler.

– Problemet er: Dette er normale proteiner som vanligvis ikke oppfattes som fremmede, selv om det skulle finnes spesielt mange av dem i kreftceller.

Vanskelige mutasjoner

En kreftcelle kan ha hundrevis av mutasjoner. En mutasjon betyr endringer i DNA-strengen. Slike mutasjoner kan oppfattes som fremmede av T-cellene.

Problemet er at det er svært vanskelig å finne mutasjoner som er felles for alle pasienter med en bestemt krefttype.

Mutasjoner i kreftceller er vanligvis spesifikke for den enkelte pasient. Da blir det vanskelig å vite hva man skal rette skytset mot.

– Hvis man likevel kan rette mange “svake” Tcelle-responser mot et stort antall mutasjoner, kan man tenke seg at dette har effekt. Det kan være forklaringen på at man i utprøvende behandling av ondartet føflekk-kreft, ser lovende effekter av antistoffer som tar bort “bremsen” på alle typer T-celler. Men denne form for behandling er svært risikabel fordi immunsystemet kan “løpe løpsk”.

Immunrespons fra frisk person

I dag brukes vanligvis to typer immunterapi som en del av standard behandling av kreft. De baserer seg på at immunresponser dannes utenfor pasienten.

– Når man overfører en immunrespons til pasienten, vil den kunne fungere uavhengig av pasientens eget svekkete immunforsvar.

Her har det vært en rekke suksesshistorier.

Den ene behandlingsformen er med terapeutiske antistoffer, som lages ved å vaksinere dyr med humane celler. Antistoffene gjenkjenner proteiner som bare finnes på en helt bestemt celletype. Behandlingen egner seg godt til lymfekreft, selv om antistoffene også dreper en viss type friske immunceller, som kalles B-celler. Disse B-cellene er en viktig del av immunforsvaret.

Den andre behandlingsformen er beinmargstransplantasjon fra friske individer til pasienter med leukemi eller lymfekreft. Denne behandlingen er svært krevende og kan være pasientens eneste mulighet til å overleve.

Den transplanterte beinmargen inneholder både blodstamceller som produserer friske blodceller og friske T-celler fra giveren. Disse T-cellene kan angripe kreftcellene og i beste fall helbrede pasienten.

I motsetning til pasientens egne T-celler, som er blitt betydelig svekket av sykdommen, har ikke de nye og friske T cellene fra giveren vært utsatt for “tolerering” over lang tid. T-cellene tar derfor ikke livet av seg selv. De reagerer momentant på de fremmede immuncellene. Forklaringen er at cellegiften og strålebehandlingen har sørget for betennelse og faresignaler.

– T-cellene vil kunne gjenkjenne kreftcellene som både fremmede og farlige og gå løs på dem.

Behandlingen er effektiv, men samtidig så farlig at den vanligvis bare gis til pasienter under 60 år med god nok helse.

Bivirkningene er store. I tre av fire tilfeller angriper de tilførte T-cellene også normale celler i hud, lever og tarm. I verste fall kan pasienten dø av behandlingen.

Kan fjerne uønsket effekt

Og det er nå Apollon kommer til poenget:

Forskergruppen til Olweus har klart å lage en metode som skiller mellom ønsket og uønsket effekt.

Resultatene er publisert i flere internasjonalt anerkjente journaler, slik som det høyt rangerte tidsskriftet Leukemia.

– Metoden vår brukes nå til å lage T-celler som dreper visse typer kreftceller.

For å fremstille de ønskete T-cellene bruker de celler fra friske frivillige. T-cellene blir målrettet mot et bestemt protein.

– Da kan vi benytte det samme prinsippet som har vært så vellykket i antistoffterapi. Vi målretter angrepet mot en bestemt celletype, ved at T-cellene gjenkjenner deler av et protein som bare finnes i denne celletypen.

T-cellene kan da drepe alle celler, både friske og syke, som har dette proteinet i seg. Normalt reagerer ikke T-celler på slike normale proteiner.

– Grunnen til at vi får T-cellene til å gjenkjenne slike proteiner som fremmede, er det nye trikset vårt: Vi kombinerer T cellene med fremmede vevstypemolekyler.

Vevstypemolekyler fins på nesten alle celler. De er på overflaten og forteller immunsystemet hva som skjer inne i cellen. Da kan immunceller, slik som T-celler, få beskjed om at cellen har noe fremmed i seg som skal drepes.

Hvis man har en type lymfekreft som kalles B-celle-kreft, prostatakreft eller eggstokk-kreft, kan man tolerere at kuren også dreper de friske cellene.

– Det er fullt mulig å leve videre uten B-celler, prostata eller eggstokk.

Prisbelønnet målsøkende rakett

Olweus vil likevel et skritt videre.

– T-celler dreper på en annen måte enn antistoffer og cellegift. T-celler kan derfor ha god effekt når behandlingen med antistoffer og cellegift ikke fungerer. Men all behandling som involverer bruk av celler, er meget ressurskrevende. Et annet mål for immunterapien vår er derfor å benytte de T-cellereseptorene som fungerer, som “målsøkende raketter”.

Forskergruppen til Olweus har funnet en metode for å isolere DNA koden til de “målsøkende rakettene” og produsere dem som løselige molekyler. Da er det mulig å gi kuren intravenøst. Metoden er søkt patent på og ble i fjor premiert med årets innovasjonspris fra innovasjonsselskapet Invent2 til UiO og Helse Sør-Øst.

T-celler kan potensielt være et langt bedre angrepsvåpen enn antistoffer. Behandling med antistoffer er stort sett livsforlengende. Det er få som helbredes.

– Antistoffer har en vesentlig begrensning. De gjenkjenner bare proteiner på celleoverflaten. Derimot kan T-celler også gjenkjenne proteiner inne i cellene. Det store flertallet av proteiner finnes bare inne i cellene. Den nye terapien vår kan rettes mot de proteinene inne i cellen som er viktige for kreftcellenes overlevelse. Dette kan være en viktig nyvinning i kampen mot kreft.

Kombinert behandling

Johanna Olweus ser for seg at denne behandlingen kan gis i kombinasjon med både antistoffer, cellegift og strålebehandling.

For å vite hvilke proteiner kuren skal slå ned på, har forskerteamet pløyd databaser der man har sammenlignet proteinansamlingen i kreftceller og organer fra tusenvis av pasienter.

– Hvis det er høy forekomst av et protein i organet som kreften kommer fra og proteinet nesten ikke finnes i de andre normale organene, kan vi bruke dette proteinet som et angrepsmål for T-cellene.

Håper å utrydde kreft

Behandlingen kan løse et av dagens store problemer i kreftbehandling. Etter cellegift og strålebehandling er det fortsatt løse kreftceller rundt omkring i kroppen.

– Denne immunterapien har muligheten til å ødelegge også disse kreftcellene uten å skade nabocellene. Det er viktig. Håpet vårt for fremtiden er at kreften kan utryddes for godt, men vi må utvikle dette trinnvis. Vi ser for oss at denne behandlingen kan skreddersys for alle typer kreft i organer som vi kan klare oss uten, slike som prostata, eggstokk og bryst. Vi ser også for oss at behandlingen kan fungere mot kreft i de organer som i dag kan erstattes ved transplantasjon, slike som blod, nyre og lever. Håpet er at den nye behandlingen vår kan prøves ut på pasienter i løpet av noen år, forteller Johanna Olweus.

Av Yngve Vogt
Publisert 3. feb. 2012 00:00