Verdensarven – en vel bevart hemmelighet

Nesten ett tusen underverk på jord – skapt av mennesker og naturen selv – har fått status som verdensarv. Ny forskning viser at folk flest verken forstår begrepet verdensarv eller er klar over hvorfor steder får en slik status.  

KAMP OM SYMBOLER: – Verdensarv er den fremste internasjonale anerkjennelsen et sted kan oppnå, men Nasjonalparksymbolet blir oftere foretrukket, konstaterer Herdis Hølleland. (Foto: Mark Oldham)

Hva har pyramidene i Egypt, Vega i Nordland – ærfuglens rike med 6500 øyer, holmer og skjær, Den kinesiske mur, Viktoriafallene i det sørlige Afrika og Bryggen i Bergen til felles? Jo, de står alle oppført på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv, World Heritage List. Lista inneholder arv av enestående, universell verdi og som tilhører hele menneskeheten – bortimot 950 steder, både naturområder og kultursteder. 
 

Suksess?
 

– I år er det 40 år siden UNESCO vedtok konvensjonen om verdens natur- og kulturarv. Nesten 200 land over hele verden har i årenes løp skrevet under på konvensjonen og dermed forpliktet seg til både å ta vare på nasjonale kultur- og naturminner og steder som står på verdensarvlista. Verdensarvkonvensjonen regnes som en av UNESCOs virkelige suksesser. Men er det grunn til å juble? spør Herdis Hølleland ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk og deltaker i forskningsprosjektet Kultrans, UiO.
Hun skriver på en doktoravhandling nettopp om verdensarv, og har drevet feltarbeid i nasjonalparken Tongariro i New Zealand og Greater Blue Mountains i Australia.
 

– En av de tingene jeg har villet finne ut av, er hvilket forhold de reisende har til verdensarv. Er de klar over hvilken status stedene de besøker har, vet de hva verdensarv betyr og hvorfor stedene har fått en slik status? spør Hølleland.

Mangler innsikt
 

Mange lokalsamfunn og nasjonale, regionale og lokale myndigheter omkring i verden jobber iherdig for å få sine steder inn på lista. Verdensarv regnes som en god merkevare med stor tiltrekkingskraft. Og jo – de mer enn 900 verdensarvstedene drar millioner av turister hvert år.
Men er det egentlig en sammenheng mellom verdiene som regjeringer, eksperter og Verdensarvkomiteen tilskriver verdensarvstedene og hvorfor folk velger å reise dit?
 

For å besvare dette, har den unge forskeren gjennomført turistundersøkelser i Tongariro og Greater Blue Mountains. Til sammen har hun intervjuet 500 besøkende fra hele verden.
 

– Jeg har spurt turister på de to verdensarvstedene om de har hørt begrepet ’verdensarv’. Tre av fire svarte ja på dette spørsmålet. Men å ha hørt begrepet én eller flere ganger, er ikke det samme som å ha innsikt i hva det betyr. Jeg ba derfor dem som bekreftet at de kjente til ordet verdensarv, om å forklare med egne ord hva de la i begrepet.

Det ble snart klart for meg at verdensarv ikke er noe ’folk flest’ snakker om; få hadde sterke meninger om fenomenet og mange måtte virkelig slite når de skulle forsøke å presisere hva de la i begrepet. Mens altså tre av fire hadde hørt verdensarvbegrepet, viste det seg at nesten 40 prosent hadde ingen eller minimal kjennskap til det.
 

I tillegg til å samle informasjon om de besøkendes generelle kunnskap om verdensarv, ville Hølleland også finne ut om turistene var klar over at de befant seg på et verdensarvsted og om de visste hvorfor stedet hadde kommet på listen over menneskehetens felles arv.
 

– Nesten halvparten av dem som besøkte de to verdensarvstedene, var ikke klar over stedenes status. Absolutt ingen svarte at de hadde reist til Tongariro eller Greater Blue Mountains på grunn av verdensarvstatusen.
Høllelands undersøkelse viser også at turistene har lite kunnskap om eller forståelse av hvorfor de to stedene er på lista over verdens kulturarv.
 

– Dette gjelder særlig for Greater Blue Mountains: Over 90 prosent av de tilreisende var enten ikke var klar over områdets status eller ikke i stand til å svare på hvorfor det står på UNESCOs liste.
 

Formidlingsproblem
 

Selv om undersøkelsen er gjort på to spesifikke steder, mener forskeren at den kan si oss noe som gjelder verdensarvsteder generelt.
 

– Hva er årsaken til at så mange vet så lite om verdensarv?
 

– En viktig grunn er at det ikke er etablert noen felles måte å informere publikum på; om hva verdensarv er og hvorfor de enkelte stedene har fått en slik status. Informasjonen på verdensarvstedene varierer veldig: Mens New Zealand har en konsekvent måte å merke og informere på, er det i USA vanlig simpelthen å la være å vise til UNESCO og verdensarv på de stedene som faktisk har en slik status. Selv om verdensarv er den fremste internasjonale anerkjennelsen som et natur- eller kulturmiljø, et sted, en bygning eller et monument kan oppnå, er den likevel bare én i en lang rekke av konkurrerende statuser. Bruken av tegn, symboler og informasjon er ofte uryddig og lite konsekvent. Det kan forvirre dem som besøker stedene, mer enn å opplyse dem. Man kan kanskje kalle det en symbolkamp, der nasjonalparksymbolet, som ofte har en lengre historie, vinner.
 

Forskeren mener at det er en stor utfordring å forklare hva verdensarv er til et bredt publikum. – Om verdensarv skal bli et meningsfullt og forståelig begrep, må formidlingen bli langt bedre enn den er i dag: Skilt og annet informasjonsmateriell må skrives på et språk som folk forstår. Verdensarv brukes i stor grad som et selvforklarende ’tegn’ – både på de ulike verdensarvstedene, i guidebøker og annet informasjonsmateriell. Men som min undersøkelse viser, er innholdet i dette symbolet lite kjent.
 

Forstå for å bevare
 

Da Verdensarvkonvensjonen ble til for 40 år siden, var det for å konservere og bevare verdens natur- og kulturarv. Hvis man virkelig vil at disse stedene skal bevares for ettertiden, må folk forstå hvorfor dette er viktig.
 

– Verdensarv må gjøres til et meningsfullt begrep i de reisendes bevissthet. En utfordring idet konvensjonen går inn i sitt femte tiår, er å flytte oppmerksomheten bort fra bare å liste nye steder, til å bevare og formidle det som allerede finnes på lista over verdens underverk.

Av Trine Nickelsen
Publisert 30. aug. 2012 11:39 - Sist endret 3. sep. 2012 09:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere