Manglende tillit til vaksinering i U-land

Manglende tillit mellom befolkningen og staten hindrer vaksineringen i mange land. India sliter mest. Malawi gjør det best.

INDISK SKEPSIS: I India råder dyp skepsis mot vaksinering. Bare halvparten lar seg vaksinere. I de muslimske områdene er tilliten totalt fraværende. Foto: Dagrunn Kyte Gjøstein

Selv om en rekke vaksiner både er billige og effektive, er det store forskjeller på vaksinedekningen i utviklingsland.

Malawi i Afrika er blant de beste i klassen. Kvinnene drar langveisfra for å vaksinere barna sine. Fire av fem barn vaksineres med trippelvaksinen mot stivkrampe, kikhoste og difteri. Med en slik dekning er befolkningen mer eller mindre immun mot disse sykdommene.

India er overraskende nok blant taperne. Skepsisen mot vaksinering er stor. Landet har bare 50 prosent dekning. Noen steder er dekningen så lav som 30 prosent. Da er faren for epidemier stor.

– De enorme forskjellene handler om tiltro og mistillit, og kan forklares historisk, forteller førsteamanuensis Sidsel Roalkvam på Senter for utvikling og miljø ved UiO. Sammen med medisinere, statsvitere, økonomer og sosialantropologer har hun studert hvilke sosiale, politiske og økonomiske faktorer som fremmer eller hindrer vaksinering.

Suksessen i Malawi skyldes måten vaksinen ble introdusert på. I Malawi kom vaksinepakken sammen med veiing og helseråd om mat, stell og hygiene.

– I India ble vaksineringen kombinert med familieplanlegging og sterilisering på syttitallet. Mistilliten ble enorm. Mistroen eksisterer fortsatt. Vaksineringen ble tolket som kontroll over familien. I dag er det ikke vanlig å vaksinere mer enn de to første ungene, fordi foreldrene frykter et statlig press om sterilisering.

Religiøs skepsis.

Vaksineskepsisen er størst i de muslimske områdene i India. Det er nettopp i disse områdene polioen herjer mest.

– Tilliten er totalt fraværende. Den muslimske befolkningen tror at vaksinene er et statlig maktovergrep og at de blir vaksinert mot noe annet enn det staten sier. Det samme gjelder også for sterke, religiøse grupperinger i Malawi. Det betyr: Hvis man ikke kan opprettholde tilliten, kan vaksineprogrammet skades, forteller Sidsel Roalkvam.

– Dette handler om tilbud og etterspørsel i det sivile samfunnet og om tiltro til regjering og eksperter. Når verken folket eller regjeringen tror på ekspertene, er det ikke mulig å gjøre noe, forklarer postdoktor Jagrati Jani-Bølstad på Institutt for helse og samfunn.

MANGLER FOLKEPRESS: – Det er gjort for lite for å få befolkningen til å se verdien av vaksinering. Presset om vaksinering må komme nedenifra, forteller postdoktor Jagrati Jani Bølstad og professor Gunnar Bjune . Foto: Yngve Vogt

Økonomisk dilemma.

De fleste vaksiner som utvikles, blir aldri tatt i bruk. En av forklaringene kan være at vaksiner for u-land kan være lite økonomisk fristende for den farmasøytiske industrien. Den andre forklaringen er det manglende moralske ansvaret til industrien.

– Behovet er stort, men fattige land mangler kjøpekraft. Industrien må tjene penger, så det nytter ikke å skrike etter et moralsk ansvar. Hvis vaksinene blir for billige, vil ikke industrien produsere dem, påpeker professor Gunnar Bjune på Institutt for helse og samfunn.

Den internasjonale organisasjonen Global Alliance for Vaccines and Immunization (GAVI) har ansvarliggjort nasjonale myndigheter og sørget for at industrien kunne selge millioner av vaksinedoser, med en liten profitt på hver dose.

– Vaksiner er ofte dyre å utvikle. Hvis GAVI skal kunne introdusere nye vaksiner, slik som HiB-vaksinen mot haemophilus influenzae (en bakteriesykdom som kan føre til hjernehinnebetennelse), trengs et stort marked for at enkeltdosene skal bli billige. Da er India et viktig land. Hvis India blir med, går prisene så mye ned at GAVI kan introdusere vaksinen til andre land som trenger den enda mer, påpeker Roalkvam.

Presser u-land.

Fattige land kan søke om støtte til ny vaksinering annethvert år. Valget kan stå mellom en ny vaksine eller en repeterende dose av en eksisterende vaksine. Det er et dilemma, særlig hvis regjeringen ikke har nok kunnskap om hvorfor det er lurt å vaksinere befolkningen to ganger.

– Det er en del problemer som nasjonale regjeringer ikke er i stand til å løse. Spørsmålet er hvordan dette løses globalt. Vaksinekjøperne, det vil si Unicef og GAVI, bestemmer nesten alt. Selgerne er en håndfull gigantiske produsenter. Det er nesten ingen vaksinekunnskap hos vaksinebrukerne og derfor nesten ingen “naturlig etterspørsel”. Det gir ikke noe fungerende marked, og det blir derfor lett ubalanse mellom kjøpere og tilbydere. De nasjonale myndighetene føler seg ofte presset til å si ja, sier Bjune.

En av konklusjonene til Bjune er at det er gjort for lite for å få befolkningen selv til å se verdien av vaksinering. Presset om vaksiner må komme nedenifra.

Krevende å teste nye vaksiner.

Bjune er den eneste forskeren ved Universitetet i Oslo som både har utviklet vaksiner og fått vaksiner ut i verden. Han har ledet forskerteamet som stod bak den første norske vaksinen mot hjernehinnebetennelse.

Han sier det er svært krevende å teste ut nye vaksiner.

– I praksis kan man aldri ha to beskyttelsesforsøk mot den samme sykdommen etter hverandre.

For å gjennomføre en forbedringstest, må man kunne måle hvor mange som blir immune uten å måtte telle hvor mange som blir syke.

– Hvis man kunne måle om den vaksinerte har fått antistoffer, ville det være mulig å se om vaksinen gir god nok beskyttelse. Da rekker man å gjøre raske endringer på den neste gruppen som skal vaksineres. Det er mye vanskeligere å endre på vaksinen hvis man må vente på at noen blir syke eller dør.

Vanskelig å erstatte eksisterende vaksine.

Bjune påpeker at det også er vanskelig å teste ut nye og bedre vaksiner mot en sykdom som det allerede fins vaksiner mot. For eksempel er det meget vanskelig å teste ut en bedre vaksine enn den velkjente BCG-vaksinen mot tuberkulose, selv om halvannen million dør av sykdommen hvert år.

BCG-vaksinen beskytter bare barn. Det nytter ikke å gjenta vaksineringen for voksne. Hos ni av ti går bakterien i dvale og vil aldri slå ut i aktiv tuberkulose. Uheldigvis hindrer ikke BCG-vaksinen at sykdommen spres.

– For å teste ut en ny vaksine trengs kontrollgrupper. Da må man ikke gi BCG til hundretusenvis av smitteutsatte barn. Det er etisk vanskelig å forsvare. Det er derfor ikke lett å lage bedre vaksiner mot tuberkulose, konstaterer Gunnar Bjune.

Av Yngve Vogt
Publisert 14. feb. 2012 08:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere